Louise tror på felleskap til folket

Louise har i år begynt på Frelsesarmeens offisersskole på Teisen i Oslo. Hun er fra tidligere pedagog, og nå skal hun bli frelsesoffiser.

Det er en drøm hun har båret på lenge, og som hun gjerne forteller om.

– Jeg har ikke vanskelig for å snakke, smiler 37-åringen, men forsikrer om at hun tåler å bli stoppet i talestrømmen.

Det direkte rolige blikket forteller at hun også kan kunsten å lytte.

Begge deler vil komme godt med som offiser i Frelsesarmeen.

– Hvordan forklarer du folk hva dette spesielle yrket går ut på?

– Det ligner mye på det å være en prest, fordi frelsesoffiseren gjerne leder en menighet. Men Frelsens hær har jo også et stort sosialt engasjement, og det er viktig for meg. Og jeg vil veldig gjerne være sammen med mennesker, heller enn å sitte på et kontor.

Når Louise sier «Frelsens hær», er det fordi hun kommer fra Danmark. Der kom hun inn i Frelsesarmeen som 12-åring gjennom barnegospelkoret. Gjennom årene som har gått, har hun blitt kjent med mange sider av Frelsesarmeens arbeid, både som frivillig og som ansatt.

– Jeg har vært assistent i en Frelsesarmé-kirke de tre siste årene, og også tidligere har jeg vært ansatt i Armeen. Jeg har vært med i barnearbeid, språkkafeer, leirer, og jeg har også ledet gudstjenester og holdt mange prekener. Ikke minst har jeg satt pris på arbeidet med sårbare familier.

Når Louise kommer inn på familiearbeid, forstår vi den lille advarselen hennes om at hun kan prate. Språk er dessuten et spesielt interesseområde for Louise, og hun har vært språkansvarlig i barnehage i mange år. Gjennom arbeidet sitt har hun lært seg å hilse på veldig mange ulike språk, og drømmen er å lære ett av språkene fra Midtøsten. Å hilse folk på morsmålet deres skaper en umiddelbar og vennlig kontakt.

Livet ble bedre for hele familien

– Du nevnte dette med sårbare familier, har du et eksempel på hva Frelsesarmeen kan bidra med?

– Noen oppfordret oss i Frelsens hær til å besøke en familie hvor mor hadde sosial angst, og en tenåringsjente hadde store problemer på skolen og holdt seg hjemme. Jeg besøkte dem mange ganger og samarbeidet også med andre instanser som kunne hjelpe dem.

– Etter hvert begynte de å komme til våre arrangementer, jenta våget å reise på det vi i Danmark kaller efterskole, og livet ble bedre og bedre for hele familien. De ble etter hvert også med i fellesskapet hos oss i Frelsens hær.

Vi er åpenbart inne på en av Louise sine hjertesaker, og nå lener hun seg litt framover og deler sin personlige erfaring.

– Jeg har opplevd selv at det gjør noe med meg når jeg blir en del av et fellesskap. I perioder hvor jeg har følt meg alene, har jeg brukt mye energi på å passe på meg selv. Men i et trygt fellesskap kan jeg slappe av og bli fri fra meg selv. Jeg kommer i et forhold til andre mennesker og blir opptatt av dem. Det er godt for meg, og jeg tror det er sånn for mange.

– Frelsesarmeens grunnlegger, William Booth, har visstnok sagt at «hvis du vil ta vare på folk i en menighet, så gi dem en oppgave».

– Ja, William Booth har fått mange sitater lagt i sin munn, men hvis han har sagt dette, så er jeg i hvert fall helt enig, nikker Louise smilende.

– Det er godt for oss å føle at vi behøves, om det er å bære og bysse babyen til en sliten mor, eller gjøre andre oppgaver som oppstår i fellesskapet.

Kjærlighet med klare rammer

Å holde søndagens preken i kirken, er noe vi forbinder med det å være prest, pastor eller frelsesoffiser. Louise liker det.

– Hvilket gudsbilde er det viktig for deg å formidle fra prekestolen?

– Jeg vil formidle en Gud som er kjærlig, men også rammesettende.

På norsk ville vi kanskje sagt grensesettende, men vi holder oss til Louises danske uttrykk og vil høre mer om det.

– Tenk på hvordan det er for barna hvis de møter kjærlighet uten noen rammer. Det blir en utrygg og uberegnelig kjærlighet. Jeg tror vi skal gå til Guds ord og holde fram at han presenterer seg som en kjærlig og hellig Gud, en som vi skal ha ærefrykt for. Ikke frykt, men ærefrykt og respekt.

– Hva er disse rammene? Kan du gi noen eksempler på dem?

– Ja, Jesus ga oss mange eksempler på hvordan vi bør leve. Han advarte for eksempel mot å dømme andre: «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?» Han ba oss elske vår neste som oss selv og fortalte lignelsen om den barmhjertige samaritan. Og han snakket om hvordan vi bruker penger.

– Men så vil du sikkert også snakke om nåde og tilgivelse?

– Absolutt, men ikke som en invitasjon til å fortsette med dårlige vaner. Paulus skrev faktisk om akkurat dette. «Skal vi fortsette å synde for at nåden skal bli enda større?», spurte han og svarte: «Langt ifra!»

Louise tenker tilbake til sine mange år som pedagog i barnehage.

– Vi måtte lære de små hva man kan si og ikke si, hva man kan gjøre og ikke gjøre. Vi måtte gi dem rammer. Vi voksne trenger også gode rammer for våre liv. Det vil jeg snakke om.

Ser ikke alltid resultatene

En annen erfaring vil hun også ta med seg fra arbeidet sitt med de små barna, og det er å arbeide tålmodig uten å forvente raske resultater.

– Det er ikke mange 17-åringer som har oppsøkt sin gamle barnehage for å takke for omsorgen og opplæringen de fikk, ler hun.

Den erfarne pedagogen ser det ikke som noen selvfølge, heller et privilegium, å få se resultater av arbeidet med mennesker.

– Jeg er forberedt på å arbeide tålmodig som offiser i Frelsesarmeen, både når jeg ser resultater og når jeg ikke ser dem, forsikrer hun oss.

For uansett synlige eller usynlige resultater, folk skal hun treffe, og fellesskap skal det bli!