Gabriela vil bli gartner i Guds rike

Gabriela fra Bergen er kadett på Frelsesarmeens offisersskole på Teisen i Oslo. Veien dit startet med at foreldrene tok henne med på babysang, knøttesang og småbarnssang i Frelsesarmeens Bergen sentrum korps.

Noen år senere, i 5. klasse på barneskolen, ble hun gjenkjent av en fra Frelsesarmeen som var innom skolen for å reklamere for speiderarbeidet deres.

– Jeg kom inn i speider’n og ble kristen på en høstleir, forteller Gabriela.

Selv om hun hadde vært mye på Frelsesarmeen som liten, og også litt innom et annet kristent barnekor, hadde hun ikke noen bevisst tro på Gud.

– Jeg visste ikke hva jeg skulle tro på, men noen frø var sådd, sier hun.

Frøene spirte og ble til en tro. Ikke lenge etterpå slo spirene ut i full blomst, særlig fordi hun sto oppi triste og dramatiske hendelser i nær familie, noe som skulle prege livet hennes sterkt gjennom hele ungdomstiden.

En lommelykt i mørket

– Det skjedde mange dramatiske ting i livet mitt. Min far fikk kreft, og jeg ble også syk, antakelig på grunn av alt stresset. Jeg var en skikkelig pappajente! Jeg har alltid lignet mest på ham, arvet krøllene fra han, og han lærte meg å bli glad i å være ute. Det var stormkjøkken og pannekaker. Det var veldig vanskelig å miste ham, forteller Gabriela stille.

For det var det som skjedde. Hun mistet ham. Faren døde rett før hun ble 13 år. En måned senere fikk morfar også kreft. Alt ble mørkt for den unge jenta. Det ble for mye for henne.

Tanken om å møte faren igjen på et annet sted, håpet om evigheten, det ble til et ønske om å følge etter ham straks. Være der han nå var. Hun tenkte helt konkret på å ta livet sitt.

– Akkurat da møtte Gud meg med en tydelig beskjed om heller å velge livet. Det var en stemme i hodet som sa det, en myndig, men kjærlig stemme. Det var en stemme som lignet på min egen, men som samtidig ikke var det. Først etterpå skjønte jeg at det var Gud, at det var Jesus, at det var Livet med stor L som snakket til meg.

Gabriela valgte livet, men livet var fortsatt like vanskelig. I hvert fall nesten. Når hun skal beskrive forskjellen, sier hun at hun sluttet å famle rundt. Mørket var ikke fullt så kompakt lenger. Hun hadde fått en som holdt en lommelykt foran henne.

Fellesskap og gode samtaler

– Det var veldig viktig med fellesskapet. Gud viste sin omsorg for meg gjennom andre. De ga meg en klem, de ba for meg, de var der for meg. Jeg kjente en fred som ikke kom fra meg selv, og den var der midt i sorgen og sykdommen, sier Gabriela.

Ja, lommelykten lyste, men i mørket rundt var det mye å slite med. Hun var syk i årevis, med epilepsilignende anfall, inn og ut av utredninger og sykehus, inntil hun ble like uforklarlig frisk, helbredet, ute av den lange sykdomstunnelen.

– Jeg sier litt på tull at jeg føler meg gammel. Selv om jeg er ung, har jeg opplevd så mye. Det har blitt livsvisdom på godt og vondt. Og jeg har fått oppleve helt konkret hvordan jeg har kunnet tjene Gud også gjennom sykdom ved å vise åpenhet om egne opplevelser og erfaringer.

Da kommer eksemplene på menneskelige møter og gode samtaler. Om situasjoner hvor hun har kunnet fortelle og så ut noen frø. Disse frøene kunne etter hvert spire, for eksempel hos to andre unge som hun hadde fått snakket mye med på et spesialsykehus.

Ikke at hun trengte seg på, absolutt ikke, men hun svarte gjerne når de spurte, og noen av disse svarene ble til frø som falt i god jord.

Søndagsskole for voksne

Ble det veldig mye alvor her nå? Skal vi komme oss over på noe muntrere og mer hverdagslig? Hva med noen av aktivitetene på Frelsesarmeen? Veldig gjerne for Gabriela. Hun var så ofte til stede på Frelsesarmeen i Bergen at folk trodde hun jobbet der.

– Noe av det beste jeg vet, er å dele bibelfortellinger videre. Gjerne til barn, for jeg var med som søndagsskoleleder i ti år. Det kjennes litt skumlere å formidle til voksne, men jeg har veldig gode erfaringer med ta med noen metoder fra søndagsskolen over til de voksne.

Nå er vi over på solsiden, med positivitet og kreativitet som hun absolutt vil ta med på veien videre.

– Jeg har opplevd noe kult i Bergen, humrer Gabriela.

– Godly play, gudsrikeleiken. Trefigurer og mye annet til å illustrere. Jeg illustrerte påskefortelling for de voksne, dag for dag gjennom påskedagene. Det var å fortelle fortellingen uten at jeg la til så mye. Det var godt å se at de voksne var intuitive og levde seg inn i det. De fikk lov å tenke selv i forlengelsen av selve fortellingene.

Denne erfaringen skal hun også ta med seg, det at man kanskje skal unngå å forklare så mye bestandig. Kanskje la de gamle historiene få stå på egne bein, fortelle dem som de er skrevet. Kanskje det også kan så noen frø? Noen ganger, når det passer.

– En offiser er et altmuligmenneske, slår Gabriela fast, uten å virke skremt. Vi hører heller en undertone av pågangsmot og bevissthet om hva hun går til.

Hun ser fram til å få en mangesidig tjeneste med oppgaver i alle retninger og veier som blir til mens hun går.

– Jeg ønsker å tjene Gud med hele livet mitt, ikke hvor som helst, men i Frelsesarmeen. Det blir veldig mye på en gang. En pastoral tjeneste. En hyrde. En som deler ut mat og klær til folk. Men også det åndelige, passe på å så frø inn i troen til folk, sier hun med ettertrykk og engasjement.

Én stor familie

Den norske Bergensjenta med tosidige røtter til Sentral-Europa er naturlig nok internasjonalt orientert. I sommer var hun på en europeisk event i Nederland, og der traff hun folk fra mange andre land. Språkkunnskapene hjalp henne særlig inn i nye vennskap med ungdommer fra Tyskland og Sveits.

– Noe av det fineste med Frelsesarmeen er at vi er en stor familie i hele verden. Nesten uansett hvor man drar, kan man møte andre som tilhører den samme Frelsesarmeen.

Hun gleder seg til den tjenesten hun skal inn i. Litt skrekkblandet er fryden, men det er mye mer fryd enn skrekk, for hun er trygg på at hun er der hun skal være.