Øyeblikkene som formet Frelsesarmeen

Kanskje har vi i forskjellig grad hørt ulike av Frelsesarmeens viktige historier, som sier noe helt sentralt om hva som er grunnleggende og retningsgivende for bevegelsen. Noen har hørt disse fortellingene mange ganger, noen ikke i det hele tatt – og noen har kanskje glemt dem.

Tar vi den tilnærmingen til historien som innenfor historiefaget kalles «minne og identitetshistorisk tilnærming», ser vi på hvordan bestemte hendelser, steder, personer eller perioder blir husket og tolket i ettertid – og hvordan de påvirker vår identitet i nåtiden. Bli med inn i fem øyeblikk som formet Frelsesarmeen.

Og ett bonusøyeblikk i særklasse.

1: Prioriter de som er utenfor

Det første øyeblikket består av et par føtter i vinterstøvler oppå en tønne, i en bakgård i Oslos fattigkvarterer. Det er kveld, det er sprakende kaldt og det er tett av folk omkring tønna.

Hvorfor står noen på en tønne i bakgården her på Grønland? Det enkle svaret er at det var fullt inne.

«Er det alt fullt? Hva med dem utenfor? Da går jeg ut til dem», sier Hanna Ouchterlony.

Det skal være offisiell åpning av det første lokalet til Frelsesarmeen, 22. januar 1888, reist på rekordtid, og det står en folkemengde utenfor det ikke er plass til inne. Arrangementet er nøye planlagt og skal straks starte. Men de som har sikret seg en plass inne i varmen er ikke Ouchterlony bekymret for. De klarer seg alltids. De kan vente litt.

Men de som ikke fikk plass, velger hun å bruke tid på. Den svenske frøkenen brøyter seg vei til utgangen, finner en tønne som blir rullet bort til midten av bakgården og får en håndsrekning så hun kan klatre opp, med støvler, skjørt, kåpe og det hele.

De gode nyhetene om Jesus, om at Guds kjærlighet er grenseløs, og om at alle mennesker hadde lik rett til forandring, utvikling og vekst, skulle ikke forbeholdes dem som hadde klart å komme seg innenfor.

Overtonene er tydelige til den nytestamentlige fortellingen om gjeteren som forlot de andre 99 sauene, for å finne den ene som var blitt borte. Viljen til å la de siste bli de første – å prioritere dem som det ellers ikke er rom for, de som er utenfor – det er et sterkt kjennetegn ved Frelsesarmeen.

Det er læringspunktet fra dette første øyeblikket, som sier noe om hvem vi er i dag.

2: God idé! Gjør det du!

Zoomer vi litt ut, er det naturlig å spørre. Hvem var denne 50 år gamle svenske kvinnen på tønna? Hvordan havnet hun der? Og hva sier det om Frelsesarmeens tilnærming til tilværelsen?

Hanna Ouchterlony var av svensk adelsslekt og hadde oppnådd sin drøm i livet, da hun etter mange år i bokbransjen hadde startet en bokhandel i sin hjemby Värnamo, et søvnig lite sted i Småland med 600 innbyggere på den tiden.

Men så hadde det kommet en høy, mørk mann inn døra til bokhandelen.

Han hadde kommet til Värnamo – mest for å sove. I dag hadde vi kanskje sagt at han var utbrent, og han var der – evig langt fra Londons pulserende storbyutfordringer – for å hvile og hente seg inn igjen.

Men om han var utbrent, brant han da i hvert fall såpass at han også i Värnamo vekket interesse og engasjement for den handlekraftige bevegelsen som faren hans hadde startet i Storbritannia. Bevegelsen var The Salvation Army, mannen var Bramwell Booth, William og Catherine Booths eldste sønn – og Ouctherlony ble inspirert.

Så inspirert at hun kort tid etter reiste til London for å oppfordre William Booth til å starte arbeidet i hennes hjemland også.

Og hun ble møtt av William Booth, og ble møtt på at arbeidet absolutt burde utvides til Sverige. Og – hun ble sendt! For resten av svaret hun fikk var uventet: Hun fikk også jobben med å gjøre det.

Det var ikke et åpenbart valg. Å sende en kvinne for å gjøre en forkynnende tjeneste, til et land hvor kvinner ikke kom til å få verken rett til å stemme ved valg, eller bli prester, på årevis ennå. Faktisk foregikk denne samtalen 80 år før Norge fikk sin første kvinnelige prest i Ingrid Bjerkås.

Men Ouctherlony fikk utfordringen – og tok den.

Kanskje var hun allerede feminist. Eller kanskje ble hun oppildnet av hvordan William og Catherine Booth arbeidet i tospann. Sistnevnte ble sitert på: «Hvis vi skal forbedre fremtiden, må vi forstyrre nåtiden».

Dette er det andre øyeblikket som sier noe vesentlig om Frelsesarmeen, og det reflekteres i den femte verdien i Verdiboka til Frelsesarmeen: Grenseprengende: «I Frelsesarmeen er vi ustoppelige i troen på enkeltmennesket og stadig nye muligheter.»

Den korte veien fra ord til handling – og den personlige utfordringen.

Som en vekkelsesbevegelse med metodistiske røtter legger Frelsesarmeen helt fra starten vekt på den personlige omvendelsen, men også på det personlige ansvaret og mulighetene i det nye livet. Den vedvarende prosessen for å bli et stadig bedre menneske, mer Jesus-lik, finne frem skaperpotensialet som er lagt ned i seg, helliggjørelse som det kalles.

Eller som William Booth sa det: «Arbeidet overstiger kanskje våre krefter, men så lenge det ikke er bevist, skal det ikke hindre oss i å prøve. Vi holder vårt krutt tørt og stoler på Guds kraft.»

I dette øyeblikket ble Ouchterlony en del av bevegelsen – og den som selv fikk ansvar for å starte Frelsesarmeen i sitt hjemland Sverige og senere i Norge.

3: Vet du det, så gjør noe med det!

En kveld sto William Booth i stua hjemme i London, da den samme – senere utbrente – sønnen kom inn. Utfordringen kom kontant og uten innledende hilsing og høflighetsfraser;

– Bramwell, visste du at folk sover ute under broene i byen?

– Vel, ja, mange stakkarer gjør det, antar jeg.

– Da burde du skamme deg, for å ha visst det uten å ha gjort noe med det.

Bramwell begynte å snakke om en lovendring som var på vei, mens William viftet det bort.

– Gå og gjør noe! Vi må gjøre noe!

– Hva skal vi gjøre?

– Skaff dem overnatting!

– Det vil koste penger, svarte Bramwell William uforstående: – Det er ditt problem. Noe må gjøres. Få tak i et bygg og varm det opp, finn noe de kan pakke seg inn i.

Dette øyeblikket – og denne marsjordren; «go and do something» – ble starten på Frelsesarmeens sosiale arbeid. Og det er et øyeblikk som demonstrerer et grunnleggende kjennetegn; at i Frelsesarmeen er det ofte kort vei fra ord til handling.

4: Pionérarbeid før velferdsstaten

Vi spoler noen år fram. Smoggen ligger lavt over Londons fattigkvarterer, to unge menn går inn i en kiosk, med et enkelt spørsmål:

– Har dere de nye Frelsesarmeen-fyrstikkene?

– Hva?

– De nye Frelsesarmeen-fyrstikkene. De uten fosfor, som ikke gir phossy jaw, altså kjevesmerter, byller, beinråte, deformering og etter hvert død for kvinnene og barna i produksjonen.

– Hvilke fyrstikker?

– Fyrstikker som ikke dreper dem som lager dem. Frelsesarmeen sine. Det burde dere skaffe.

Og så takket de høflig for seg.

London rundt utspilte lignende scener seg. «The British Match Consumer League» besto av unge mennesker som gikk fra butikk til butikk for å drive opp etterspørselen etter fyrstikker. Frelsesarmeen hadde nemlig startet en fosforfri fyrstikkfabrikk, med ryddige arbeidsvilkår og rene og pene lokaler – men nødvendigvis med et produkt som var dyrere enn konkurrentene sitt.

Så da måtte man tenke annerledes i markedsføringen.

I tillegg til disse omreisende markedsførerne var det også mer tradisjonell markedsføring, som annonser og løpesedler. Og fyrstikkene i seg selv – «Lights in Darkest England» – kan sies å være et slags spin-off produkt for William Booths sosialreformatoriske verk In Darkest England and the Way Out som kom i 1890.

Der sammenlignet han livskvaliteten i storbyene i England etter den industrielle revolusjon med Stanley og Livingstones beretninger fra Darkest Africa – og foreslo en rekke tiltak til løsninger.

Mange av dem var banebrytende og ble gjennomført både i England og i andre land, som Norge, og ble en del av pionérarbeidet som skulle bli den moderne velferdsstaten.

Slumsøstrene – forløperne til hjemmesykepleiere og hjemmetjenester. Gjenbruksløsninger. Arbeidsformidling. Ambulerende helsetjenester. Og så videre.

Men øyeblikket med fyrstikkene illustrerte vilje til å handle, ikke bare prate.

Frelsesarmeen iverksetter alternative veier til målene, basert på behovene vi ser. Og engasjement smitter. Over landegrenser, på tvers av miljøer.

5: Juletre for alle

Det tar oss til det nest siste av de seks øyeblikkene. Igjen er det sprakende kaldt på utsiden – men hjertevarmt. Tett i tett, arm i arm, går de rundt juletreet mens det knirker i snøen under dem, og ser opp mot lysene.

Det ryktes at Kong Haakon VIIs gardister er på vei for å spille i kveldinga – men akkurat nå, i 17-tida, er det allsangen fra folkemengden som bærer. Her går de arm i arm. «De arme små» som hilser «du grønne glitrende tre goddag», fattig og rik i skjønn forening.

Året er 1919. Juletreet har vært et statussymbol i kondisjonerte hjem i mange år allerede – men nå, på Universitetsplassen i Oslo, er det blitt plassert ut i offentligheten, til allmenn forlystelse, uavhengig av økonomisk eller sosiokulturell status. Og treet er ikke plassert i fattigkvarterene som et veldedighetsprosjekt, men på det mest symboltunge krysningspunktet i hovedstaden.

Det store juletreet står midt imellom kunnskapen som Universitetsbygningene representerer, kulturen i Nationaltheatret, den utøvende makt representert ved kongen på Slottet og den lovgivende makt representert ved Stortinget.

Her fikk Frelsesarmeens sosialsjef Othilie Tonning reist den første julegrana – og derfra har tradisjonen med utendørs juletrær spredt seg til byer og bygder landet over.

Tonning var visst på Kongens nytorg i København og så det grandiose treet der, og tok med seg ideen hjem. Ordføreren ble utfordret på å tillate bruk av Universitetsplassen – og fikk komme for å tale på seremonien – og det gjør Oslo-ordføreren fortsatt.

Godseier Løvenskiold ble utfordret på å skaffe treet, og Stavangerkvinnen ble visst selv med ut i Nordmarka for å velge ut og felle det første.

En annen av hennes nyvinninger, Julegryta, hadde på dette tidspunktet stått der i nesten 20 år allerede for å samle inn til mat og brensel til de fattige. Men flere og flere hadde begynt å legge også fysiske gaver under Julegryta, og Tonning hadde tenkt at disse gavene hørte egentlig til innunder et juletre!

Dronning Maud kom selv ned i ly av mørket for å gi sin skjerv i gryta.

Gjennom målrettet og strategisk arbeid hadde Othilie Tonning, fra et fritenkermiljø rundt forfatter Aleksander Kielland i Stavanger, bygd opp et omfattende arbeid, inspirert av William Booths tanker.

Allerede i 1910 hadde hun som en av de første fått Kongens fortjenstmedalje i gull, og innen sin død i 1931 hadde hun stått i bresjen for opprettelsen av 70 (!) sosiale institusjoner og tiltak.

Sosialpolitisk entreprenørskap til beste for ugifte mødre i industrien. Prostituerte. Fattige. Foreldreløse.

Og hun pekte særlig på hjemmets betydning for livskvaliteten; fikk eldre ut av fattighusene og inn på nye aldershjem, gjerne i det som hadde vært fasjonable eneboliger for direktører og storbønder. Tonning var med på å legge grunnlaget for hjemmehjelp, barneomsorg, kvinneopplæring og sosialhjelp – tiltak som senere ble en naturlig del av velferdsstaten i Norge.

Men øyeblikket ved treet, et stykke over midtveis i karrieren illustrerte at det var ikke tilfeldige, men strategiske, kunnskapsbaserte grep, bygget stein på stein, inspirert av kjærlighet til Jesus og et engasjement for sine medmennesker som gjorde det mulig. «Kjærlighet oppfinnsom gjør», som hun ble kjent for å ha sagt.

Øyeblikket viser en bevegelse som på sitt beste er behovsorientert, Jesus-fokusert, målrettet og strategisk.

6: Så lenge …

Behovsorientert, ja. Det er det som leder oss til det siste øyeblikket. «Pluss 1-øyeblikket», fordi det står i en særstilling blant alle de andre.

5272 mennesker lytter aktivt i et Royal Albert Hall som er fylt til randen. Langt der nede skimter man såvidt den gamle mannen – men man hører William Booths kraftfulle stemme som oppsummerer engasjementet i bevegelsen han har grunnlagt og ledet. (I klippet under kan du høre ham tale).

Det er ikke første gang han taler i Royal Albert Hall, faktisk hadde han forrige gang kommet kjørende inn i den store salen med en kortesje av biler; dette topp moderne transportmiddelet som fortsatt var en sjeldenhet og derfor velegnet til å skape oppmerksomhet; rundt William Booth, men først og fremst rundt evangeliet.

Han begynte som arbeidsledig, pantelåner, kontroversiell utbryterpredikant fra Metodistkirken, gründer for en Frelsesarmé hvor medarbeiderne hans ble ofre for trakassering, steinkasting, ruteknusing, vold, drap og skadeverk – men nå i hans 83. år, har han blitt æresdoktor på Oxford, anerkjent som samfunnsreformator og gjest hos konger og keisere. Bevegelsen hans har på dette tidspunktet spredt seg til 58 land – og mange flere skulle det bli.

80-årsdagen hadde også blitt feiret nettopp i Royal Albert Hall noen år før, men denne gangen virker det som han vet at det er hans siste tale.

I avslutningen på talen sin oppsummerer han det i sju punkter som har blitt stående som en slags programerklæring for Frelsesarmeens arbeid verden over, og som fortsatt tjener til inspirasjon for det mangfoldige arbeidet:

Så lenge kvinner gråter som de gjør nå, vil jeg kjempe.

Så lenge små barn går sultne som de gjør nå, vil jeg kjempe.

Så lenge mennesker går inn og ut av fengsel, som de gjør nå, vil jeg kjempe.

Så lenge noen sliter med avhengighet,

så lenge det finnes en misbrukt kvinne,

så lenge det finnes en sjel som lever uten Guds lys, vil jeg kjempe.

Jeg vil kjempe til siste slutt.