Et tre som favner

Det ser helt klart ut som en treformasjon, med grener, knopper og løv. Samtidig aner du et kors. Den nye utsmykningen i Frelsesarmeens møtesal i Ensjøveien 23 i Oslo, gir rom for flere tolkninger. 

– Jeg har aldri laget en så stor utsmykning før, det har vært en veldig spennende prosess, sier kunstner Cathrine Maske og kikker opp på treet i stål og glass.

 En rødmalt stamme stikker ut fra veggen og strekker lysende grener utover og oppover.

«Nådens tre» måler fire og en halv meter i høyden og brer seg tre og en halv meter utover endeveggen. Hovedelementene er stål, glass og lys. 

Det var en nervepirrende affære å få det nær 200 kilo verket inn dørene til Frelsesarmeens nye storstue.

Det måtte deles opp i fire deler.

– Jeg ønsker at folk skal undre seg litt og spørre seg: Er det et kors, eller er det et tre?

Lyset skal også gi dem en egen opplevelse. Formen er heller ikke symmetrisk eller perfekt, det er små variasjoner. Kanskje ser man ikke alt ved første øyekast, men trenger tid – og oppdager noe nytt neste gang.

Første uken i januar begynte monteringen. 

Cathrine Maske er en kunstner som hele tiden beveger seg mellom kunst og vitenskap. Glass og foto er hennes verktøy. Denne gangen har hun også tatt utfordringen og jobbet med stål.

– Jeg er opptatt av at den kristne symbolikken skal komme tydelig frem i uttrykket.

Behov for et blikkfang

Tre måneder før avduking: Skyggen av et tre fyller nesten hele veggen i Storsalen. Cathrine Maske stiller inn projektoren og viser skissene til det som snart skal bli det nye blikkfanget i storsalen hos Frelsesarmeen.

– Så flott, nikker medlemmene av kunstkomiteen, trygge på at de har gjort et godt valg.

De har vært gjennom en lang prosess, faktisk over fire år. Da de fikk melding om flytting fra sentrum til Ensjø, måtte de tenke grundig gjennom flere spørsmål:

«Skal det være utsmykning i den nye møtesalen? Vil vi gå framover og ha noe som reflekterer vår egen tid?»

– Frelsesarmeen er jo nøktern og folkelig. Noen menigheter har kun et enkelt kors i front. Vi landet på at vi hadde behov for å ha et blikkfang i rommet, sier kaptein Miriam Kjellgren, som har vært med i kunstkomiteen.

Hun er også en av tre ledere for Ensjø korps (kirke og nærmiljøsenter).

Sammen med fire andre har hun hatt ansvar for kunsten både i de gamle og de nye møtelokalene. For hva slags utsmykning ville de nå ha? 

25–30 kunstnernavn sto på listen. Åtte av dem ble invitert til en lukket konkurranse, deretter sto fire igjen. Tre av disse jobbet med tekstil. 

Bare én arbeidet med andre materialer: Cathrine Maske.

– Hvorfor falt valget på hennes utkast?

– Cathrine Maske skilte seg ut og var veldig praktisk i tilnærmingen. Forslaget var gjennomarbeidet og sterkt. Først tenkte flere av oss at metall og glass virket hardt og ugjestmildt. Men så vokste motivet på oss, forteller Kjellgren.

Hun ser at det store kirkerommet trengte noe blankt, siden det ellers er mye ull og jordfarger. Komiteen falt også for noe mer. 

Maske viste tydelig at hun hadde satt seg godt inn i bibelske motiver og Frelsesarmeens teologi da hun skrev:

Verket kombinerer det tidløse kristne korset i formen av et tre og blir et symbol på håp og liv. Det bærer i seg inspirasjon fra Livets tre og sennepsfrøet og uttrykker Frelsesarmeens kjernebudskap: At ingen er glemt, og at alle kan få en ny begynnelse. «Nådens tre» blir et symbol på nettopp dette. Et sted der mennesker kan finne ly, varme, vekst og forvandling gjennom Guds frelse og nåde.

Det var ord som falt i god jord.

På vei mot noe nytt

Kunstkomiteen måtte ta en vanskelig avgjørelse. Hva skulle skje med billedveven som hang i Templet? Mange hadde et kjært forhold til Else Marie Jakobsens frontteppe med Jesus på korset, flankert av frelsessoldater på fremmarsj. Korsteppet ble for stort for den nye salen. Det var på tide å tenke nytt.

– Å skape forståelse i menigheten for at vi ikke kunne ta med det gamle korset hit, var en stor utfordring, forteller Yngve Slettholm, frelsessoldat og leder av kunstkomiteen.

Han trengte ikke å bekymre seg.

– Mottakelsen i menigheten av «Nådens tre» har bare vært positiv. Folk virker genuint glade for at verket kommer, mener Kjellgren.

– I de 47 årene vi var i Templet, hadde billedveven betydning for gudstjenestedeltakere og alle andre som brukte salen. Teppet var en viktig markør og hadde signaleffekt.

Nå tror hun det nye verket vil få samme betydning. 

Maske er strålende fornøyd med samarbeidet med kunstkomiteen.

– En kjempefin gjeng å jobbe med. De var positive og åpne for noe nytt. 

De har hatt flere dialogmøter og diskutert hvordan verket vil oppleves i rommet.

– Jeg er trygg på at det vi har kommet frem til, er noe som vil fungere.

Finansieringen kom også fort på plass. Mari Oline Sandstad, soldat i Ensjø korps, falt for konseptet og dekket utgiftene. 

Og ikke nok med det, men hun sørget også for treningsapparater i byggets gymsal, det kan du lese kort om her (saken fortsetter under):

Yngve Slettholm ser på omrisset av kors-treet og nikker anerkjennende:

– Jo mer du ser på det, kan du fange ulike deler av symbolikken. Det er så tydelig at vi forstår at det er et kristent symbol. Samtidig overlater uttrykket oss til undringen og spørsmålene.

«Nådens tre» har formmessig likhet med det vi reiser fra, men samtidig er det et helt nytt språk og signaliserer at vi er på vei mot et annet sted. Det blir et signaturverk for lokalet. Dette blir flott!

Kunstneren smiler, kunstkomiteen har skjønt hvor hun vil.

– Jeg håper utsmykningen kan gi assosiasjoner, vekke nysgjerrighet og undring. Jeg liker kunst som er litt subtil.

Stort tidspress

To måneder før avduking: 

– Jeg er veldig spent og er fortsatt åpen for forandringer. Jeg liker veldig godt å utvikle nye metoder og teknikker.

Cathrine Maske står ved arbeidspulten på kontoret i det gamle Munchmuseet på Tøyen. På Mac’n tar hun et siste blikk på «Nådens tre». Foreløpig en todimensjonal variant.

Hun kjenner tidspresset. 

Om få dager er hun på farten til metallverkstedet i Fredrikstad for å følge med når stålkonstruksjonen skal skjæres til med laser. Arkitekt Eskil Tin og medarbeider og designer Ståle Larsen kan stål og vet hvordan materialet oppfører seg. 

Stammen, grenene og de synlige røttene er i trygge hender.

Lyseksperten Sivert Lundstrøm har utviklet nye metoder for å feste lyset bak glasset. 

Cathrine Maske har hatt gode samarbeidspartnere, det er et nitid håndverk som ligger bak. Om ikke lenge er trekronen ferdig, med glass-former som skal skrus fast til stålet med LED-lys.

– Hvert blad er i matt, etset glass og har en sekskantet form. Sekskanten er som et slags heksagon: en grunnform i naturen som vi finner blant annet i snøkrystaller og bikuber. Den samme formen finner vi også igjen i glassarbeid i kirkevinduer.

På gulvet i det gamle Munchmuseet ligger et digert silketrykk, med motivet trykket i størrelse én til én. Som en skisse.

– Det gir meg en opplevelse av hvor stort  «Nådens tre» kommer til å bli.

Et magisk lys

I startfasen jobbet hun lenge med beskrivelsen.

– Teksten var en viktig del av uttrykket. Men hvordan skulle jeg oversette en tekst som beskriver Frelsesarmeens sjel, til et verk? Det var en utfordring i seg selv. Jeg lette etter Frelsesarmeens budskap og verdier, gikk til kjernen, og prøvde å finne noe nytt.

Hun fant inspirasjon i Bibelen. Der leste hun om skildringen av Livets tre i 1. Mosebok, likeså Jesu liknelse om sennepsfrøet.

– Den viser at noe lite kan vokse til å bli noe stort. Jeg tenkte på forvandlingen, som Frelsesarmeen er opptatt av, at alle kan få en ny mulighet i livet og vokse.

– Hvordan landet du på tittelen Nådens tre?

– Frelse, nåde og nye muligheter er veldig i tråd med Frelsesarmeens verdier. Å få trygghet og beskyttelse var også noe som dukket opp. Alt dette kunne refereres direkte i tittelen til verket.

Det er ikke første gang Maske lager kunst for kirker. En kalk står i Stortinget, og i Son kirke er et dåpsfat. I Vår Frue kirke i Trondheim har hun laget altertavlen og store gulvlysestaker. I Kirkens Hus i Oslo har hun en utsmykning med glasselementer i inngangspartiet.

– Hvorfor er det viktig at kirkerom fylles av kunst?

– Kanskje man kan åpne opp hjertet sitt på en litt annen måte. Et kirkerom uten kunst kan være vakkert i sin enkelhet, men kunst kan skape en annen opplevelse av rommet. Under åpningsgudstjenesten i Vår frue kirke, kom et helt magisk lys gjennom rosevinduet, som et Guds lys. Generelt er lyset i et kirkerom viktig, det kan sette deg i en helt spesiell stemning. Det er vel det jeg prøver å få til her også. Nådens tre ville ikke vært det samme uten lys.

Alle skal få en ny mulighet

18. januar. Storsalen på Ensjø er fullsatt. Tonene fra Templet Hornorkester er stilnet. Endelig skal Nådens tre skinne mot forsamlingen. Cathrine Maske smiler stolt.

– Det har vært et privilegium, rett og slett.

De siste ukene har hun vært inn og ut av metallverkstedet til Eskil Tin og Ståle Larsen. Komposisjonen måtte bli slik hun hadde tenkt seg den. Grenene er vridd ut i forskjellige vinkler slik at det ser ut som om trekronen beveger seg.

Utfordringen har vært å finne farger som matcher profilfargen til Frelsesarmeen. Men nå er det ingen tvil, stammen malt i dyp rød, og røttene er forankret i gulvet.

– «Nådens tre» er malt i Frelsesarmeens farge og speiler ulike mennesker. Verdiene til Frelsesarmeen – frelse, nåde og troen på at alle skal få en ny mulighet – traff meg sterkt. Det ønsket jeg å få frem i kunsten. Det skal være litt forsiktig antydet, ikke opplagt. 

– Jeg vil at folk skal undres, bruke litt tid når de ser formen. Den er ikke helt perfekt: det finnes flere lag som kan vekke ulike minner eller sanseinntrykk. Spor av håndverket skal være synlige – det skal merkes at dette er laget av menneskehender.

I lokalet er det satt opp skilt slik at besøkende kan lese mer om Nådens tre.

– Hva har vært mest utfordrende i prosessen?

– Å ta spranget fra 3D-modellen til at det skulle lages i stål var ganske nervepirrende. Det var vanskelig å se hvordan elementene ville fungere i rommet. Det er en utfordring å først lage noe digitalt og så få det opp i en tredimensjonal form. Mine tegninger og min strek skulle gjøres om. Projiseringen på veggen og skissen i papp som jeg laget i 1:1, hjalp meg. Jeg kunne ikke ombestemme meg da vi begynte med produksjonen, det måtte være godt planlagt.

Nå kan hun puste ut og se framover. Fossiler er neste prosjekt. Cathrine Maske fikk sansen for forskning og vitenskap da hun studerte ved University of Art and Design i Helsinki.

Nå samarbeider hun med Paleontologisk institutt som har funnet et fossil som hun har fått i oppdrag å tolke i glass.

– Jeg forsøker å tenke litt annerledes og utfordrer meg selv hele tiden, sier hun og snur seg mot «Nådens tre». Kanskje lever det sitt eget liv? Når strålene fra ettermiddagssolen flommer inn i lokalet, vil lyset i glassbladene og den røde fargen endre seg.

 – Treet skal stå og skinne gjennom noe av natten. Det blir som et moderne rosevindu, der lyset sildrer inn.

marit.dehli@frelsesarmeen.no