– Det er godt å be uten ord

Armeen er kjent for sin jordnære form for kristendom. Så hvordan snakker en frelsesoffiser om åndelighet? 

I dag snakker folk uten sjenanse om karma, intuisjon, manifestering og energier. Kan vi gjenkjenne moderne menneskers åndelige erfaringer i klassisk kristendom? 

Vi har besøkt personalsjefen i Frelsesarmeen, oberstløytnant Henrik Bååth, teolog, far til fire, morfar og dessuten et følelsesmenneske, ifølge ham selv. 

Med den lange kroppen behagelig dandert i stol snakker han litt om teorien, men mest om erfaringen med Den hellige ånd. 

– Det skjedde noe med meg da jeg var 15 år, begynner Henrik. 

Ville bli politi

– Jeg hadde familie og venner i Frelsesarmeen i Örebro og hadde jo lært litt, blant annet om Nikodemus som kom til Jesus om natten og hørte om å bli født på nytt. En ungdomsleder ba det vi kaller «frelsesbønnen», og jeg gjentok etter ham. 

– Var det en stor opplevelse? Merket du noe? 

– Det jeg følte, var mest spenning. Hva skjer nå? Hva betyr dette for meg? Og så fikk jeg en sterk trang til å fortelle dette til noen. Det kalles for å bekjenne. Men jeg visste ikke at dette etter hvert skulle føre til store endringer i livet. 

Henrik har vært menighetsleder i noen år og har siden hatt flere lederstillinger i både den norske og den svenske grenen av Frelsesarmeen, blant annet som rektor på Offisersskolen i hjemlandet.

– Mitt mål i livet var enten å bli politi eller jobbe med økonomi, og framfor alt var det å bli boende i Örebro, smiler oberstløytnanten og innrømmer at han alltid lengter litt hjem.

Dører som åpner og lukker seg

Henrik Bååths historie om å leve som kristen handler om Guds ledelse gjennom livet. 

– Et uttrykk fra Bibelen er «å vandre i ferdiglagte gjerninger». Er det sånn du opplever det? 

– Ja, hele tiden, utbryter Henrik. 

– Vi må alle foreta valg gjennom hele livet. I mitt hode ser jeg det som ulike dører. Jeg spør Gud hvilken dør jeg skal velge, og så opplever jeg ofte at ting legger seg til rette. Jeg er ikke en marionett, så jeg velger feil noen ganger, men når Guds og min vilje faller sammen, så er det alltid det beste for meg. 

Nå tar Henrik seg god tid til å fortelle om møtet med Turid, hans livs store kjærlighet og moren til hans fire voksne barn. Møtet som virket tilfeldig, var gudfeldig, smiler han. 

Sammen og hver for seg har de bedt om små og store ting gjennom livet. 

Å gå på intuisjonen, eller å lytte til Guds stemme? Er det en og samme ting? 

Henrik holder muligheten åpen for det, og han mener at det er Den hellige ånd som virker på oss alle. Det er ikke en eksklusiv erfaring for den som er sterk i troen.

Når livet blir dramatisk

– Tenk på dette med å be, sier han og må brått ta en pause. 

Han svelger noen ganger og gjemmer ansiktet i hendene. Så tørker han tårene og forteller. 

– Turid og jeg har i løpet av kort tid opplevd dramatiske ting med to av våre barn. For to år siden lå vår eldste datter i koma i en hel uke, og i februar var sønnen vår utsatt for en motorsykkelulykke i Thailand. Det var så usikkert hvordan det ville gå med ham at sykehuset anbefalte oss å komme ned så fort som mulig. 

Henrik må ta en pause igjen.

– Det går bra, forsikrer han.

Men det var virkelig ille. Han brakk legg, håndledd, kragebein og fikk fraktur på hodeskallen.

Nå er siste krykke endelig kastet og gutten er tilbake i leiligheten sin i Stockholm.

– Og datteren vår klarte seg også. Men det jeg opplevde så godt, var at både kristne og andre som ikke sier at de er kristne, forsikret om at de skulle be for oss. Det var en virkelig god støtte. Det var rørende. 

– Så Gud hører på alle? 

– Selvsagt! Selvsagt hører Gud på alle sine barn. Vi er alle skapt av ham. Han elsker oss med den samme store kjærligheten, og han lytter til våre bønner uansett.

Det er ikke rettferdig

Nå er det tid for en oppklaring her før det høres ut som om Gud er en lykkeautomat for den beleste teologen og erfarne frelsesoffiseren. 

Henrik Bååth opplever ikke å få svar på alle sine bønner. 

Gleden i ansiktet da han snakket om at det går bra med barna er byttet med ren fortvilelse når han forteller videre. 

– Det er så urettferdig, kommer det med forpint stemme. 

– Det er så fryktelig urettferdig hva vi mennesker må oppleve i livet, og jeg har ingen forklaring. «Det ondes problem» er det teologiske uttrykket, og ingen kan forklare det. Jeg har andre jeg ber for, som er i forferdelige situasjoner, og jeg ser foreløpig ingen bedring. 

– Det har altså ingen ting å gjøre med hvor sterkt man tror når man ber? 

– Absolutt ikke! Og det er også altfor enkelt å si at det er bare å be. Jeg ber ikke fordi jeg er sikker på at alt skal bli bra. Jeg ber fordi ... for hva annet kan jeg egentlig gjøre? Hva annet kunne jeg gjøre da vi kjørte i åtte timer for å komme til datteren som lå i koma? Eller da vi fløy til Thailand uten å vite om vi rakk fram i tide. Hva annet kan jeg gjøre enn å be?

Å be uten ord

– Å be. Å sende gode tanker eller gode energier. Kan det være at vi bruker ulike begreper om ett og samme fenomen? At vi fra skapelsen er utstyrt med denne muligheten, og at det ligger større muligheter i dette enn vi tenker over?

Henrik Bååth er med på funderingene og sitter ikke med fasit. 

Men han har gjort noen gode, personlige erfaringer med det å be.

– Jeg ber ofte ordløst. Som da jeg satt på sykerommet hos datteren min dag etter dag, forteller han. Og når bønn formuleres i ord, trenger det ikke være hans egne. 

– Jeg bruker også sitater fra folk i Bibelen fra Davids salmer for eksempel. Han som sa: «Jeg løfter mine øyne opp til fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper». 

– Men som offiser i Frelsesarmeen står du i en lavkirkelig tradisjon hvor man ber høyt bønner som man formulerer selv. 

– Ja, det synes jeg er litt vanskelig. Når andre hører på, så må man jo forme bønnene i ord. Men jeg tror ikke det betyr noe for Gud. Han ser tankene våre og forstår oss uten at vi bruker ord. 

Henrik Bååth praktiserer den jordnære kristendommen som Frelsesarmeen står for, og åndeligheten er samtidig en helt naturlig del av hverdagen. 

– Det er godt for meg å be uten ord. Og for meg er det sånn at jeg også ber på et språk jeg ikke forstår, altså sånn som vi leser om på pinsefestens dag. Da fikk disiplene muligheten til å snakke et språk de ikke forsto selv. 

– Hvordan føles det?

– Avslappende. Jeg slipper å bruke hodet på å finne riktige ord. Ifølge Bibelen er det Ånden som taler min sak overfor Gud. Den hellige ånd ble jo kalt for talsmannen av Jesus den gangen han lovte disiplene at de skulle få hjelp når han var borte.

Forstå eller tro?

Samtalen om bønn bringer oss tilbake til starten, om pinsen og Den hellige ånd. 

– Forstår du treenigheten, at Gud er én, men samtidig tre? 

Henrik lar teologen i seg svare først. 

– Jeg forstår det når jeg leser det og ser sammenhengen i Bibelen. Det ble nødvendig for de første kristne å formulere en teologi rundt dette. Jesus var jøde, og for jødene var det høyeste grad av blasfemi når han uttrykte at Gud var hans far. 325 år etter Kristus ble det vedtatt en læresetning på kirkemøtet i Nikea om dette. Senere fikk vi den trosbekjennelsen som vi bruker i alle kristne kirker i dag, der vi bekjenner at Gud er treenig, Fader, Sønn og Den hellige ånd.

Bøkene om treenigheten kan romme et stort bibliotek, så vi forlater teorien der. Henrik smiler litt og går i seg selv.

– Men forstår jeg det? Dette er ikke kun stoff for intellektet. Men jeg tror på det. Og at Gud er én sann Gud, fra evighet til evighet. Det tror jeg fullt og fast på. 

Henriks åpenhet for at vi alle har åndelige erfaringer selv om vi bruker ulike begreper, hindrer ham ikke i å være veldig tydelig på en bestemt ting. 

– Jeg tror ikke at vi skal lete i oss selv for å finne Gud, slik vi ofte hører i moderne åndelige talemåter. Det mest befriende med min tro, er at jeg søker Gud utenfor meg selv. Men så inviterer vi Den hellige ånd til å bo i oss. Det er derfor jeg aldri mer er alene i min ensomhet.

Gud i drømmen

Det er lettere å forstå hva Henrik mener når han forteller om åndelige erfaringer fra sitt eget liv. Vi går noen år tilbake og hører om da han ønsket å slutte som offiser i Frelsesarmeen. Han hadde fått seg en ny jobb i sitt kjære Örebro. 

– Jeg våknet en morgen fra en drøm hvor Gud hadde sagt til meg: «Døren er ikke lukket». Jeg var forvirret og forsto ikke drømmen. Senere kom en kollega til meg og sa: «Dette gir ikke mening, men jeg føler at jeg skal si dette til deg, at døren er ikke lukket». Da forsto jeg det. 

– Jeg skulle ikke slutte som offiser. Det er jeg glad for i dag. Jeg hadde ikke lyst til å bli offiser da jeg var ung, men Gud kalte meg til det. Men nå har jeg lyst til å være offiser, sier Henrik og smiler overbevisende.