Donald viste vei til Bibelen

En gang, tidlig på 1980-tallet, blant knappe 2000 innbyggere i bygda Ørskog noen mil fra Ålesund, satt en liten gutt på rommet sitt og oppdaget Donald Duck.

Den hissige og matroskledde anda med det store hjertet fant veien inn i leserens eget, etterfulgt av karakterer som onkel Skrue, Dolly, fetter Anton, Bestemor Duck, Petter Smart, Magica fra Tryll – og selvfølgelig Ole, Dole og Doffen med deres uforlignelige hakkespettbok.

Den lille gutten ble med på reise til Andesfjellene og Gufseplassen hvor de snakket nynorsk, hans eget skriftspråk. Sunnmøringen oppdaget Xanadu, ropte «sesam sesam» for å komme inn i Ali Babas hule, og jaktet et mystisk fantom i Notre Duck.

Han ble kjent med Shakespeares "Romeo og Julie", Lev Tolstojs "Krig og fred", Alexandre Dumas’ "De tre musketerer" og mange flere, gjennom Andeby-universets finurlige gjenfortellinger av klassiske verker.

Ikke minst fant den fremtidige skribenten historier fra Bibelen – fortellinger som har formet den vestlige kultur, og som har spilt en stor rolle i journalist Alf Kjetil Walgermos eget virke.

Han ønsker å takke Donald Duck og Andeby for lesegledens gave og for litterære oppdagelser. Hva er en bedre måte å gjøre det på, enn å skrive en bok?

Tatt med lysestakene

Noen måneder har nå gått siden boken "Litteratur i Andeby" ble sluppet løs hos bokhandlerne. En bok Alf Kjetil lenge har drømt om å skrive, hvor han frimodig skriver «saft suse!» samtidig som han utforsker tegneseriebyens litterære eskapader. Hvor han kan dele videre historier som inspirerte ham selv til å bli en historieforteller.

Denne dagen befinner forfatteren seg i kaféområdet til møteplassen Kulturhuset, en kort tur rundt hjørnet fra Folketeatret i Oslo – som til høsten skal sette opp forestillingen "Les Miserables" ("De elendige"), basert på Victor Hugos verk med samme navn.

– Historien "Lysestakemysteriet" i Donald-pocket nummer 101, er en vakker analyse av "De elendige", med et nydelig bilde av den kristne nåden, forteller Alf Kjetil.

Han forklarer at Jean Valjean, som var straffange i mange år fordi han stjal et brød, endelig er blitt fri.

– Han får overnatte hos biskopen av Digne, men blir fristet til å stjele sølvtøyet hans. Valjean blir tatt av politiet, og ser ut til å havne i fengsel igjen. Men da sier biskopen – i onkel Skrues skikkelse, kalt Scru Valscru – at sølvtøyet var en gave, og at Valjean dessuten glemte å ta sølvlysestakene. Det gir ham motivasjon til å starte et nytt liv.

En ark full av penger

Alf Kjetil forteller videre at han har slukt det meste av Andeby-relaterte blader, pocketer og spesialutgaver som er gitt ut i Norge – fra de første historiene i tegneserieheftet Donald Duck & Co som så dagens lys i 1948, og frem til i dag.

Tegneserier som i stor grad lærte sunnmøringen å lese, noe han tror gjelder mange nordmenn.

Forfatteren ønsker at den nye boken skal inspirere til leselyst og litterære oppdagelser, i et samfunn hvor lesegleden minker blant barn og voksne.

Lesegleden han selv fikk fra Donald-historiene, ga ham blant annet lyst til å bla i Bibelen, og som syvåring ble Alf Kjetil kjent med flere historier fra 1. og 2. Mosebok, deriblant om Noahs ark – en av flere bibelfortellinger som er blitt gjort i Andeby-versjon.

Det er ikke tilfeldig at et av kapitlene i den nye boken hans heter Donald Duck og Bibelen, for de kristne referansene finnes det mange av i tegneserielandskapet.

– En av Andeby-versjonene heter Onkel Skrue og Noas ark, som kom på norsk tidlig på 1970-tallet. Skrue tror det kommer en syndeflod, og bygger dermed en ark. Den er slett ikke ment for dyrene, men for pengene hans, smiler Alf Kjetil.

– Skrue tar ikke med seg noe mat og drikke, kun penger. Når så B-gjengen foreslår å bytte sin egen ark, som er fullastet med mat, mot Skrues ark, så gjør Donald og nevøene mytteri. De gjennomfører byttet, men det viser seg så at floden bare er noe lureri fra B-gjengen.

Han forteller at moralen er lett å få øye på. Onkel Skrues penger hjelper ingenting når man ikke har mat, og han forstår at man ikke kan sette pengene høyere enn alt.

– Man har også historien Nebbogandeneser og Kvakkels tårn, som er en parodi på den bibelske historien om Babels tårn, eller Carl Barks-historien Hunden som snakket, der Donald blir slukt av en hval og vandrer ut igjen. Han tror det vil bli en stor nyhetssak, men får så høre at en kar som het Jona gjorde det samme for noen tusen år siden.

Markuskirken og Notre Duck

Alf Kjetil smiler bredt når han drar frem den ene bibelparallellen etter den andre; klossmajoren Klodrik i kong Davids skikkelse, som feller Goliat med slynge kun fordi han ikke kan treffe noe annet enn hoder.

Eller Donald som tror han har blitt like sterk som Samson, etter at Ole, Dole og Doffen har byttet ut onkelens vekter med isoporkuler.

– I arbeidet med boken fant jeg ut at Donald har gått til gudstjeneste flere ganger. Han har flere strategier for å unngå å gi i kollekt, som å bandasjere hendene. Tegneserieforfatterne er ofte forsiktige med å spøke for mye med det religiøse, men tenkte nok at det var innafor å tulle med kollekten, ler han.

Forfatteren forteller videre om andre kristne referanser i Andeby-universet, som når Donald synger "Glade jul" av full hals for å plage naboen, eller om presten han spiller golf med, og som ikke får lov til å be før han slår.

Alf Kjetil nevner også kirkevandringen til Skrue, Donald og nevøene gjennom Europa, blant annet med et besøk til Mariakirken i Bergen.

– En av favoritthistoriene mine er Carl Barks’ Fantomet i Notre Duck, som er inspirert av Notre-Dame, men som i denne sammenhengen ikke er i Paris, men kalles «Andebys stolthet», smiler Alf Kjetil.

– En annen favoritt fra Barks er historien En oppblåst idé. Onkel Skrue vil redde Markuskirken fra å synke i havet, og plasserer en diger ballong i bunnen. Men da stjeler B-gjengen kirken ved å taue den ut i internasjonalt farvann.

En bok å vende tilbake til

En en annen av Donald-historiene der det kristne julebudskapet kommer tydelig fram, har Donald og guttene bedt venner over hele verden fortelle om juleskikkene sine. Meksikanske José Carioca, en av Donalds nærmeste venner, forteller at barna bærer Maria og Josef-dokker til julekrybba.

Pinocchio, som er på julebesøk hos venner i Sverige, forteller både om Sankta Lucia og at barn og voksne drar til kirken på 1. juledag for å høre juleevangeliet. I den tredje julehilsenen forteller Timmy Gresshoppe fra Paris, der folk går til midnattsgudstjeneste fordi byen har så mange vakre kirker:

«I alle kirkene er det stilt opp Betlehems-krybber til minne om den første julekvelden. Juledags morgen venter barna på Petit Noel (Jesusbarnet), ikke på julenissen. De tror han kommer ned gjennom pipa med gaver.» (Fra boken "Litteratur i Andeby")

At Jesus kommer ned pipa på juledags morgen, er nok ikke særlig utbredt teologi, men historien om Jesus, og den store fortellingen om skapelse, syndefall og frelse – har fulgt Alf Kjetil Walgermo siden han ble gitt en bibel på søndagsskolen.

Foruten å være journalist og litteraturkritiker i Vårt Land, har skribenten forfattet bøker som "Røff guide til Bibelen", "Bibelens kvinner – historiene som forma verda" og "Barnebibelen" med illustratør Anna Fiske.

– Hva er det ved Bibelen som fascinerer og engasjerer deg?

– Bibelen har fulgt meg hele livet, og er en bok, eller rettere sagt et bibliotek, som jeg alltid vender tilbake til, forteller han.

– Det er alltid noe nytt å lære og reflektere over. Tekstene er utrolig rike, og har påvirket så mange kulturelle uttrykk innen litteratur, kunst og musikk. Jeg er for eksempel stor Bob Dylan-fan, og ble først kjent med ham gjennom kristne plater som "Slow Train Coming" og "Saved".

Menneskelige ender

Bibelen er full av fortellinger som tar den menneskelige kompleksitet på alvor. Selv om Andeby-universet nikke kan by på samme omfang og dybde som de bibelskeordene, finnes det også der spor av den menneskelige sårbarheten.

– Særlig i fortellingene til tegneren Don Rosa, som skriver om bakgrunnshistorie til Onkel Skrue i verket "Skrues liv og levnet", sier Alf Kjetil.

– Jeg blir skikkelig rørt av, og har også grått av, en relatert historie som heter "Siste hundeslede til Dawson".

I fortellingen finner Skrue tilbake til sin gamle slede fra tiden da han var en ung og idealistisk gullgraver, og fra han var forelsket. De gode verdiene kommer frem hos mannen som kan virke uinteressert i alt annet enn penger.

En annen fortelling, med referanser til den klassiske filmen "Citizen Kane", er "Eneboeren på herregården", hvor leserne møter en ensom Skrue som ennå ikke kjenner sine nevøer. Han har mistet alt i jakten på rikdom. Penger er alt han har, før møtet med Donald og guttene redder ham ut av isolasjonen.

– Mange kan nok kjenne seg igjen i denne dype og litt såre siden ved Skrue McDuck. Livet er mer enn penger, men for noen kan det være fort gjort å glemme det.

Det er mye alvor og livsvisdom i disse tegneseriene.

Hengekøye og bubleslurp

– Hva med Donald? Er det noe vi kan lære av ham?

– Donald gjorde dypt inntrykk på meg som barn, og gjør det fremdeles som voksen, forteller skribenten.

– På den ene siden er han nesten en inkarnasjon av dødssyndene, med sin hovmodighet og hissighet. Men samtidig har han stor kjærlighet, og ble for eksempel reservefar for nevøene sine, da de en dag kom bankende på døra hans. Og når han gjør noe galt, så angrer han ofte.

Forfatteren poengterer også hvordan Donald ikke lar seg rive med av at onkelen er verdens rikeste. Han jager stort sett ikke etter Skrues penger.

– Det betyr ikke at Donald aldri drives av pengelyst, men grunnverdien hans er å ha et godt liv. Gjerne i hengekøya med en flaske bubleslurp, i stedet for å jage etter karriere og status, forteller Alf Kjetil.

– Han er som oss, et komplekst og sammensatt menneske.