En som er med – 365 dager i året

Den er ingen lettvekter, den ferske andaktsboken Se, jeg er med deg alle dager. Stor og tjukk er den. Med et nytt innlegg for hver eneste dag i året.  

– Kanskje boka mi kan appellere til dem som tror, tviler eller bare håper. Jeg håper de vil se at Gud ikke er så farlig. Det handler om hverdagen vår, sier forfatteren. 

Hver måned har fått sitt eget tema. Her styres det ikke unna livets skyggesider: Å slippe det som ikke kan reddes. Å bære det som er tungt. Å romme både brudd og håp. Dess tyngre tema, dess bedre, synes Kjersti og liker dypdykkene hun har gjort.  

– Det er jo livene våre. Alle opplever tap. Du kan ikke lage en andaktsbok uten å komme inn på vanskelige temaer, for det er da vi trenger Vårherre. 

Kjersti skriver om å forsone seg med livet, med det som ikke går helt opp.  

– Ofte tenker vi på alt vi skulle ha gjort, det blir et veldig jag, og vi får det ikke til. Ikke jeg heller. Jeg må jobbe med meg selv. Vi vil gjerne mer enn vi får til. Da gjør det godt å se det hele med skjevt smil.  

– Humor er en fin måte å kunne illustrere det som er vanskelig. 

Boka er godt forsynt med Kjerstis skråblikk, en strek som tar oss med inn i lett overfylte hverdager med forventninger og kryssbehov. En kvinneskikkelse med viltre krøller strever litt med å finne sin plass i verden, men hun kan også krype opp i godstolen i visshet om at det er fint å bare være. Av og til følges hun av en vakker skygge, en omsorg fra det himmelske. Bokens stemme inviterer til aksept og hvile, understreket av bibelvers som bringer håp.  

– Jeg har savnet en andaktsbok som jeg føler er litt «nedpå». Jeg lette i flere andaktsbøker, men fant ikke noe som grep meg. Så da tenkte jeg: Ok, da får jeg skrive en bok selv, da, sier Kjersti. 

Skape noe ut av det vonde 

Den tidligere designeren sitter i atelieret sitt på Andøya i Kristiansand. Rundt henne er det fullt opp av skisser og ferdige  bilder. På arbeidsbordet står malingstubene stablet tett. Kjersti har funnet fram til en blandingsteknikk der hun går løs på lerretet med akrylmaling, stoffer, tapeter, tegneblyanter, tusjer og penner. Deretter send er hun motivet til trykk og gir det til slutt en personlig touch. Nå venter flere bilder på tur til posten. Kunsten hennes er blitt så populær at hun både lever av den og har en stab på fire rundt seg.  

– Det var det siste jeg tenkte, at jeg skulle bli kunstner. Jeg føler meg veldig heldig som får lov til å drive med hobbyen min. Det var aldri en plan, bedyrer 51-åringen. Det begynte for ti år siden med noen tegninger på Facebook. Flere falt for dem og ville kjøpe. Dermed rullet ballen. Og motivene treffer. Kjerstis skikkelser viser sårbarhet og sprudlende livsglede, og de strekker seg mot himmelen etter mer kraft. Folk bestiller bilder med titler som Du er sterkere enn du tror, Du er akkurat som du skal være og Jeg lar det som var knust få gro. Ofte får motivene følge av en lengre tekst med varme, oppmuntrende ord.  

Ofte får motivene følge av en lengre tekst med varme, oppmuntrende ord.  

– Det er damer på 40 pluss som kjøper kunsten min. Med min bagasje har jeg også kjent at jeg trenger sånne ord. Jeg har det i meg og kan gi det. Når jeg har hatt en vond episode, får jeg etter hvert behov for å skape noe ut av det. Et godt ord, noe som andre kan bruke. 

Hun vet hva hun snakker om. I 15 år har hun ryddet i eget liv og funnet en stødig plattform. 

«Det har krevd mye mot, mange tårer, angst og fortvilelse. Men det har vært verd det», skriver Kjersti. 

Drømmer som brast 

Det er en viss distanse mellom toppdesigner og andaktsbok-forfatter. Kjersti blåser av merittene sine. Men hun ble headhuntet av Donna Karan i New York (DKNY) og satte i flere år sine kreative avtrykk i London og New York. Og hun vant Norges høyeste designpris, Merke for god design.  

– Det var én periode i livet. Så har jeg også hatt en periode der jeg ikke fant jobb. Vi er bare vanlige mennesker uansett hva vi har prestert og fått til i livet. Jeg er nok en som har en drive i meg. Etter som jeg blir eldre, er ikke ambisjonene så store lenger. Etter mye livserfaring er andaktsbøker en mye viktigere del av livet.  

På hjemmesiden byr hun på mer enn en lekker cv. Åpent forteller hun om sykdom og trøstespising, og om tapet av moren, om å kjenne på skam og mislykkethet, om et liv som ikke tok den retningen hun hadde ønsket seg:  

«Jeg hadde en illusjon om et hvitt hus med stakittgjerde rundt, der barna lekte i hagen mens foreldrene puslet i hagen. Denne drømmen ble byttet ut med et lite krypinn som alenemamma og stram økonomi, ikke bare én gang, men to.»  

Som nybakt mor fikk hun kreft, og kjempet seg gjennom dødsangsten. Da meldingen kom om at hun ville bli frisk, bakte hun boller hver dag i ett år «for å markere at en må kose seg mens en lever». Ikke minst takke. 

Kjersti har lært seg å være takknemlig. Midt i alt som ikke går opp. 

– Jeg har ikke hatt det enkleste livet. Det har vært mye dritt. Noe var selvvalgt, men jeg har trengt en god, trøstende Gud oppe i det. Jeg er ikke glad i fasade, jeg er en person som trives med å gå rett på dypet og snakke om livet sånn det er, på godt og vondt.  Alle har vi bagasje, men det gjør det mye enklere hvis vi kan dele og by på oss selv. Jeg har fått mange tilbakemeldinger om at folk finner trøst i det jeg skriver. 

Som i andakten fra 17. oktober:  «Gud legger ikke ansvar på oss for det vi ikke har makt til å endre. Han kjenner for- skjell på skyld og smerte. Og han tar imot det vi ikke skal bære alene». 

– Jeg ønsker at folk ikke skal sette så høye krav til seg selv, men finne Gud som elsker oss på godt og vondt. Jeg vil at de skal kjenne at det er trygt hos Gud. Han er med oss og vil oss bare godt uansett. Livet tar oss alle. Vi trenger ikke å prestere. 

– Hvordan har du landet i et slikt guds-bilde? 

– Jeg har alltid hatt en sterk tro, jeg har aldri tvilt. Jeg føler meg så inderlig elsket av ham, så jeg har aldri kjent på fordømmelse, smiler hun. 

Andaktsbok uten «store ord» 

Kjersti vokste opp i Skudeneshavn på Karmøy og var med i en frimenighet. Med årene trakk hun seg ut av aktivt menighets-liv.  

– Det ble for krevende for meg, men jeg tok aldri avstand til Gud. Det er ikke sikkert det er slik nå, men da jeg vokste opp, var det mye som var galt. Jeg klarte ikke å kjenne igjen den Gud jeg kjenner. Jesus er så raus og god. Det er som om han sier: «Å, kjære  Kjersti. Har du bomma igjen? Kom og sett deg her ved siden av meg!» Jeg sier ikke at vi skal gå rundt og synde bevisst, men jeg føler jeg har en mild Gud, smiler hun. 

Det gjennomsyrer tekstene hennes. De har en jordnær tilnærming til å ta valg, ta ansvar for seg selv og hverandre. Kjersti skriver selv at hun har «en stille tro, en hverdagstro.» 

– Jeg er ikke en person som snakker så høyt om troen min. 

Hun stopper opp og byr på en rungende latter: – …sier hun som skriver andaktsbok!  

– Jeg synes det kan være kleint til tider å treffe på folk som er for påtrengende med troen sin. «Vis det før du sier det», tenker jeg. Er anledningen der, kan du jo si det. Men det er ikke naturlig for meg å gå rundt og frelse alle. Dette er ei andaktsbok uten de store  ordene. Jeg kan fort kjenne meg ukomfortabel hvis det blir for svevende og åndelig rundt meg. Jeg må ha det håndfast og enkelt. Samtidig har jeg et ønske om at andre skal kjenne på det enkle, gode med å ha en tro.  

Kjersti kan sin bibel. I oppveksten leste hun den tykke boken fra perm til perm flere ganger. Det ble kanskje i meste laget. Som voksen lette hun etter noe enklere, gode ord som kunne lande i et av bibelversene hun bar med seg. Et halvt år jobbet hun iherdig med andaktsboken. Bunkret inne på familiens fjellhytte satt hun pal, fra morgen til midnatt, og hamret på tastaturet.  

Skrevet med hjelp 

– Jeg har sikkert mange bokstaver bak navnet mitt, men jeg har ikke fått noen diagnoser. Jeg går all in og blir besatt når jeg holder på med noe. Det er non stopp. Men jeg elsker det!  Stillheten var gull verdt.  

– Har jeg vært for sosial, lukkes alle kreative sluser. Får jeg reise bort og være helt alene, forsvinner jeg helt inn i en egen verden.  

Noen tekster hadde hun liggende klare, lagret på mobilen og i notatbøker. Samtidig var hun i dialog med Gud og ba om hjelp til utformingen.   

– Det høres kanskje rart ut, men jeg tror ikke det bare er mine ord.  

Hun snakker om innskytelser hun har fått, som hun tror er fra Gud. Som å sende en melding til noen hun ikke har sett på 20 år, og etterpå få vite at det betydde noe.  

– Slik har jeg hatt det med andaktsboken, at dette skulle jeg bare gjøre. Jeg føler jeg har skrevet med hjelp.  

Gjenkjennbart 

Tittelen slo raskt ned i henne. Se, jeg er med deg alle dager! 

– Det er jo sant. Jeg kjenner det så sterkt, han er med meg hver dag. Denne gangen kom tekstene først, så illustrasjonene. Motivene er høyst gjenkjennelige, særlig for dem som tar for mye ansvar. Som i desember. Bare tenk på alt som må gjøres før jul! Ikke rart kvinneskikkelsen har kollapset, og ligger overveldet med julepynten over seg. 

– Det kan jeg kjenne på. Før jul skal det være kos, kos, kos, og alle skal prøve å møte hverandre. Men alle jeg treffer på, sier at det er så krevende, inkludert meg selv. For mange er desember en av de vanskeligste månedene i året. Da hjelper det kanskje å bla seg fram til juli måned der hovedkarakteren har tatt med godstolen ut i hagen i trygg visshet om at ikke alt trenger å løses på minuttet. 

Hjemme på badet henger yndlingsbildet hennes, et smilende ansikt og teksten «Kjenn at jeg er nær!» 

– Gud er den første jeg går til når jeg trenger det. Jeg kjenner meg så omsluttet. En godhet som er der. Det er en spesiell følelse å kjenne seg trygg ut fra noe som på en måte er så lite konkret. Men når livet har vært tungt, har jeg kjent at noe har båret meg.  

I desember inviterer hun leseren til å ta imot nærværet, til tross for at denne måneden også kan forsterke følelsen av sorg, savn og ensomhet.  

«Gud respekterer grensene våre. Han presser seg ikke på. 

Han kommer nær på den måten som er mulig for deg». (Fra 16. desember) 

Nye gleder 

Kjersti har oppdaget at hun liker å skrive. I mai dro hun av gårde til huset sitt i Spania for å sluttføre nok et manus. Bli hos meg, Pappa! heter den nye boken og handler om faren hennes, lyrikeren Reidar Munkejord. Men det er ikke den kloke, livsnære poeten som får komme fram. Nå handler det om et menneske som blir borte inn i sin egen verden.  

– Faren min har fått Alzheimer, han forsvinner gradvis og er i siste fase, forteller hun.  

Til tross for den tragiske situasjonen, krydrer hun også denne boka med komiske øyeblikk. Og hun gir plass til flere av farens dikt.  

– Selv om det er veldig vondt, er det også veldig givende. Jeg fryder meg når jeg holder på, men det er også en måte å bearbeide sorgen på.  

Kanskje forstår hun sykdommen bedre nå, etter fylte femti. Kjersti har fått en forsmak på hvordan husken kan slå seg vrang.   

– Jeg er i overgangsalderen. Ting fyker ut av hodet mitt, sukker hun og river seg i håret.   

Hukommelsessvikten kan likevel by på nye gleder. Hun blar opp på dagens dato, og stusser. Jammen virker teksten ny.  

– Jeg har glemt en hel haug av det jeg har skrevet, så tekstene taler også til meg. Dette var den boka jeg trengte.