Et hellig rom bak murene
– Jeg håper at dette blir akkurat det de innsatte trenger, ikke bare det som jeg tror de trenger. At de får ro og vet at det er godtatt og tilgitt, og at de er elsket av Gud, sier fengselskapellan Andreas Nielsen.
Oppe på fellesrommet i Verdal fengsel gjøres det klart for gudstjeneste.
Fengselskapellan i Frelsesarmeen, Andreas Nielsen, pakker ut tre store sjokoladekaker som han selv har bakt. Det er første gang de har kapellan i fengselet, og første gang det skal arrangeres faste gudstjenester i regi av Frelsesarmeen.
– Det er litt spennende, for vi vet ikke på forhånd hvor mange som kommer. Men sjansen for oppmøte er større om det blir servert sjokoladekake, smiler han.
Andreas jobber som kapellan i Trondheim fengsel (kalt «Tunga»), men har takket «ja» til å være i Verdal fengsel én dag i uka.
– Mye av motivasjonen for å gjøre dette, var fordi jeg ønsket å følge noen innsatte som skulle overføres hit. Vi fikk god kontakt på «Tunga», så jeg kjente det var riktig å bli med da de ble overført.
En av de Andreas fikk god kontakt med, er Espen (35). Han skal spille piano til åpningssangen "Amazing Grace", og sitter ved keyboardet og øver.
Det er fint å være her, selv om folk så klart savner sine nærmeste. Men det går absolutt an å lage seg en grei tilværelse, hvis man vil. Man må bare omstille seg.– Espen, innsatt
– Jeg spilte gitar i band da jeg var yngre, men jeg har aldri spilt piano foran folk før, så jeg er litt nervøs. Da jeg la meg i går, lovet jeg meg selv at jeg skulle avlyse alt i dag, humrer han.
Han har tatt på finskjorta for anledningen.
– Heldigvis er det et trygt miljø her, og jeg har godt av å utfordre meg litt. I tillegg ønsker jeg å støtte Andreas.
Espen jobbet som kirketjener på «Tunga», det er slik de ble kjent. Der hadde de et piano som han begynte å spille litt på da han var alene.
– Oppgavene mine var blant annet å sette ut stoler og servere kaffe og kake. Det var en fin måte å få litt variasjon i hverdagen på, hvor jeg ikke var låst inne. Det var godt å bli anbefalt overført hit, det er mye bedre, og det er friere.
Trives i en analog tilværelse
Hverdagen her inne i fengselet beskriver Espen som «ganske fin». Det er aktivitetsplikt, så alle innsatte må jobbe. De blir vekket klokken 06.30 hver morgen, så er det frokost fra klokken 07.00 til 07.30. Går man glipp av det, så er det ikke mat før klokken 12.00.
De innsatte kan jobbe på kjøkkenet, på palleverksted, eller på vaskeri. Fengselet har også skoletilbud. Han forteller at det skjer mye her, sammenlignet med å være i høysikkerhets- fengsel.
Det er blant annet kreativt verksted på tirsdager, hvor man kan tegne, snekre og «lage litt forskjellige ting». I tillegg finner de innsatte på aktiviteter sammen, som quiz, bingo og bordtennisturneringer.
– Det er fint å være her, selv om folk så klart savner sine nærmeste. Men det går absolutt an å lage seg en grei tilværelse, hvis man vil. Man må bare omstille seg.
Jeg vil prøve å komme ut som en litt bedre versjon av meg selv. Så jeg prøver å snu dette til noe positivt, i den grad jeg får til. Jeg ønsker ikke å starte der jeg slapp.– Espen, innsatt
En ting han derimot ikke savner fra utsiden, er telefonen sin.
– Det går helt fint å gå glipp av ting. Her inne er det ganske analogt, det er ingen streaming på nett, eller Netflix. Skal man se film, er det i DVD-form, og vi leser fysiske bøker. Det er så behagelig å faktisk ha roen til å lese bok, det hadde jeg ikke sjanse til før. Det er et eget tempo her, en egen ro.
Espen forteller at han generelt prøver å ta bedre valg mens han er i fengsel.
– Jeg vil prøve å komme ut som en litt bedre versjon av meg selv. Så jeg prøver å snu dette til noe positivt, i den grad jeg får til. Jeg ønsker ikke å starte der jeg slapp.
Vil starte med faste gudstjenester
Én etter én kommer folk inn og setter seg. Rundt 30 innsatte er samlet da gudstjenesten starter. Hvert sete er fylt.
Da det ble vurdert å starte med gudstjenester i fengselet, fikk de positive tilbakemeldinger fra de innsatte. I tillegg til at det er et sosialt samlingspunkt, er det mange som har en tro her.
– Det er godt for de innsatte å møtes i en slik setting, også er det fint at vi kommer og synliggjør Jesus. Gudstjenestene er lavterskel, og tanken er at vi i utgangspunktet starter med å ha det en gang i måneden, sier Andreas.
Jeg håper at de innsatte får noe de kan ta med seg når de er alene på rommet sitt, ikke bare at de får noe der og da, men at de får noe som virker i dem.– Anders Nielsen, fengselskapellan i Frelsesarmeen
Major Yury Zelentsov, leder for Frelsesarmeens fengselsarbeid, skal holde andakten i dag.
– Jeg håper at de innsatte får noe de kan ta med seg når de er alene på rommet sitt, ikke bare at de får noe der og da, men at de får noe som virker i dem, sier han.
– Hvorfor er gudstjenesteliv i fengsel viktig?
– Det er noe med å tilby et fysisk sted og en faktisk handling for troen deres. Med guds- tjeneste i fengsel så skaper vi et hellig rom og en hellig atmosfære hvor de innsatte kan løfte blikket litt. Det er veldig positivt at vi kan være til hjelp på den måten i Verdal fengsel.
Han vet ikke hvordan det blir, eller hvordan det utvikler seg:
– Vi får se hvor mange som kommer i dag, smiler Yury.
– Selv om fengselskapellanene er i sosialtjenesten, så er det evangelisk arbeid vi driver med, på linje med korpsene (kirker og nærmiljøsentre). Det er en kjempeviktig del av det vi gjør, og er et viktig samlingspunkt. Det må være et kall å være kapellan. Dette er vår menighet, sier han.
«Jeg har kalt deg ved navn»
– Vi er her på grunn av Jesus, og det han har gjort for oss på korset, sier Andreas.
Han ønsker alle velkommen. Espen begynner å spille "Amazing Grace", og alle synger med.
Offiser i Frelsesarmeen i Trondheim, Danut Ghetea, har også kommet for å støtte Andreas i dag, og skal bidra under gudstjenesten.
Det var utrolig sterkt for meg, å høre fra Gud at han var med meg. Slik som han er med meg, er han med dere.– Danut Ghetea, leder for Frelsesarmeens kirke og nærmiljøsenter i Trondheim
Han forteller om en tid han følte seg veldig alene, hvor han ofte gikk tur for å be.
En dag fikk han et sterkt møte med Gud, hvor han kjente Gud si: «Jeg kjenner deg, du er ikke alene».
– Det var utrolig sterkt for meg, å høre fra Gud at han var med meg. Slik som han er med meg, er han med dere.
Danut leser høyt fra Bibelen, fra Jesaja 43,1:
– «Og nå, så sier Herren, som skapte deg, Jakob, som dannet deg, Israel: Frykt ikke! Jeg har gjenløst deg ved navn, du er min». Det er mange i fengsel som kan føle seg alene. Men jeg håper at dere kan tenke at dere ikke er alene, at Gud er med dere. Han vil beskytte dere, og han elsker dere.
Husk at et arr først og fremst er en påminnelse om helbredelse. Et arr forblir et vitnesbyrd om Guds helbredende berøring og hans nærvær i våre liv.– Major Yury Zelentsov, leder for Frelsesarmeens fengselsarbeid
Etter at Andreas har spilt en blueslåt, inviterer han opp til lystenning.
De innsatte oppfordres til å tenne lys for de hjemme, dem de er glade i. Mange reiser seg og stiller seg i kø. Andreas ber for de innsatte, og de som venter på dem på utsiden.
– Arr hindrer oss i å leve likegyldig
Yury reiser seg og holder en varm andakt om nåde og håp. Temaet er «arr», og han forteller noen historier om hvordan han selv har fått noen fysiske arr på kroppen.
– Noen av arrene mine skyldes dårlig timing, at jeg var på feil sted til feil tid. Jeg har også arr som skyldes mine egne handlinger. Dere kjenner dere kanskje igjen, spør han.
Flere av de innsatte nikker.
– Hele livet vil jeg ha disse arrene. Om arrene våre er fysiske eller emosjonelle, enten de kommer av uflaks, eller våre egne feil, er de sterke påminnelser om sårene som forårsaket dem. Hvilke minner bærer dine arr?
Han fortsetter:
– Det finnes en måte å gjøre smerte om til håp: Jesus! Når smertene kommer, sier han: «Jeg har vært der hvor du er nå, og jeg har arrene til å bevise det. Jeg skal få deg gjennom dette!» Husk at et arr først og fremst er en påminnelse om helbredelse. Et arr forblir et vitnesbyrd om Guds helbredende berøring og hans nærvær i våre liv. Husk også at et arr hindrer oss i å leve likegyldig.
Danut legger til at vi alle er avhengig av Guds nåde, av å få en ny sjanse. Ikke bare åndelig, men en ny sjanse til å få et bedre liv. Han avslutter med å lyse velsignelsen over de innsatte.
Institusjonspreget etter soning
Etter at quizen er ferdig, sitter Hans (45) og koser seg med en kaffe og et stort stykke sjokoladekake. Han beskriver seg som «fengselets veteran», siden han har vært her lengst.
Han har sonet i fire år til sammen, med 17 måneder her i Verdal fengsel.
Lyset i enden av tunnelen har kommet, og Hans skal snart inn på en overgangsinstitusjon, avdeling Kongensgate i Trondheim. Det er en frigangsavdeling hvor de innsatte er ute på jobb eller skole på dagtid.
De kommer tilbake for å spise middag, og får tre kvarter på kvelden til å for eksempel kunne gå på butikken. Den tiden kan man spare opp og bruke i helgene, hvis man vil.
Om arrene våre er fysiske eller emosjonelle, enten de kommer av uflaks, eller våre egne feil, er de sterke påminnelser om sårene som forårsaket dem. Hvilke minner bærer dine arr?– Major Yuri Zelentsov, leder for Frelsesarmeens fengselsarbeid
– Jeg har det greit på utsiden, men jeg er nok institusjonspreget. Man blir avhengig av alle rutinene. Første gang jeg var ute på en litt lengre permisjon, så var jeg veldig sensitiv til mennesker og trafikk, det var uvant, men også godt å komme tilbake.
Hans forklarer at å sitte inne er veldig kompakt.
– Jeg visste ingenting om fengsel eller institusjoner før dette. Første året var verst, rent psykisk. Men så klarte jeg å innstille meg. Dagene går ikke så fort, men ukene går fort. Man venter på noe hele tiden. Neste klokkeslett, neste aktivitet.
Han har søkt om å få jobbe som frivillig i Frelsesarmeen i Trondheim, og venter spent på svar. Da håper han på å få jobbe med gartnerarbeid eller bilkjøring.
Hans snakker om viktigheten av sysselsetting. Om han bare hadde blitt låst inne i fire år, så hadde han ikke blitt et menneske som bidro, men heller en belastning for samfunnet.
– Det er utrolig viktig med mål og mening, at man er med å bygge samfunnet, understreker han.
Hans har selv en personlig tro, noe som også gjør ønsket om å jobbe som frivillig i Frelsesarmeen stort.
Jeg synes det er veldig fint at de starter opp med gudstjenester her. Jeg er vant med det fra «Tunga».– Hans, innsatt
Troen har gitt ham ekstra styrke i tiden han har vært innsatt. Han kjenner også Andreas godt fra «Tunga», og forteller om gode samtaler om tro.
– Jeg synes det er veldig fint at de starter opp med gudstjenester her, jeg er vant med det fra «Tunga». Jeg har aldri vært redd, fordi jeg vet jeg har Gud. Troen har jeg hatt hele livet. Jeg fikk en forståelse tidlig, at det var noe større over oss. Jeg var mye redd da jeg var liten, så Gud ble en trygghet. Jeg visste det var noen som passet på meg, og det vet jeg også nå.
emmaline.hekneby@frelsesarmeen.no
RELATERTE SAKER
-
Tester ut offiserslivet i ett år gjennom Dynamo
I ett år har tre ungdommer blitt kastet inn i rollen som frelsesoffiser. Hva sitter de igjen med – foruten 60 studiepoeng?
-
Fanget oppvekst i fattigdom på film
Mikal tilbragte barndommen på et motellrom. I tre år dokumenterte Monica Strømdahl guttens hverdag. Livet var fastlåst. Hun tror alle som vokser opp i fattigdom, kan kjenne seg igjen i hjelpeløsheten. – Frivilligheten er livsviktig for slike barn, sier hun.
-
Barn lider under ustabile og utrygge boforhold
– Hver dag møter vi familier som ikke klarer å dekke grunnleggende behov – langt mindre sikre barna stabile og trygge hjem, sier Bente Vaage, områdeleder for forebyggende arbeid.