Fortellingen om den gode jord

«Whenever you're feeling very small and insecure, how amazingly unlikely is your birth?»

Student og fersk forfatter Jenny Helene Syse (24) siterer en strofe fra Monty Pythons «Galaxy Song» og fortsetter:

– Det at vi eksisterer her, er som å slå kron og mynt en milliard ganger, og så blir det kron hver gang. Og det er jo ikke rart at man da kan tenke, i hvert fall undre litt, om det kanskje er noe som dytter den mynten over på kron. For eksistens er så utrolig usannsynlig at det i statistikkens verden omtrent er umulig. Og likevel så er vi her!

De to siste årene har hun sammen med sin far Henrik Syse (59) – forfatter, foredragsholder, filosof og forsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO) og professor ved Oslo Nye Høyskole – skrevet på boken «Fordi det er vanskelig», med undertittelen «Om menneskets utrolige reise til månen».

– Vi har hatt det så gøy, og de andre i familien har heiet på oss, sier Henrik og sikter til sin kone og tre andre døtre.

Kun 24 amerikanske astronauter har dratt til den over fire milliarder gamle «steinen», som går i bane rundt jorden. Halvparten av disse mennene har igjen satt bein på månens golde overflate, der de har reist ned to og to i totalt seks månelandingsfartøy.

På sine ferder rundt om i USA har den norske forfatterduoen møtt flere romfarere, der disse tre er blant de tolv som har vandret på månen:

• Edwin Eugene «Buzz» Aldrin (Apollo 11)
• Charles Moss «Charlie» Duke (Apollo 16)
• Harrison Hagan «Jack» Schmitt (Apollo 17)

De har også møtt Fred Wallace Haise (91), og bokens forord er skrevet av ham. Han var en av de tre astronautene som på mirakuløst vis overlevde Apollo 13-ferden i april 1970.

Der skulle han ha vært månelandingspilot. I stedet måtte det lille fartøyet brukes som «redningsflåte» etter en eksplosjon i servicemodulen, hvorpå mengder av oksygen forsvant ut i det lufttomme rommet.

Ferden ble dramatisert av Hollywood i 1995, seks år før Jenny Helene ble født. Men ifølge henne, selv om hun elsker filmen, er det noen få deler som ikke stemmer. For omtrent én gang i året pleier hun å høre gjennom hele, eller i hvert fall deler av, lydopptaket fra den dramatiske månereisen som varte i fem dager, 22 timer, 54 minutter og 41 sekunder.

Og akkurat det tar, i seg selv, faktisk noen uker.

– Jeg har jo vært veldig interessert i alt som har med månen og verdensrommet å gjøre siden jeg gikk i barnehagen, så det går langt tilbake, sier Jenny Helene.

– Fagerborg menighetsbarnehage. Veldig bra barnehage, melder Henrik fra sidelinjen.

Det skal også sies at denne firebarnsfaren – og fersk bestefar – har en lang karrière bak seg som søndagsskolelærer i samme menighet.

– Hvor viktig er den jobben der?

Og før far rekker å komme med sitt svar smetter Jenny Helene inn:

– Det er jo den som er den viktigste!

Han tuller med et sitat fra sin far, tidligere Høyre-politiker og statsminister Jan P. Syse, som pleide å si at «jeg har mange jern, men ingen i ilden». Latteren triller lett og ordene ruller videre ut av filosofen. Han preker «teologi i knehøyde».

– Jeg er glad i å være sammen med barn. Det er en påminner om hvordan livet egentlig er, for de er så flinke til å undre seg, og alt er så nært.

Og undring er det flere som driver med her, langt der oppe på et svevende plan.

Fra spøk til alvor

Sommeren for litt over fire år siden hadde Jenny Helene med seg en bok opp på familiehytta på Røros. Den fanget også fars interesse.

– Han begynte å lese litt i den og så begynte vi å diskutere. Og så ble det til en delt interesse, for det viste seg jo at dette hadde vært en lidenskap for ham også.

Plutselig leste de mange av de samme bøkene. Men idéen om å skrive en norsk bok om det som skjedde i rommet midt under den kalde krigen, den kom fra Jenny Helene.

– Jeg var nok ikke så seriøs da jeg pitchet det, men så tok han det seriøst da. Og her er vi!

For far likte tanken på et felles prosjekt og tok kontakt med sitt forlag Cappelen Damm. Det tidligere medlemmet av Den Norske Nobelkomite har nemlig skrevet en rekke bøker om filosofi, etikk og religion.

Våren 2023 var Henrik invitert over som gjesteforeleser på West Chester University i Pennsylvania. Jenny Helene innvilget seg et lengre «friminutt» fra Universitetet i Oslo (UiO), hvor hun tar en bachelor i samfunnsgeografi, som er studier av forhold og fenomener skapt av mennesket.

I stedet tok hun noen emner på det amerikanske lærestedet, som ifølge forfatterne har et bibliotek med en imponerende samling om måneferdene og verdensrommet. De har lest og konsultert bunkevis med bøker.

– Og så har vi fått oppleve så mye fint i arbeidet med boken, altså research som det heter på norsk nå. I disse dager sier man mye rart om amerikanere, men de er jo utrolig flinke til å vise frem ting på en generøs måte, fortsetter han.

Henrik mener at amerikanske museer må være noe av det beste i verden. Jenny Helene er enig, selv om begge to også er svært glade i Teknisk museum her hjemme. Der har de et eget rom viet rommet, og far og datter leker seg gjennom alt av installasjoner der under fotograferingen.

– De som har med romfartøyene å gjøre, både frivillige, entusiaster og NASA-folk, er jo veldig, veldig happy for å snakke om ting, dele ting og invitere folk, sier Henrik.

The Syses meldte seg inn i Facebook-gruppen Space Hipsters, som nå har over 65 000 medlemmer. Det var på den måten de fikk vært med både på 50- og 55-års jubileer, for gruppen er tett på astronautene.

Denne typen delingen av informasjon har lang tradisjon i USA, selv om de selvsagt ikke fortalte alt. Noen sider ved romprogrammet var de tidlig spesielt opptatt av å skjule, særlig fortiden til han som skulle bli en av landets mest populære personer, mannen bak Saturn V-raketten.

USA overtar ledelsen

For romeventyret begynner med to briljante ingeniører som jobbet for henholdsvis Josef Stalin og Adolf Hitler. Diktatorene i Sovjetunionen og Tyskland var begge opptatt av å lage langdistansemissiler til bruk i krigen.

Ukrainske Sergej Koroljov ble riktignok angitt av en konkurrent og ilagt straffarbeid i Sibir, men ble senere overført til et fengsel der han kunne jobbe for staten. Han ledet utviklingen av R-7 raketten, som i 1957 ble brukt til å sende opp satellitten «Sputnik-1». Det var starten på romkappløpet.

– Frem til og med 1965 var jo sovjeterne foran hele tiden, sier Henrik.

Jenny Helene fortsetter:

– Men i 1966 dør Koroljov, Sovjetunionens sjef for romprogrammet. Og dermed er egentlig tapet et faktum, sier hun om det kommunistiske samveldet, på den tiden verdens største land målt i areal.

Bokens tittel er hentet fra den berømte talen president John F. Kennedy holdt på Rice University i Texas i 1962, året før han ble drept: «Vi velger å dra til månen innen utgangen av tiåret! Og vi gjør det ikke fordi det er lett, men fordi det er vanskelig.»

På den tiden befant amerikanerne seg, om ikke akkurat lysår, så i alle fall noen jordiske år bak sine konkurrenter i rommet. Og det til tross for at USA hadde fått fatt i den tyske rakettingeniøren Dr. Wernher von Braun.

Sammen med sine kollegaer jobbet han med å bygge V2-raketter i konsentrasjonsleiren Mittelbau-Dora.

– Det er jo en helt utrolig historie. Ingeniørene skjønte, da Sovjetunionen rykket inn fra øst i vårdagene 1945, at å bli fanget av dem var ganske farlig. For da blir vi drept – eller tvunget til å jobbe for Stalin, forteller Henrik.

Så de tyske ingeniørene prøvde å komme seg sørover, forbi den britiske sonen. De forsto at de ikke var så populære i den leiren etter at de hadde bombet London med nettopp denne langdistanseraketten. Det siste halve året fram mot krigens slutt hadde de avfyrt over 1000 V-2-raketter mot Storbritannia.

– De tenkte at vi prøver å gi alt til amerikanerne. Dere får alt vi har. Nå jobber vi for dere, forteller Henrik.

I september 1945 ble rundt 100 tyske vitenskapsmenn, 15 tonn med papirer og over 100 V2-raketter fraktet til USA. Det hele fikk navnet bindersoperasjonen (Operation Paperclip), som var et symbol på at de bare satte binders rundt disse folderne, så ingen fikk vite at dette var mennesker som hadde bidratt til tortur, henrettelser og omfattende prostitusjon.

– Vi snakker jo om naziregimet. Og Wernher von Braun, som var leder for denne gjengen og en fantastisk ingeniør, er da den som i realiteten skaper Saturn V-raketten for amerikanere. Så det er mye spenning i dette her, og da er vi jo over til det kristne budskap om at vi mennesker er sammensatte.

– Von Braun var jo selv en engasjert kristen. Kanskje var troen viktig for ham fordi han angret på det han hadde gjort under krigen, selv om han snakket minst mulig om det. Det var uansett hans argument for å gå til den vestlige siden at han nå kunne tjene Gud snarere enn Hitler og gjøre noe han mente var positivt, sier Henrik.

– Og i tillegg få bygget raketten sin til for andres penger, det er jo en annen ting, legger Henrik til.

Men for alle som ikke er like store romnerder som enkelte i Syse-familien, kan vi oppsummere månekappløpet på amerikanske side som en tretrinnsrakett.

Trinn 1: Mercury-programmet (1961 – 1963)

Alan Bartlett «Al» Shepard ble andre menneske i rommet i mai 1961, en måned etter Yuri Gagarin fra Sovjetunionen

Trinn 2: Gemini-programmet (1964 – 1966)

Tolv ferder for å teste utstyr og prosedyrer i bane rundt jorda.

Trinn 3: Apollo-programmet (1967 – 1972)

Menneskeheten reiser til månen. «That’s one small step for a man. One giant leap for mankind», ifølge Neil Armstrong.

Fra kald krig til varme vennskap

Mens amerikanerne hadde Apollo bygget sovjeterne Sojuz. Hovedtidslinjen i boken går fra 1957 til 1975, fra «Sputnik» til det berømte «Handshake in Space». For i sommer var det 50 år siden en Apollo-kapsel og en Sojuz-kapsel koblet seg sammen i verdensrommet for blant annet å forske på solen.

I boken skriver to generasjoner Syse:

Midt under den kalde krigen skulle Apollo nå, sammen med Sojuz, bli det tydeligste symbolet på at man kunne samarbeide om store prosjekter på tvers av jernteppets dramatiske grense – og et tydelig eksempel på hvordan vitenskap kan peke ut en vei til fred.

– Ut av dette utvikler det seg ikke bare et vellykket samarbeid, men like mye menneskelige kontakter, hvor de to systemene og folk på begge sider får forståelse for hverandre. Astronautene og kosmonautene blir nære venner, og det skapes entusiasme, forteller Henrik.

Han synes det er rørende, for det viser håpet om at vi mennesker kan få til ting hvis vi har drømmer i fellesskap.

For selv om den offisielle sovjetiske linjen var veldig kritisk til USA og vice versa, synes Henrik det er interessant at de bak kulissene beundret de hverandre.

– Når de hadde sjansen til å møtes, så elsket de det. Det er ikke så mange som reiser ut i verdensrommet, så her har vi noen å snakke med, ikke sant?

Ferden i 1975 ble den aller siste med en Apollo-rakett, mens den sovjetiske teknologien fortsatt brukes for å sende folk opp og ned til Den internasjonale romstasjonen (ISS). Og der samarbeider fortsatt russerne og amerikanerne i alle fall fram til 2030, når ISS skal tas ned.

The Overview Effect

– Det er jo en diskusjon blant astronautene: Forandrer vi oss fordi vi har vært der? Er vi en annen etter å ha vært der? Og der er ikke alle helt enige med hverandre, som er naturlig nok. Men flertallet, definitivt, har det med seg som noe livsforandrende, forklarer Henrik.

Han sender ordet over til datteren:

– Apollo 17-astronauten Ronald Ellwin «Ron» Evans sa at når du kommer tilbake fra en sånn ferd, så styrker det den troen du allerede har. For ham bekreftet det at det finnes en Gud.

– Og «Al» Shepard, første amerikaner i verdensrommet som senere fikk fly igjen med Apollo 14 og landet på månen, var kjent som en av de litt mer tekniske astronautene. Men selv han sa at «du er ikke normal når du kommer tilbake fra en sånn ferd, men nå var vel heller ingen av oss normale i utgangspunktet», ler Jenny Helene.

Forsker og forfatter Frank White ga i 1987 ut boken «The Overview Effect: Space Exploration and Human Evolution».

Der intervjuet han over 30 romfarere og fant ut at bare så lite som 90 minutter der oppe endret deres perspektiv på planeten vår – vakker, men skjør der den henger nesten som juletrepynt sammen med månen.

– Det sies jo da, både psykologisk og filosofisk, at det å se hele jorden fra utsiden, er en helt livsforandrende opplevelse: en opplevelse av at du ser ikke grensene, du ser ikke krigene, sier Henrik.

James Benson «Jim» Irvin ble prest etter at årene som astronaut var over.

– Første mann i verdensrommet, russiske Gagarin, skal etterpå ha sagt «Jeg ser ikke noen Gud her oppe». Hva tenker dere om det sitatet?

– Det er strid om hvem av dem som egentlig sa det, om det var ham eller kosmonaut nummer to, Gherman Titov. Begge er tillagt sitatet og begge har kanskje sagt det, men det er nok fordi de var presset til å si det. Dette var kommunistpartiets linje at de måtte i hvert fall ikke si det motsatte, sier Henrik.

Men der har Henrik fått litt informasjon fra innsiden av venn, romfartsentusiast og pianist Wolfgang Plagge. Han studerte nemlig musikk under nevøen til Koroljov.

– Gjennom ham så har Wolfgang truffet flere av kosmonautene og forteller at mange av dem jo er dypt åndelige under den overflaten, men de fikk ikke lov til å snakke om det den gangen.

Jenny Helene kan kun komme på én astronaut som sluttet å tro – i hvert fall på det paven sa – og det var William Alison «Bill» Anders som var med på den første reisen til månen og tok dette bildet under fra Apollo 8-kapselen:

To sider av samme sak

– Men hvordan henger vitenskap og tro sammen i deres egne hoder?

– For meg er det ingen motsetning mellom de to. Det har det aldri vært. Jeg gikk jo i menighetsbarnehage og snakket om planeter. Det var først da jeg ble litt eldre og ble fortalt av mange at «Nei, men du kan jo ikke være kristen og tro på vitenskap». OK, kan jeg ikke det? For det er jo egentlig to forskjellige språk for samme ting. Og så er det også mye vitenskapen ikke kan forklare. Og det betyr ikke at det ikke er en vitenskapelig forklaring, men det er mye tomrom hvor det er rom til annet, til andre forklaringer.

– Så jeg tenker ikke det er noen motsetning mellom dem i det hele tatt, svarer Jenny Helene.

Henrik viser til boken han skrev i 2011, «Noe å tro på», der han spør om vi kan ta med oss vår kritiske tanke og vår kunnskap om naturen og samtidig være troende. Han mener svaret er ja.

– Jeg opplever jo at veldig mye av den diskusjonen er viktig. For det er ikke noen tvil om at den moderne naturvitenskapen finner ting som tradisjonell religiøs tro ikke har sett for seg, ikke minst at man kan forklare mye man tidligere ikke kunne forklare.

Han mener at det ikke var så rart at folk i tidligere tider trodde det var guder som sto bak tordenværet, for de skjønte jo ikke hva det var.

– Men det som jo kjennetegner den abrahamittiske måten å møte Gud på, ja du finner det i andre religioner også, er tanken om en Gud som står bak verden og har skapt den – og som kan spille en rolle i menneskets liv. Det er den kraften som skaper alt det vi tenker på som naturlover og univers.

Han fortsetter:

– Universet er jo helt utrolig. Det er så mange stjerner i universet, antagelig flere enn det er sandkorn på jorden. Det er knapt mulig å forstå. Det kan være milliarder av sivilisasjoner der ute, men samtidig kan vi tenke oss noe som er større enn det, noe som står bak det, og da er det akkurat det som Jenny sier: Da får du på sett og vis to forskjellige språk.

Mennesket trenger mening

Og det var nettopp det som skjedde da Apollo 8 var på menneskets aller første vitenskapsferd til månen. Henrik var riktignok bare 2,5 år den gangen, men han har lest mye om det.

Han forklarer at 1968 var et slags annus horribilis med Sovjetunionens invasjon i Tsjekkoslovakia, et brutalt år i Vietnamkrigen og drapet på Martin Luther King Jr. og Robert Kennedy.

På selveste julekvelden skulle de tre astronautene tale til hele verden gjennom TV-en. De følte det ble galt å komme med et fredsbudskap slik verden var. Juleevangeliet ble også vraket, for med én milliard tilskuere var det ikke alle som var kristne.

I stedet leste de skapelsesberetningen fra Første Mosebok i Bibelen, en fortelling folk fra mange religioner kan kjenne seg igjen i.

«Bill» Anders startet:

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet. Da sa Gud: «Det skal bli lys!» Og det ble lys. Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket.

James Arthur «Jim» Lovell fortsatte:

Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag. Gud sa: «Det skal bli en hvelving midt i vannet! Den skal skille vann fra vann.» Gud laget hvelvingen og skilte vannet som er under hvelvingen, fra vannet som er over hvelvingen. Og det ble slik. Gud kalte hvelvingen himmel. Og det ble kveld, og det ble morgen, andre dag.

Kaptein Frank Frederick Borman avsluttet:

Gud sa: «Vannet under himmelen skal samle seg på ett sted! Det tørre landet skal komme til syne.» Og det ble slik. Gud kalte det tørre landet jord, og vannet som hadde samlet seg, kalte han hav. Og Gud så at det var godt.

Her kan du se sendingen fra julaften som ble tilbragt svevende over månen:

Henrik og Jenny har sett de laminerte arkene med de ti første versene av Første Mosebok.

– Hva var det som gjorde at det budskapet ble en sånn suksess, tror dere?

– Det var nok spesielt denne, jeg holdt på å si tagline – det er mange tagliner i Bibelen – dette med «og han så at det var godt»: budskapet om at jorden er god.

Far legger ivrig til: – Og det er to varianter av det i løpet av teksten.

Jenny Helene refererer til det aller siste Borman sier før de avrunder sendingen, og det er «Good night, good luck, Merry Christmas and God bless all of you, all of you on the good Earth».

– Så det man sitter igjen med, er budskapet om at jorden er god. Og det er nok noe av grunnen til at det budskapet traff så veldig ... Man må jo huske på at dette var 1968, hvor jorden ikke føltes god for veldig mange. Og så sier disse tre menneskene der ute, som ser jorden på avstand, at jo, den er det. Det må vi huske.

– Trenger det moderne mennesket fortsatt Gud?

– Ja, jeg tror mennesket trenger mening, en større horisont, sier han.

– Og det store eventyret om reisen ut i verdensrommet er en historie som gir oss noe av den horisonten.