Fra gråtoner til farger og håp

– Jeg husker så godt den første samtalen vår, Inese. Du hadde så lite håp og tro på deg selv, sier jobbveileder Dhurata Perdja i Med håp i Bagasjen. Latviske Inese Kungurova har nettopp kommet inn døra på Frelsesarmeen i Drammen med et strålende smil, full av energi. Men når Dhurata finner fram notatene sine fra deres første møte, og Inese får lest opphvordan livet hennes faktisk var for bare noen få måneder siden, begynner tårene å renne.

Usikker framtid

Inese kom med i prosjektet Med håp i bagasjen i mai. Hun ønsket å finne seg en jobb å trives i og en trygg økonomi. Hun var ofte bekymret for økonomien, spesielt etter at hun ble mamma og kjente på alt ansvaret det innebærer. Hun drømte om å kunne dra på ferie med familien og kanskje kjøpe bolig en dag, men det føltes uoppnåelig.

Inese fokuserte på å spare alt hun kunne, selv om det til dels gikk på bekostning av livskvalitet. Framtiden føltes veldig usikker.

– Man får ikke pause fra bekymringene, tankene er der hele tiden.

Inese kom til Norge sammen med mannen sin for sju år siden. Nå bor de i Drammen med to barn. Hun startet for seg selv som bryllupsfotograf, men det er krevende å få nok oppdrag og hun ble gående mye hjemme.

– Jeg tjente noen tusen i måneden, men det holdt ikke til familien. Mannen min måtte betale for nesten alt, det var tungt for ham også.

I tillegg var det ensomt å jobbe som selvstendig næringsdrivende. Det er ikke lett å få venner og nettverk i Norge gjennom å være bryllupsfotograf. Inese traff folk når hun skulle ta bildene, resten av tiden satt hun mye alene foran PCen, redigerte bilder og prøvde å skaffe nye kunder.

– Hvert år når desember kom, ble andre invitert på julebord og andre hyggelige ting med kollegaer. Det ble jo ikke jeg, siden jeg jobbet for meg selv, sier hun.

Snudde alle motargumenter

Inese ville gjerne fortsette å ta noen fotooppdrag. Men hun ønsket å finne seg en fast jobb også, med sykepengerettigherer, feriedager og pensjonsinnbetaling. Men hva skulle hun gjøre da? Og hvordan finner man egentlig fram i systemet i Norge med jobbsøknader, studier og lån? Det var overveldende, og Inese følte seg motløs.

Men så dukket Dhurata opp på et arrangement hos Blå Kors, for å fortelle om Med håp i bagasjen. Tilfeldigvis var mannen til Inese til stede den dagen. Han syntes det hørtes interessant ut, for han merket at jobben gikk utover helsa og kunne tenke seg å bytte arbeidsplass.

– Men så var det du som ble rekruttert, via mannen din, smiler Dhurata.

Med håp i bagasjen jobber med deltakere som trenger hjelp til å finne seg jobb eller komme inn i utdanning, er i en vanskelig økonomisk situasjon, og har barn under 18. Og ikke minst må de være motivert for å ta tak i situasjonen sin. Det var Inese. Men samtidig var hun full av motforestillinger.

Inese syntes det var vanskelig å søke jobber, og var redd for avvisning. Hun tenkte det ikke var noen vits i å søke hvis hun ikke kunne svare ja på alt det ble spurt etter i jobbannonsene. Selv om hun snakket godt norsk, var hun usikker på om det var bra nok, og hun hadde utdanning fra Latvia men ikke fra Norge.

Inese og Dhurata møttes hver uke, og timene gikk blant annet til veiledning rundt jobb og studier. Men minst like viktig var det at hun fikk hjelp til å se sine egne ressurser, se muligheter og ta tak i det som gjorde at hun følte seg fastlåst. Hver gang hun kom med en motforestilling, snudde Dhurata på det.

– Jeg sa ofte «Men jeg kan jo ikke gjøre det og det, jeg har ikke den kunnskapen». Dhurata svarte hver gang «men se på alt du kan! Og hva med denne muligheten, eller denne?».

En jobb å trives i

Gradvis begynte Inese å finne igjen håpet, og bli klar for å ta de neste stegene. Hun visste at mange som kommer fra Øst-Europa til Norge, søker de jobbene som ikke har spesielle krav til norskkunnskaper og ikke krever utdanning.

– Mange får lite informasjon om mulighetene sine i Norge. De finner seg en eller annen jobb med få krav til språk og utdanning, og så går de glipp av andre muligheter, sier Inese.

Men det var ikke lagerarbeid eller renhold hun drømte om å jobbe med. Hun ville gjerne arbeide med mennesker, men visste ikke hva slags jobb eller hvordan hun skulle komme seg dit.

En av de første tingene Dhurata spurte henne om, var om hun ser for seg fremtiden sin i Norge. Det svarte Inese soleklart ja på. Da sa Dhurata at det er viktig å finne stabilitet, en jobb hun kunne trives i over tid, ikke bare søke en eller annen stilling som sikrer inntekten på kort sikt.

Inese hadde lurt på å søke jobber i barnehage, men den ideen ble raskt lagt på hylla. Som ufaglært, ville hun bare kunne få oppdrag som tilkallingsvikar. Da ville hunfortsatt ha en uforutsigbar inntekt, med alle bekymringene det fører med seg.

Studieplass ble et vendepunkt

Dhurata ga henne en test for å kartlegge interesser og muligheter. Hun forklarte også Inese om mulighetene til å søke studielån og stipend. Til slutt landet Inese på at hun ville søke seg inn på yrkesfag-utdanning som barne- og ungdomsarbeider. Hun kom inn, og fikk innvilget lån og stipend. Da var det bare å hive seg rundt, for da hun fikk beskjed om studieplassen sent i juli, hastet det veldig med å finne barnehageplass for den yngste datteren.

Men nå var det en helt annen Inese enn den motløse som hadde møtt opp hos Frelsesarmeen i Drammen få måneder tidligere. Angst og bekymringer var snudd til håp og pågangsmot. Dermed klarte hun selv å sikre barnehageplass rett ved studiestedet, selv om fristen for å søke plass for lengst var gått ut.

– Jeg er så stolt av hvordan du har tatt tak i utfordringene dine, sier Dhurata.

– Du trengte bare en som kunne være sammen med deg og støtte deg en periode, men det er du selv som har gjort alt dette. Vi møttes første gang i mai, og allerede i august merket jeg at du var helt annerledes, du hadde håp og tro på deg selv!

– Ja, det føltes annerledes allerede i juli egentlig, svarer Inese.

I juli var Med håp i bagasjen stengt for sommeren, så hun fikk ikke jobbet med Dhurata. Men hun hadde fått en ny trygghet, en følelse av at dette ville gå bra. For hun hadde en plan, konkrete, oppnåelige delmål og back-up planer dersom ting ikke skulle gå helt som hun håpet. Dermed hadde hun ikke lenger angst for angsten, for hvordan det ville gå hvis nye utfordringer skulle dukke opp, hun visste at hun ville takle det som måtte komme.

– Noen ganger tenkte jeg “hva er det egentlig jeg holder på med?” Det føltes som en veldig stor endring jeg hadde bestemt meg for å gjøre. Noen ganger hadde jeg bare lyst til å hoppe av, men jeg vet at det bare var frykten min som holdt meg tilbake.

Mange små steg

Men med hjelp fra Dhurata, delte hun store mål opp i mange mindre steg. Og hun fortsatte å jobbe med det hun hadde bestemt seg for.

– Dessuten har jeg smittet mannen min, sier Inese og ler.

– Jeg går rundt hjemme og smiler hele tiden, og har så mange planer. Han har også fått det mye bedre nå som han ikke trenger å ta hele det økonomiske ansvaret alene. Han vet at hvis han for eksempel trenger nye sko, kan han kjøpe dem, uten at han dermed føler at han tar penger fra resten av familien.

Mannen hennes har også blitt inspirert til å ta tak i sin situasjon, og har begynt å undersøke muligheter for å begynne å studere. Og når begge to tar ansvar for økonomien og støtter hverandre, vet de at de kan klare utfordringer som måtte dukke opp. Det er noe hele familien merker.

– Jeg har mer overskudd til barna mine, og er en roligere mamma. Nå klarer jeg å slappe av, og da er jeg mer tålmodig.

Deltidsjobb gir viktig erfaring

I tillegg til studiene, har Inese fått seg en liten jobb, en ti prosent stilling som fritidskontakt for en ung kvinne med nedsatt funksjonsevne.

– Det er veldig bra for henne å få det tilbudet fra Drammen kommune. Men det er også en fantastisk mulighet for meg. Jeg får erfaring og får brukt noe av det jeg lærer på studiet. Hun jeg jobber for er veldig glad i å fiske, så snart skal vi på fisketur. Og jeg er glad i å strikke, så hvis hun vil, kan jeg lære henne det, smiler hun.

– Ja, strikking er enda en ting du er skikkelig god til! Jeg har ofte sett på genserne du har på deg når du kommer hit, de er så fine, skyter Dhurata inn.

Akkurat hva hun skal jobbe med etter endt studietid, vet hun ikke enda. Hun har funnet ut at hun stortrives som student, og videre studier er en mulighet. Hun skal i praksis i barnehage, og det å jobbe i barnehage er også aktuelt.

Venner for livet

Inese stråler opp når hun forteller om sin nye hverdag som student. De andre på studiet er også stort sett voksne med barn, og de har bakgrunn fra ulike land. På forhånd var hun litt redd hun ikke ville forstå nok av undervisningen. Selv om hun ikke har problemer med norsk dagligtale, er det noe annet å forstå fagbøker og forelesninger.

Men det har gått fint. Hun får praktisert norsken sin hver eneste dag, og merker at ordforrådet hennes stadig blir større. Og hun får kjenne på at hun er en ressurs, en som har mye å gi til andre.

– Fag som naturfag, matte og engelsk er lett for meg. Da kan jeg hjelpe de andre når de trenger det.

Inese har dessuten gått fra å ha lite nettverk i Norge, til å ha fått mange nye studievenner. De støtter hverandre og deler mye fra livet sitt.

– Vi har blitt som en familie! Jeg tror vi kommer til å være venner for livet, sier Inese, mens Dhurata må tørke en tåre.

– Det er sånne historier som din som gir meg motivasjon i jobben min, det er så fint å høre, sier Dhurata.

Og denne julen blir helt annerledes. For første gang på mange år, skal de reise bort på en skikkelig familieferie sammen. Og dessuten, nå er ikke Inese lenger den som blir sittende hjemme mens andre blir invitert på julebord.

– Jeg gleder meg til desember, i år blir det julefest med de andre studentene!