Gir av tiden sin – får mye tilbake 

På Scandic hotell Helsfyr går praten høyt på mange språk, mens gatefotballspillere får i seg frokost og forbereder seg til dagens VM-kamper. Spillere fra ulike land gir hverandre high fives og ønsker lykke til.

En mann med australsk flagg rundt livet rusler rundt med en diger, oppblåsbar kenguru, mens andre tar med seg en ball utenfor for å varme opp litt. Det er her alle spillerne og deres støtteapparat støtteapparat bor under VM i gatefotball.

Midt i mylderet står Steinar Gudmundson og sorterer sekker med rene klær til spillerne. 80-åringen er veldig glad han meldte seg som frivillig.

– Det er utrolig god stemning her! Alle er glade og fornøyde, og mange vil gjerne slå av en prat. Vi litt mer trauste nordmenn må bare henge oss på, selv om vi ikke er helt på nivå med sør-afrikanerne, de synger og danser hele tiden, smiler Steinar.

Steinar har engasjert seg i fotball i hjembyen Tønsberg i mange tiår. Han har sett Frelsesarmeens gatefotball-lag trene samme sted som den lokale fotballklubben, men utover det har han ikke noe forhold til gatefotballen eller Frelsesarmeen. Men interessen for gatefotball ble vekket da han så filmen «The Beautiful Game».

Da han så litt tilfeldig fant informasjon om at Homeless World Cup skulle arrangeres i Norge og trengte frivillige, var han ikke i tvil om at han skulle bli med. 

– Jeg meldte meg som frivillig og sa at jeg gjerne ville være en «potet» som kan brukes der det trengs, forklarer han.

Frivillig «potet»

Dermed har Steinar bidratt med alt fra å sortere klær, til å svare på en lang rekke spørsmål fra turister på Rådhusplassen. 

– Jeg har gått mye rundt på området, snakket med folk og hjulpet til med ulike oppgaver. Jeg føler meg nesten som en turistguide mange ganger, for det er så mange som kommer bort og spør hva dette arrangementet er for noe, smiler han. 

Han har hjulpet til med klesutdelingen på hotellet hver morgen. Hver ettermiddag leverer lagene inn sekker med spillerdrakter som blir vasket i løpet av kvelden. Morgenen etter kan de hente nyvaskede plagg på hotellet. Det er et komplisert system, med mange lag som har levert ulikt antall sekker.  

– De aller fleste får med seg alt de skal ha. Og skulle det skje en feil, er ingen her sure for det. De kommer bare tilbake og henter det, smiler Steinar.  

Han har hatt mange fine samtaler med spillere. Ikke nødvendigvis de dypeste samtalene, men mange vil gjerne slå av en prat, og han ser tydelig at de har det bra. Steinar har ikke angret et sekund på at han valgte å bruke mye av uka på å være frivillig her. 

– Det er vanskelig å beskrive, det må nesten oppleves, smiler han. 

– Jeg snakket med kona på telefon i går, hun hørte med en gang hvordan jeg har det, jeg bobler over! 

En del av laget 

«Yalla! Yalla!» Lagene har kommet seg fra hotellet til Rådhusplassen, der dagens kamper er godt i gang. Egypts herrelag har vært dypt konsentrert om oppvarming på gresset ved siden av banen de straks skal spille på. Nå roper en av spillerne for å samle troppen, og de småløper mot banen. Med én gang de er ute på gressmatta, stiller de seg i ring for sitt faste rituale, en bønn for kampen.

Midt i gruppa står også frivillig Terje Thodesen.

Terje hadde inntil nylig ikke noe forhold til verken gatefotball eller Frelsesarmeen, men fikk høre om VM på et møte i Rotary-klubben han er leder for. Umiddelbart visste han ikke bare at han ville være med som frivillig, men også akkurat hvilken oppgave han ville ha: Han ville være guide for det egyptiske laget. Terje er nå pensjonist, men har jobbet mange år i ulike land, blant annet bodde han flere år i Egypt på jobb for Unicef.  

– Jeg føler meg hjemme med den egyptiske gjengen, smiler han. 

Terje har også fått god nytte av at han kan en del arabisk.

– Jeg kan nok til at du sikkert blir imponert hvis du hører meg snakke og ikke kan noe arabisk selv. Laget mitt derimot, tenker nok: «Så fint at han prøver å snakke språket», sier han og ler.  

I tillegg til hans passelig imponerende arabisk, er det to i den egyptiske delegasjonen som kan engelsk, og dermed kan oversette ved behov. 

Dans på T-banen

Han kontaktet laget før de kom til Norge, så de visste hvem han var før han møtte dem på flyplassen. Etter det har han tilbragt så mye tid som mulig med laget sitt, som består av 16 herre- og damespillere og fire trenere. Alle lag har en slik guide, som blant annet fungerer som veiledere og støttespillere for spillerne og hjelper til med logistikk som transport og daglige gjøremål. Terje føler han har blitt en del av laget, som han snakker om som «vi», ikke «de».  

– Det er et veldig morsomt lag å være sammen med. De oppfører seg som man gjør i Kairo, hvor man blant annet skal vise det når man er glad. De har med seg tamburiner og synger og danser hele tiden, blant annet på T-banen. 

Han var litt bekymret i starten for at det skulle komme reaksjoner på akkurat det, for nordmenn flest er ikke akkurat vant til trommer og dans på banen. Men det har ikke vært noe problem, folk har smilt og vært hyggelige. 

Laget selv, de stortrives. 

– De hadde jo ikke bodd på hotell før, de elsker det og er egentlig klare for å flytte inn der, smiler han. 

– I starten hadde vi noen små utfordringer med maten. Mange av egypterne hadde for eksempel aldri spist fisk før, så retter som fiskesuppe var de litt skeptiske til. Men det har gått seg fint til det også. 

Fattigdom og hjemløshet 

Spillerne i Homeless World Cup har ulik bakgrunn. I en del av lagene er det mange som har utfordringer med rus eller psykisk helse. På det egyptiske laget derimot, er det ingen som har utfordringer med rus. Derimot har Terje fått høre mange historier om hvordan det er å leve i fattigdom, og i noen tilfeller psykiske utfordringer. 

– Tre av dem har vokst opp på barnehjem. En fortalte meg at hun er nummer ni av 13 søsken, og faren hennes hadde ikke jobb.  Hun har klart å få seg jobb med å kna deigen til en slags egyptisk variant av pizza som selges på gata. Det er klart at man kan ikke kjøpe seg noen bolig med inntekten fra en sånn type jobb. Dette er definitivt folk som har erfaring med hjemløshet. 

Terje er imponert over det gode samholdet i laget.  

– Jeg har drevet mye med vanlig fotball, og der er det ofte noen som dominerer mens andre havner litt på sidelinjen. Her er det ingen som skyves ut, spillerne stortrives sammen. 

I Kairos gater er det en ting man ser over alt; barn og unge som spiller fotball. Tusenvis av dem. Derfor er det mange gode fotballspillere også på gatefotball-landslaget. 

– Egypt et skikkelig bra lag, både gutta og jentene.  Et par av gutta er ganske små, en av dem er rundt 150 høy. Jeg tror han må være den beste spilleren i hele turneringen. For på en liten bane må man ha høyt tempo og kunne snu seg på en femøring. Han løper runder rundt de større spillerne, smiler Terje. 

Det kan gå røft for seg på banen når gatefotballspillere kjemper om seieren. For reglene her er annerledes enn i vanlig fotball. Terje beskriver det som noe midt imellom fotball og ishockey. 

– I vanlig fotball er det strenge regler om hvor harde taklinger man får lov til å gjøre. Her ligger folk strødd innimellom. Men det har heldigvis gått bra!  

Nå skal gutta spille mot Irland, og Egypt får raskt vist fram fotballteknikken sin på banen. I en intens kamp scorer Egypt mål etter mål, og det hele ender 11–2.  

Terje har ikke angret et sekund på at han meldte seg som frivillig. I tillegg til at han trives så godt med selve laget, synes han alt opplegget rundt har vært veldig bra. Både kampene, maten, andre hyggelige frivillige, og ikke minst at det hele settes inn i en større sammenheng med seminarer rundt tematikken hjemløshet gjennom hele uka. 

– Sønnen min er prorektor på OsloMet og er ansvarlig for deres opplegg her, og jeg har fått med meg en del seminarer. Jeg synes det er veldig fint at HWC samarbeider med universiteter for å sette gatefotballen inn i en samfunnsmessig sammenheng! 

Han synes også det har vært fint å bli bedre kjent med Frelsesarmeen, som han tidligere forbandt mest med folk i uniform ved julegrytene. 

– Jeg har fått et fabelaktig godt inntrykk av Frelsesarmeen. Det er virkelig imponerende, jeg har møtt så mange flinke folk her, som også virkelig vet hva de snakker om i sosiale spørsmål. 

Høyt tempo i matteltet 

I VMs mattelt er lydnivået høyt, spillere fra alle verdenshjørner får seg middag mens de diskuterer dagens kamper. Mellom bordene går Silje Marie Halvorsen energisk rundt med en vaskespray og en diger rull med tørkepapir under armen.

Rullen med ekstra søppelsekker stikker opp av genseren bak på ryggen, ellers får hun den ikke med rundt. Med én gang spillere reiser seg fra et bord, er hun på pletten for å vaske og gjøre det fint til neste gruppe. 

– Jeg tror ikke jeg kan holde dette tempoet i fire timer, smiler hun, og tørker svetten før hun iler av gårde til neste bord.  

At hun skulle stille som frivillig under Homeless World Cup, ante hun ikke før uka før turneringen startet. Da var hun på konsert i Slottsparken, og havnet tilfeldigvis ved siden av en koordinator fra Frelsesarmeens tilbud Sammen Grønland, som fortalte om VM. 

Hun bestemte seg for å hive seg med. En ukes tid senere, var hun på plass og heiet iherdig på alle lag med andre fra Sammen. Deler av dagen gikk hun rundt med Sammens giraffkostyme, i følge med en rev, for å skape god stemning. 

– Det var veldig gøy å være giraff, selv om det var varmt inni kostymet. Til å være så synlig, følte jeg meg veldig anonym, det var egentlig perfekt for meg.  

Spillerne i gatefotball er ofte langt fra vant til å bli heiet fram. Det å sørge for at alle har en heiagjeng, er derfor en viktig oppgave under VM. Silje Marie meldte seg også til andre oppgaver, som å hjelpe til med kaffetralla, i tillegg til vask i matteltet. 

– Det var helt tilfeldig at jeg ble med. Men samtidig tror jeg det var en mening med det, denne muligheten hadde ikke ramlet ned i fanget mitt hvis det ikke var meningen at jeg skulle være her, smiler hun. 

Det betyr ekstra mye å stille opp for folk fra mange land som alle har opplevd hjemløshet. For Silje Marie har selv bakgrunn fra institusjon i oppveksten, og bodde en periode på gata i Oslo. Det var tøft. Men synes synd på seg selv, det vil hun ikke. Isteden vil hun gi noe til andre, være med på å spre glede og gjøre verden til et litt bedre sted.

Utfordrer seg selv 

I en lang periode holdt Silje Marie seg mye for seg selv, hun sa nei til det meste for å beskytte seg selv. For et år eller to siden, ville hun aldri sagt ja til å stille opp her. Men i fjor bestemte hun seg for at nå var det på tide å begynne å leve livet sitt. 

– Og da vil jeg leve det på en god måte! Jeg tok tak i utfordringer med søvn og kosthold, begynte å trene. Jeg utfordrer meg selv, blant annet med å si ja til å stille opp her. Det har tatt tid, men nå er jeg i ferd med å bli det mennesket jeg selv hadde trengt i mitt liv i oppveksten. 

Akkurat det er noe hun brenner for, å være en voksen som ungdom kan kjenne seg igjen i. Hun er nå ufør, men har utdanning som barne- og ungdomsarbeider. Det er imidlertid ikke det hun lærte på studiet hun mener er viktigst. 

– Den bakgrunnen jeg har, kan man ikke lese seg til. Jeg håper ungdom som har det vanskelig kan tenke: «Å, men det hun forteller er jo som å høre om mitt liv!». Jo tidligere de får en trygghetsperson de kan ha tillit til og snakke med, jo større er sjansen for at det går bra med dem.  

Silje Marie synes det er veldig gøy å gå rundt på VM-området og se kamper og slå av en prat med folk innimellom.  

– Det som har overrasket meg mest med å være her, er hvor godt jeg plutselig liker fotball!  

Det er så raske kamper, en liten bane og mange mål. Da er det mye lettere for meg med ADHD å henge med, smiler hun. 

– Jeg er imponert over alle spillerne, når man vet hvor vanskelige situasjoner de kommer fra. Likevel er de fullt til stede her og nå, alle er så glade og respektfulle. 

Det å stille som frivillig gir også mye tilbake. Her får hun brukt energien sin, det gir indre ro og en god følelse. 

– Det er fint å kunne gi noe videre rett og slett. Verden har blitt så kald. Det vil ikke jeg være med på. Jeg vil heller være med og gi lys, varme og glede! 

Ellers fyller hun dagene med blant annet å male, og å lære seg intet mindre enn tre språk: kinesisk, spansk og gresk. 

– Når man er ufør, er det ekstra viktig å finne ting man liker å drive med. Nå gleder jeg meg til å bli bedre kjent på Sammen og finne ut om det er noe jeg kan bidra med der, også etter VM, smiler hun.