Sosiale vaktmestre i Fyrlysets tjeneste

Klokken har så vidt passert åtte denne morgenen i Urtegata 16A på Grønland. Rundt ti ansatte på Fyrlyset er samlet for å smøre matpakker.   

– Mer smør her! annonseres det fra enden av bordet.  

Det er kun denne uka de må trå til med akkurat denne oppgaven, fordi Felleskjøkkenet, der de pleier å få maten fra, er på flyttefot. Brødskivene sendes hurtig fra person til person, der de på et blunk får både ost, skinke og plastfolie, før de ender opp på den andre siden av samlebåndet som ferdige matpakker. 

De skal deles ut til dem som kommer innom her når dørene åpner om en liten time.  

Gjestene kan være i aktiv rus, men det kan også være andre grunner til at de trenger dette tilbudet. Her kan folk dusje. Levere tøy til vask. Få mat og en samtale om man vil.  

En av smørbrødsmørerne er sosionom Caroline, som bruker mye av arbeidstiden på å hjelpe de besøkende med å betale regninger, sende søknader til Nav eller andre instanser.  

– Å bygge en bro til hjelpeapparatet er også en stor del av arbeidet her, forteller hun.  

– De som kommer innom her blir ofte møtt med avstand eller frykt. Tenker du på det når du møter folk her?  

– Hele tiden. Det som er så fint med Fyrlyset, er at folk kan komme som de er. Selv de som er i aktiv rus. Jeg tror det er derfor mange føler seg sett. Å hilse på folk og å ønske dem velkommen er noe av det viktigste vi gjør. Vi må se folk på en måte som gjør at de føler seg like mye verdt som alle andre, sier Caroline før hun retter oppmerksomheten mot lederen av Fyrlyset, major Anders Skoland. 

Han har hevet stemmen og spør:  

– Skal vi ta en liten morgensamling her i hjørnet?  

Alle legger ned det de holder på med i noen minutter og lytter til noen ord fra Bibelen. 

Så folder Anders hendene og ber: «Takk, kjære far, for at vi får møte alle som kommer inn her i dag. Jeg ber om at du hjelper oss å se hver enkelt og møte dem med omsorg og respekt. Vi legger dagen i dine hender. Amen.»

De sosiale vaktmestrene  

Mens arbeidsoppgavene fordeles, forlater Jørn og Yannick Fyrlyset for å ta en runde i nabolaget. De er faktisk noe så spesielt som sosiale vaktmestre. At de to er synlige i nærområdet, virker beroligende både for Fyrlysets gjester, og for de som ferdes og jobber i området.   

Det er firmaet Eiendomsspar som har betalt for en hel stilling – som Frelsesarmeen har delt på to personer. Yannick mener hans og Jørns rolle utfyller oppgavene til politi og vektere, siden de kjenner både nærmiljøet og rusmiljøet godt. 

 – Vi kan fokusere mer på relasjonen, i stedet for utenforskapet til dem som sliter med rus. Vi er også et bindeledd mellom dem som sitter på kontorene og gjestene våre, sier Yannick.  

Han har mange eksempler på at deres tilstedeværelse raskt har løst situasjoner som ellers kunne utartet. Flere av de tunge rusavhengige sliter også med psykisk sykdom. 

Nylig var det en som hadde gått inn dørene til en bedrift, der resepsjonen var ubevoktet et øyeblikk. Han hadde forsynt seg med det han fant av mat fra kafeen før han rigget seg til med puter på et kontor. 

– Han var skikkelig på campingtur der inne, humrer Yannick.  

De sosiale vaktmestrene fikk raskt ordnet opp og sørget for at mannen, som hadde store psykiske utfordringer, fikk hjelp – i stedet for at det ble et basketak med politi eller vektere.  

Yannick mener skjoldet de har på jakka er helt avgjørende for å kunne utføre jobben på riktig måte.  

–  Frelsesarmé‑skjoldet er på en måte sikkerhetsvesten min.  

Selv om noen ikke skulle kjenne ansiktene til de to som går gatelangs, vet de aller fleste hva Frelsesarmeen står for. Folk blir roligere med en gang de skjønner at de sosiale vaktmestrene jobber for Frelsesarmeen. 

På rundene de tar to ganger i uka, ser de alltid etter brukerutstyr og fjerner dette om de skulle finne noe. De går også innom butikker, skole og firmaer i nærområdet og slår av en prat.  

– Jeg tror mange senker skuldrene av at vi bare rusler rundt i nærområdet. Vi bygger relasjoner med dem som ferdes og jobber i området, og vi har også en vakttelefon som man kan ringe om det skulle oppstå situasjoner vedrørende våre gjester, sier Yannick.    

De to har kommet fram til ett av de faste stoppestedene, den lokale Bunnpris-butikken. Yannick åpner døra. 

– Hallo?  

De sosiale vaktmestrene blir vennlig tatt imot av kjøpmann Erik Marthinsen, som er i full gang med å plassere nye varer i hyllene.

Selv om butikken har vektertjeneste, skulle han gjerne sett at det var penger nok til at de to kunne tatt runder i nabolaget hver dag, ikke bare to dager i uka som nå. 

Erik mener de to rollene utfyller hverandre. Mens vektere trengs til akutte hendelser, ser han at de to gjør et viktig forebyggende arbeid. 

– Disse gutta her kjenner jo miljøet bedre enn vekterne. De har også hjulpet folk som sitter helt sammensunket utenfor her. Det er flott at gårdeieren vår tar ansvar og betaler for de sosiale vaktmestrene, men jeg skulle gjerne sett at flere aktører fra næringslivet bidro slik at vi fikk et enda større spleiselag. 

Trygger studentene

Jørn og Yannick går videre og passerer Kristiania. De ser en av de faste Fyrlys-gjestene sitte på en benk i området.  

– Vi tar en prat med ham etterpå.

Det er ikke uvanlig at slitne rusavhengige setter seg på benkene utenfor høyskolen. Og da blir de gjerne værende en stund. Det kan virke litt skummelt for studentene, der de fleste ikke har kjennskap til denne gruppa. 

– Men når vi setter oss ned ved siden av dem som ser slitne ut, våger studentene plutselig å gå litt nærmere. For når vi er sammen med de rusavhengige og alt går rolig for seg, så viser vi på en måte at folk er folk, sier Yannick. 

Et sted noen husker navnet ditt  

Klokka går mot ni, og mens de sosiale vaktmestrene fortsetter runden, er de ansatte på Fyrlyset klare til å åpne dørene. I disken ligger det stabler av ferdigsmurte matpakker, og kaffen er klar. 

Utenfor står det en gjeng og venter, og når det låses opp går de rolig inn i kafeen. Noen setter seg ned med avisene, mens andre prater med ansatte eller gjester. 

Robert har satt seg ned med en kaffe mens han snakker med sykepleiestudentene Stina og Maja. Han forteller at Fyrlyset gir ham et sosialt liv. 

– Når man prøver å bli rusfri, slik jeg gjør, er det vanskelig å bare ha et nettverk der det meste handler om rus. Derfor er det fint å komme hit. Her er det rusfritt, og her kan man snakke om andre temaer.  

Robert har brukt tilbudet over flere år. 

– De ansatte her blir mer enn bare ansatte. Vi blir kjent. 

– Hvordan hadde livet vært uten dette tilbudet? 

– Da hadde jeg enten vært hjemme alene akkurat nå – eller gått tur med hunden min. Uten Fyrlyset hadde jeg vært ensom. Det er ikke enkelt å få nye venner i min aldersgruppe når man ikke har familie. Jeg synes i alle fall det er vanskelig. Det å få komme til Fyrlyset betyr alt for meg nå, egentlig.  

For Robert betyr det mye at de ansatte ville lagt merke til om han ikke benyttet seg av tilbudet på en stund. 

– Da ville nok en av dem ha spurt: «Er det noen som har sett Robert?» De ansatte legger også merke til om noen har en dårlig dag. Vi blir hjulpet videre med det som trengs, og de har alltid tid til en prat. De viser medmenneskelighet på en fin måte. Det er så fint at de husker navnene våre her på Fyrlyset. Når de sier «Hei, Robert», føler jeg meg som hjemme. Man får en tilhørighet. 

– Hva er det som gir deg håp i hverdagen? 

– Det er å se at det er mulig å bli rusfri. Noen jeg kjenner, har faktisk klart det, og det er en kjempemotivasjon for meg. 

– Håper du også på å klare det en dag? 

– Jeg skal det. Det er ikke noe kanskje her, smiler Robert. 

Han vet at man kan få god hjelp til avrusning og rehabilitering. Men så kommer hverdagen og ensomheten. Har man da ikke et tilbud å gå til, er det vanskelig å komme seg videre. For ham er Fyrlyset det faste holdepunktet i hverdagen. 

–  Er det generelt for liten forståelse for dem som sliter med rus? 

– Både ja og nei. Jeg føler at vi her i Norge har begynt å våkne litt opp, for de fleste familier har vel noen som sliter med et eller annet. Jeg personlig har ikke opplevd noe stigma i forhold til rus de siste årene, men så har jeg kanskje klart meg bedre enn tidligere også. Og dessuten har jeg fått meg hund, og da ble jeg plutselig akseptert av samfunnet, smiler han. 

– Plutselig skal alle hilse, og det er veldig hyggelig.  

Som å komme hjem  

Frelsesoffiser Anders Skoland overtok ansvaret som daglig leder for Fyrlyset i fjor. Da hadde han jobbet mange år som menighetsleder i Frelsesarmeen.  

– Vi prøver å gjøre hver dag så god som mulig for alle gjestene våre. Mange tenker nok at folk først og fremst kommer hit for mat eller kaffe, og det gjør de nok. Men i tillegg tror jeg at mange har et grunnleggende behov for å komme et sted der de blir sett og snakket til.  

Anders påpeker at alle som jobber her har et varmt hjerte og et sterkt engasjement, men at man har litt ulike roller. Noen går primært rundt og snakker med folk, andre hjelper til på vaskeriet eller med andre oppgaver. Alt sammen er viktig for å ha et godt tilbud.  

– Vi er et team. Jeg er stolt av å jobbe på en slik arbeidsplass, sier han.  

Frelsesarmeen har ulike tilbud innen rusomsorgen. De spenner fra lavterskeltilbud som Fyrlyset, til behandlingstilbud som stiller krav til rusfrihet. Det hender at noen av dem som kommer hit til Urtegata, klarer å bli rusfrie, men majoriteten av gjestene kommer tilbake, dag etter dag, år etter år.  

– Kan det føles nytteløst når man ser at relativt få av gjestene får et rusfritt liv?  

– Vi prøver å leve etter følgende regel: Hvis vi har gjort denne dagen til en god dag for én person, så har vi lykkes i jobben vår. Det har jeg kommunisert som korpsleder – altså pastor i Frelsesarmeen – og det mener jeg fortsatt, sier han.  

Fyrlyset er med i en nabolagsgruppe for å bidra til trivsel for alle som bor og jobber i området. Det er fire møter i året. Blant deltakerne er politiet, næringsliv og beboere. Det er ikke uten utfordringer å hjelpe tunge rusavhengige midt i byen, men skal man hjelpe dem, må tilbudet være der de er.  

– Hvorfor er det så viktig for Frelsesarmeen å ha et kontaktsenter som Fyrlyset?  

– For å svare på det må vi helt tilbake til da Frelsesarmeen ble etablert i 1865 i Øst-London. William og Catherine Booth og deres medsoldater var mye ute på gatene blant folk som var plaget av alkohol og narkotika. De spurte: Hva kan vi gjøre for dem? Og denne tankegangen har alltid vært knyttet til Frelsesarmeen.  

Selv har Anders ikke jobbet direkte med rusavhengige tidligere.  

– Det føles som om jeg har kommet hjem.