Håpets soldater i Ukraina 

Endelig får de noen netter med uavbrutt søvn. Ingen sirener. Ingen eksplosjoner som gjør at huset rister, ingen flukt til bomberom midt på natten. Ingen iskalde rom. For første gang på lenge er divisjonssjefene for Kyiv-området, Yrina og Kostantyn Shvab, og den 18 år gamle sønnen Timothy, trygge og varme. 

De er på et kort besøk i Norge. Her får de tid med datter og søster Anna, som bor i Norge. Det blir en etterlengtet pause fra krigens uavbrutte påkjenninger.  

På Frelsesarmeens hovedkvarter i Oslo uttrykker de dyp takknemlighet for støtten de har fått, blant annet til Etter-skoletid-tilbudet og til bærbare dieselgeneratorer som ble kjøpt inn før strømbruddene for alvor rammet landet. 

De har blitt livsviktige nå når store områder ofte er uten strøm – og gradestokken i flere uker har vist over 20 minusgrader.  

– Generatorene er grunnen til at Frelsesarmeen i Kyiv fortsatt kan holde åpent. Vi samler folk til gudstjenester. Vi kan gi folk te, litt mat og et sted der de kan lade telefonene sine. Vi prøver å holde dørene åpne så ofte vi kan, forteller Kostantyn.  

Varmer seg i bilen  

Strømbruddene betyr at folk verken har vann eller varme – eller strøm til komfyren. Spesielt krevende er det for mange eldre som bor alene. De høyeste boligblokkene i Kyiv har fra 16 til 24 etasjer. Uten elektrisitet klarer ikke eldre å komme seg ut fordi de ikke klarer å gå alle trappene. 

Selv med elektrisitet er det krevende for mange siden heisene ikke går lenger enn til tiende etasje. Speiderleder Timothy forteller at speiderne før jul fikk penger fra Frelsesarmeens julegryteaksjon. 

De kjøpte mat og gaver som de deretter delte ut til eldre som satt alene og ikke kom seg til butikken.  

– Vi drakk te og snakket med de eldre. For speiderne var det en mektig opplevelse. De trenger å hjelpe andre mens krigen foregår, og det er så mange som trenger hjelp.  

Nå er også kulden blitt en stor fiende.  

– I vårt hus har vi ikke hatt oppvarming på en måned, forteller Kostantyn.  

Familien bor i andre etasje i en blokk. Yrina har samme dag snakket med en venn i Kyiv som fortalte at det var 26 minusgrader. Inne er det maks 12 plussgrader, ofte mindre.  

– Hjemme er det kaldt. Ute er det kaldt. På Frelsesarmeen er det kaldt. Det eneste stedet jeg kan varme meg opp, er i bilen, sier Kostantyn.  

Flyktet med puma  

Det er fire år siden Russland angrep Ukraina for fullt. I løpet av disse årene har Frelsesarmeen over hele landet gjort det de kan for å hjelpe sine medmennesker – med eget liv som innsats. 

Yrina og Kostantyn  ledet et lokalt korps, da de i 2022 ble bedt om å bli divisjonsledere med ansvar for alle regionene i Ukraina.

I krigens første fase flyktet mennesker til hovedstaden fra ulike deler av landet. Det var totalt kaos, og butikkene var nesten tomme for mat. I lang tid tok divisjonssjefene imot desperate flyktninger. Alle Frelsesarmeens lokaler, og mange private hjem, ble tatt i bruk til overnatting.  

– Hver dag våknet jeg opp til at det var nye folk og dyr hjemme hos oss, sier Anna.  

Hun bodde i hjemlandet et halvt år etter at krigen brøt ut. Da fikk hun tilbud om å flytte til Norge for å bli deltaker i Frelsesarmeens ungdomsteam, Dynamo, og har vært her siden.  

Tross den alvorlige situasjonen smiler familien når de forteller om hunden sin, som var fullstendig sjokkert over alle overnattingsgjestene. Spesielt krevende ble det da noen ankom med en puma de hadde reddet fra en lokal dyrehage.  

– Det føles uvirkelig  

Kostantyn og Yrina hadde muligheten til å forlate landet før krigen begynte. Men familien ba over det, og de fikk en sterk overbevisning om at de skulle bli. Timothy fikk den samme opplevelsen.

Divisjonssjefene håper likevel at datteren blir værende i trygghet i Norge, der hun blant annet bidrar i barne- og ungdomsarbeidet til Frelsesarmeen i Kongsvinger.  

– Gud har ulike planer for ulike mennesker. Vi må bare stole på det, sier Yrina.  

– Hvordan er det å være divisjonssjefer under så krevende forhold?  

– Når vi er der, så er det ok. Vi kommer inn i en rutine og tenker at det er slik livet er akkurat nå. Det er noe man bare må takle og akseptere. Men når vi faktisk setter oss ned og tenker over situasjonen og det som skjer, er det vanskelig. Det føles uvirkelig, sier Kostantyn.  

De forteller at flere frelsesoffiserer har posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og panikkanfall. Divisjonslederne prøver å ha ekstra omsorg for alle offiserenes fysiske og psykiske helse, spesielt når det gjelder offiserer fra Kharkiv og Dnipro der det er hyppige angrep. 

Det viktige speiderarbeidet  

– Jeg er så stolt av speiderskjerfet mitt at jeg bruker det hele tiden, smiler Timothy, som også denne dagen har det fargerike speidersymbolet knyttet rundt halsen.  

Familien møter mange som har store traumer, særlig ungdommer. Et av tiltakene Frelsesarmeen har startet for å hjelpe dem, er speiderarbeidet som ble etablert i 2023. Det er nå 23 speidere i Kyiv.

Arbeidet ekspanderer raskt. Fra januar til oktober 2025 ble det 41 nye speidere på landsbasis, samt sju nye speiderledere. Totalt er det nå 83 speidere i Ukraina. 

– Jeg ser tenåringer som var veldig redde og stille da de kom, men som gradvis endrer seg og blir sterkere, forteller den unge speiderlederen.  

Mange av speiderne har mistet hjemmene sine. Flere har fedre som kjemper i krigen.  

– Er du ofte redd?  

– Det er skremmende å høre bombene hver natt, men jeg prøver likevel å formidle trygghet til de unge. Det er vanskelig når jeg selv ser og hører rakettene. Når jeg våkner om natten på grunn av et angrep, tenker jeg på at jeg om få timer skal på Frelsesarmeen og fortelle barna at alt kommer til å gå fint. Det er krevende, men nødvendig.  

Han mener det er viktig at barna som kommer til Frelsesarmeen får høre ord om håp.  

– Nå har Frelsesarmeen virkelig muligheten til å fortelle mennesker at Gud elsker dem og tilbyr en evighet – uten krig.

Himmelsk ro midt i krigen  

Mange av barna er blitt så vant til bombealarmen at de ikke lenger våkner av den. Heller ikke de voksne går i bomberommet hver gang alarmen går.  

– Hvis vi skulle gjort det, fikk vi ikke gjort noe annet. Dessuten ville vi sikkert hatt psykiske utfordringer på grunn av søvnmangel. Noen ganger må vi bare prioritere å sove, sier Yrina.  

Hun forteller at de aldri kan føle seg trygge.  

– Det er veldig mye skyting rundt om i byen. Vi kan bli drept når som helst. Det kan skje når vi er hjemme, på vei et sted, eller når vi er på Frelsesarmeen.  

Likevel opplever Kostantyn, kona og andre offiserer en helt spesiell ro.  

– Selv om vi skulle dø i krigen, er vi frelst. Vi vet hvor vi skal. Den eneste bønnen jeg har, er: «Kjære Gud, ikke la meg bli skadet.» Det å ikke kunne hjelpe andre i denne situasjonen høres mer utfordrende ut enn noe annet, sier han.  

Flere av medlemmene i korpset har blitt drept. Menn over 18 år er pliktige til å kjempe i krigen.

Salvasjonister har nå fått ett års utsettelse fordi de driver omfattende humanitært arbeid, men før regelen kom, måtte også de delta. En frelsesoffiser er fortsatt i frontlinjen.  

Sluttet å snakke  

Sammen med Frelsesarmeen i USA støtter Frelsesarmeen i Norge, Island og Færøyene prosjektet «Etter skoletid». Tilbudet betyr enormt mye for barna. Mange har måttet flykte til andre deler av landet.

Familiene lever ofte kummerlig, med lite tilgang på mat. Barna har kanskje byttet skole flere ganger og mistet kontakten med venner. Det er lite hjelp tilgjengelig for å bearbeide traumer.  

I Etter skoletid-prosjektene prøver Frelsesarmeen å skape en god atmosfære der barna kan sosialisere. Alle får tilgang til psykolog og lærere som jobber individuelt med dem. Barna kan spise noe sunt, få hjelp med lekser og delta i morsomme aktiviteter sammen med jevnaldrende og trygge voksne.

De ansatte tar dem også med på kino eller teater, slik at de får tenke på noe annet enn krigen.  

Kostantyn forteller om en 10 år gammel gutt som ble reddet ut av en ødelagt bygning etter et angrep. Han var ikke alvorlig fysisk skadet, men traumene gjorde at han sluttet å snakke i lang tid.  

– Etter en stund klarte han å komme seg, og nå er han livlig og har fått språket tilbake.  

Det er mulig å hjelpe  

Frelsesarmeen i Kyiv leier en bygning. Husleien er høy.  

– Vi bruker mesteparten av pengene våre på husleie, sier Kostantyn.  

Frelsesarmeen har vokst i oppslutning siden krigen startet. De har blant annet åpnet to nye sosialsentre, inkludert et korps- og sosialsenter i Saltivka nær Kharkiv. Men behovet er mye større enn ressursene. Nylig måtte de stenge et av sosialsentrene i Kyiv på grunn av ressurssvikt.  

– Folk gråt og var fortvilte. Ikke bare fordi vi hadde matutdeling der, men fordi de mistet fellesskapet. Noen var sinte og ville ikke snakke med meg fordi de var skuffet, sier Kostantyn.  

Han understreker at det ikke er vanskelig å finne frivillige, men at de ikke klarer å trylle fram midlene som trengs.  

Ukraina er et stort land, og for å dele ut nødhjelp til flest mulig, er Frelsesarmeen avhengig av biler og drivstoff. I starten av krigen hadde de bare to gamle biler i Kyiv.  

– Men gudskjelov fikk vi flere biler på grunn av et støtteprosjekt. Takket være bilene har vi kunnet levere humanitær hjelp, klær og mat over hele Ukraina. I løpet av de siste årene har jeg kjørt mer enn i hele mitt liv, smiler Kostantyn.  

Men det trengs flere biler og mer drivstoff. Også Timothy merker at speiderarbeidet begrenses av ressursmangel.  

– Vi er veldig glade for at så mange har blitt speidere. Barn og unge har blitt forandret gjennom arbeidet, men vi skulle gjerne hatt mer penger til å gi dem et enda bedre tilbud, som speiderleirer. Vi planlegger en leir i sommer. Det ville betydd så mye for speiderne å få en pause fra krigen, men det er utfordrende. Men vi prøver – og vi ber Gud om at det skal bli mulig.  

En styrket tro 

Yrina føler at situasjonen tester troen hennes.  

– Jeg er nødt til å stille meg selv spørsmålet: «Hvis jeg dør i dag, hva skjer da?» Jeg velger å tro på en evighet sammen med Gud. Kanskje har troen min blitt sterkere. Den må bli sterkere fordi utfordringene er flere, sier hun.  

Divisjonssjefen forteller at familien har flyttet sengene ut i gangene der det ikke er vinduer.  

– Det føles litt tryggere når veggene beskytter oss, sier hun.  

Da krigen brøt ut, opplevde Timothy at Gud sa til ham: «Du må gjøre noe. Det er mange mennesker som ikke kjenner meg.»  

– Vi er mange som har fått troen styrket i denne tiden. Når vi ser så mange bombeangrep og fryktelige hendelser, får vi en sterk tro på at vi vil være sammen med Gud om vi dør.  

Frelsesarmeen i Ukraina har stor vekst. Likevel opplevde Timothy spesielt det første krigsåret at mange var sinte på Gud. Det var vanskelig for dem å be når så mange grusomme hendelser skjedde.  

– For oss kristne er det viktigere enn noen gang å fortelle om Gud, slik at folk vet hvem de er beskyttet av. Selv om de skulle dø, kan de få evig liv. Vi har sterke begreper i Frelsesarmeen: «soldater» og «offiserer». Nå må vi være en sterk armé som gjør alt vi kan for å frelse mennesker, sier han.  

For Kostantyn er det troen som gjør at han holder ut.  

– Fordi vi er der Gud vil at vi skal være, vet vi at familien vår gjør det som er rett. Men hvis vi mistet troen på Gud, ville alt kollapse. Det er den som gir oss styrke til å formidle håp, sier han.  

Om fire dager drar divisjonssjefene og Timothy tilbake til krigen. Anna blir igjen.  

– Jeg er takknemlig for å være i Norge, men det er vanskelig. Det føles galt å være i trygghet når jeg vet at familien min har det forferdelig utfordrende. Men foreldrene mine insisterer på at jeg skal være her, sier Anna.  

Moren smiler varmt mot datteren:  

– Du er bekymret for oss og spør ofte hvordan vi har det. Hver gang svarer jeg: «Anna, vi er fremdeles i live. Be for oss. Gud vet om alt.»