Kjærligheten, sorgen og håpet

– Skeptikeren og optimisten, sier frelsesoffiser Tone Gjeruldsen.  Hun smiler varmt når hun beskriver seg selv og mannen. 

Det var Frank som var den evige optimisten, mens hun stilte spørsmål ved det meste. Han var drømmeren, hun var realisten. Han var himmelvendt, hun mer jordnær.

Likevel hadde de mye felles; blant annet det å bli glade i mennesker de møtte, ikke minst i tjenesten som frelsesoffiserer.  

En klapp på skulderen. Et «Hvordan går det?». Gjerne en morsom kommentar, men alltid med varme i blikket. Dette var offiserparets varemerke.

Og meningen var at det skulle fortsette å være slik i mange år til. De to sammen. Tone og Frank. Men så ble alt så annerledes enn forventet.  

Kunne ikke stå  

Da de etter mange år med ulike oppgaver i Norge, takket ja til å bli ledere for Frelsesarmeen i Tsjekkia og Slovakia, hadde de nesten aldri vært syke.   

– Vi ble tatt godt imot, og det tok ikke lang tid å bli kjent med arbeidet og bli glade i menneskene, både på hovedkvarteret og rundt omkring i de to landene, sier Tone.   

Men etter nesten to år i den nye tjenesten kom det første sjokket. Tone ble plutselig alvorlig syk.   

– Vi var på reise nordøst i Tsjekkia. Legene fant ingen forklaring, og da vi kom hjem til Praha to dager senere, kunne jeg plutselig ikke sette beina under meg, forteller frelsesoffiseren.  

Tone ble kjørt med ambulanse til sykehuset. MR-bildene viste at hun hadde fått slag – en blodpropp hadde satt seg i ryggmargen. 

Det er en svært sjelden og alvorlig tilstand, og Tone trengte hjelp til det meste.  

Fem måneder fulgte på sykehus, først på intensivavdelingen i Praha og deretter på rehabilitering. 

Frank fortsatte i jobben og besøkte henne daglig så lenge koronarestriksjonene tillot det. Etter et halvt år var Tone tilbake på jobb, med visse tilrettelegginger.  

– Året som fulgte, ble velsignet på mange måter, til tross for at covid medførte mange begrensninger i samfunnet. Mange familier ble berørt av sykdommen, sier Tone.   

Den sommeren sa de ja til å bli ett år til. Det ble en fin høst. Fire nye kadetter startet på utdanning som frelsesoffiserer, samtidig som flere vurderte offiserstjeneste. Frelsesarmeen arbeidet også med å etablere sosialt arbeid på nye steder, noe som var etterspurt.  

Livet snudd på hodet  

Men bare noen måneder senere, ble Frank alvorlig syk.  

– Da ble livet forandret på et øyeblikk, sier Tone, der hun sitter i fjerde etasje på Frelsesarmeens hovedkvarter der hun nå er tilbake i jobb som sekretær for «Åndelig livsutvikling».    

Frank ble syk i januar 2022. Senere samme år skulle de flytte hjem til Norge, der rollen som Frelsesarmeens nye sosialsjef ventet på ektemannen. I stedet ble alt snudd på hodet.

– Etter at Frank fikk et epileptisk anfall etter en lang dag på jobb, bar det rett til sykehuset der han ble operert for hjernesvulst noen dager etterpå. Vi dro vi hjem til Norge så fort det var forsvarlig å reise. Vi ville hjem til familien vår. De hadde byttet på å være hos oss etter at Frank plutselig ble syk, og nå var det tid for å være samlet hjemme, sier Tone.   

Hun forteller at Frelsesarmeen gjorde alt de kunne for å legge til rette for dem i den vanskelige tiden. Frank levde i to år etter at han fikk kreftdiagnosen.   

Humor og varme   

Da Frank døde, 66 år gammel, opplevde mange det som et stort tap for hele Frelsesarmeen.

Ikke bare hadde han stor faglig kompetanse, med blant annet utdannelse fra Sosialhøyskolen, han var også kjent for å se menneskene rundt seg. Særlig dem som jobbet i kulissene. 

Han hadde et oppriktig ønske om at alle skulle kjenne seg verdifulle. For «det er viktig at man ikke går rundt og føler seg som en grå mus i Guds rike», som han sa til Krigsropet i 2016. 

Frank ville at alle skulle kjenne at deres innsats betydde noe. At de var viktige. Så overalt hvor han gikk, satt oppmuntringene løst.   

«Man skal kjenne seg trygg for å ha det godt. Da tror jeg vi yter bedre», sa han i det samme Krigsropet-intervjuet.  

For både Frank og Tone var det særlig viktig at de unge i organisasjonen ble hørt. I en periode var Frank leder for Frelsesarmeens barn og unge.

Nåværende kommunikasjonssjef Geir-Smith-Solevåg, som da hadde Frank som sjef, beskriver ham som et stort forbilde. Både når det gjaldt hvordan han møtte folk, og i måten han delte av seg selv og sitt engasjement på. 

Uansett hvilke forslag ungdommene kom med, møtte Frank dem med entusiasme. Da noen foreslo at kafé-disken under et stort barne- og ungdomsarrangement burde bestå av store oljefat, hadde kanskje andre sagt nei, med tanke på tidsbruk og logistikk. 

– Ikke Frank. «Ja! Klart vi skal det! Jeg ordner med henger» sa han. 

Sekkepipe med knirk 

Frank beskrives som en som hadde en sjelden evne til å få folk til å slappe av, og han huskes også for å alltid å ha en befriende replikk som kunne løse opp i enhver ubehagelig situasjon. 

Kanskje var det nettopp varme og klokskap kombinert med selvironi og humor som gjorde ham så verdsatt. Frank kunne virkelig dette med å få folk til å trekke på smilebåndet, og musikken stod hans hjerte veldig nært gjennom hele livet.   

I løpet av de mange årene han sang i Mannsambandet sammen med bestevennen Thor Fjellvang, gledet de mange med fin sang og musikk. De spilte inn flere album, her kan du høre gruppen på Spotify.

De to kameratene bidro også gjerne med anekdoter mellom sangene. Men de to gjennomførte også en av Frelsesarmeens lengstlevende practical jokes. Et fast innslag på konsertene var nemlig at Frank imponerte med fantastisk sekkepipespilling.

Han kunne fortelle at interessen stammet fra «farfar Fredrik som hadde røykt pipe i alle år». Han kunne skamløst diskutere vedlikehold av sekkepiper med folk på Svalbard og andre steder.  

I årevis lurte de to både publikum, journalister og andre musikere. For i virkeligheten var det ikke mulig å få en musikalsk lyd ut av den sekkepipa, kun et knirk. Det var kameraten Thor som i skjul spilte på keyboardet, mens Frank lot som han spilte. 

Da de to til slutt bekjente sine synder, var det få som ville tro dem. For alle stolte på at det Frank hadde sagt, var sant. For det var det som regel. Men det lyse humøret, spøken og varmen var alltid med i det han foretok seg. 

Under Frelsesarmeens julekonsert på NRK i 2000, fikk seere over det ganske land ta del i Franks gode humør da han gjøglet sammen med programleder Ivar Dyrhaug. 

Også da deltok han sammen med Mannssambandet, eller «det terapeutiske tiltaket for middelaldrende menn», som de kalte det.   

Troen som tåler døden  

Noen av dem som kjente Tone og Frank godt, pleide å spøke med at: «Bak enhver stor mann står det en kvinne som himler med øynene.» For når Frank dro en spøk litt langt, eller lot entusiasmen løpe av gårde, var det ikke uvanlig å høre Tone si:  «Men Frank, da!»  

I dag smiler hun med øynene når navnet hans blir nevnt. Hun har så mange gode minner å hente fram.  

– Men ingen av oss hadde vel tenkt på at vi ikke skulle få lov til å leve et langt liv sammen, sier hun ærlig.  

Tone vokste opp i Frelsesarmeen med offisersforeldre. Før hun begynte på videregående hadde hun allerede flyttet ti ganger. Derfor var hun sikker på én ting: Offiser skulle hun i hvert fall ikke bli. Det var den omflakkende tilværelsen som ikke fristet. Troen har hun alltid hatt med seg.  

– Jeg tok et bevisst valg om å tro som 14-åring, men jeg er jo skeptiker av natur, så jeg synes ikke det er så lett alltid – verken det å tro, eller det å stole på Gud. Likevel har jeg alltid trodd. Men jeg har også tvilt, og jeg har stilt spørsmål.

Franks familie tilhørte ikke Frelsesarmeen, men han og søsknene ble sendt på søndagsskolen på Frelsesarmeen i hjembyen Brevik. Siden da var han engasjert i Frelsesarmeen. Og så ble det Tone og Frank. 

Det var han som gikk først på Frelsesarmeens offisersskole. Tone utdannet seg til lærer. Etter det giftet de seg, og så begynte også hun på Offisersskolen.  

De fikk fire barn sammen, og barna som i dag er voksne har gitt dem utrolig mye glede og velsignelse.   

– Vi har alltid stått nær hverandre, og disse siste krevende årene ville vært nesten umulige uten barna og de som etter hvert har kommet til og blitt en del av flokken vår, sier hun.   

Både hun og Frank var nær flere mennesker som opplevde sykdom, sorg og død, noen av dem unge mennesker som døde altfor tidlig.

Likevel ble det noe annet når det plutselig var dem selv som ble syke.  

– Man kan gå sammen med andre mennesker og virkelig kjenne på sorg og smerte, men det blir aldri helt det samme når det skjer med en selv. For da stiller man større spørsmål ved det eksistensielle, sier en ærlig frelsesoffiser.   

– Hva gjorde de vonde opplevelsene med troen din?   

– Den var der hele tiden, men den fikk jo en helt annen dybde, en helt annen mening. Det er lett å snakke om englevakt så lenge alt går bra. Men når det ikke gjør det, er det ikke så lett, sier hun. 

Håpet i det håpløse   

Da sykdommen rammet Tone og Franks gode liv sammen, var det uaktuelt for noen av dem å grave seg ned i håpløsheten.   

– Vi måtte prøve å se håpet i det håpløse. Og så erfarte vi at troen er en mye sterkere kraft enn det vi så tidligere.  

Realisten Tone er ikke så opptatt av hvorfor en god Gud tillater så mye smerte. Hun vet bare at dette livet innebærer både glede og sorg. 

Hun har aldri kjent et sinne mot Gud fordi Frank døde så tidlig. «For hva skulle det være godt for?» og «Når så mange mennesker i verden opplever lidelse, hvorfor skulle hun og Frank bli spart fra det?»  

– Vi hadde levd et relativt uproblematisk liv. Selvfølgelig finnes det ikke et bekymringsfritt liv, men jeg pleier å si at «det gikk helt fint, helt til det slett ikke gikk fint lenger».  

Hun finner mye trøst i ektemannens grunnleggende tillit til Gud – som han hadde helt til det siste.  

– Frank trodde alltid på at Gud kan gjøre under. Men jeg synes også at han på en utrolig god måte aksepterte den skjebnen han fikk, for den var veldig, veldig tøff, sier Tone.   

Og nå må hvert eneste ord kjempes fram:   

– For min egen del, så tror jeg det er slik at når man ikke klarer å gå, så blir man båret.  Selv om vi tenker at vi ikke blir båret, så blir vi det likevel.  

Fikk oppleve omsorgen   

I den aller tøffeste sykdomstiden, følte Tone og Frank at de fikk oppleve den samme omsorgen de hadde prøvd å vise andre opp gjennom årene.  

– Folk har vært fantastiske mot oss i denne vanskelige tiden, først familien, så venner og så hele Frelsesarmeen. De favnet oss – det gjorde de. Mange besøkte Frank helt til det siste. For å ikke glemme hjemmetjenesten i bydelen vår. Uten dem kunne ikke Frank vært hjemme helt til han døde. Det er vi uendelig takknemlige for.   

Etter hvert ble Frank så syk at han ikke kunne komme seg noe sted. Også da opplevde familien veldig mye omsorg.   

– Jeg tenker på det som «Guds hender og føtter». Gud var til stede hos oss gjennom andre, sier Tone og forteller at Frank selv ikke dvelte ved det vanskelige.   

– Det passet dårlig til hans optimisme. Han prøvde alltid å finne lyspunkter selv i det vanskelige. Så jeg tror også Frank fikk den styrken han trengte, sier Tone.   

Med glimtet i øyet på plass, sier hun:   

– I familien Gjeruldsen pleier vi jo å si at vi får bare oppføre oss, for pappa følger fortsatt med. Det nytter ikke å finne på noe tull, smiler hun og legger til:   

– Selv om barna våre er forskjellige, så tror jeg vi alle sammen har et håp og en tro på at vi skal møte Frank igjen, uten at vi helt skjønner hvordan det er mulig. Men håpet om et liv etter døden, er ikke mindre levende enn det var da Frank var i live, sier Tone.   

Hun forteller at ektemannen bare hadde ett ønske for sin egen begravelse, sangen «Shine your light, shine your light on me Jesus». Og slik ble det.  

 Da Frank selv ble utfordret på hvor han hentet krefter fra, spesielt i krevende tider, sa han dette til Krigsropet i 2016: 

«Vi kan vakle når vi opplever vanskelige og vonde ting, men fundamentet står, Gud er grunnvollen. Når jeg kjenner at jeg mister kontrollen, må jeg komme tilbake og se hva Kristus har gjort for meg. Det vet jeg holder».   

Det som holder 

Det å miste ektemannen har gitt Tone en dypere forståelse av menneskets evne til å holde ut når livet blir vanskelig.   

– Når livet endrer seg radikalt, tror jeg mennesker generelt har den nødvendige kraften i seg til å tenke annerledes. For ellers så går man jo helt i lås.

– Uansett hvor dramatiske ting folk opplever, så kan troen være det uforanderlige vi kan holde fast i – i en omskiftelig verden. Det som holder, når alt annet raser.   

Men hun vet at også mennesker uten en uttalt tro klarer å komme seg gjennom store kriser i livet.   

– Hvis det er slik at Gud har skapt oss, så tror jeg han har lagt ned i oss alle en spire av tro til å klare å komme oss gjennom det vonde. En kraft som gjør at vi klarer å komme oss gjennom livet med håpet og troen, uavhengig av hva vi egentlig har av egne krefter, sier Tone.   

Hun tror alle har denne kraften i seg – enten man er skeptiker av natur, eller mer tillitsfull.   

– Så kan vi sikkert velge om vi vil dyrke spiren av håp, eller om vi vil si at den er død. Men de fleste klarer å gå videre etter å ha opplevd noe veldig vondt. Og på den måten spirer det fram spor av Guds omsorg og kjærlighet. Min tro og mitt håp er knyttet til Jesus. Han seiret over døden, sier Tone.   

randi.bjelland@frelsesarmeen.no