Kjemper for barn i krig

Telefonen ringer på Novi-stiftelsens kontor i Levanger:

– Er det mulig å få tak i Oddny?

– Nei, hun er i Myanmar og Thailand.

En måned senere: – Er Oddny hjemme?

– Nei, hun er i Ukraina i tre uker.

Åtte uker har passert:

– Oddny?

Hun er i Irak. Det kan ta lang tid å få på plass en intervjuavtale med 59-åringen med en reiserute så lang som et godstog. Men en dag klaffer det. Oddny er igjen på farten. 

Denne dagen har hun stått opp klokka fem og kjørt i sju timer fra Frosta til Oslo-grensa. Forbausende opplagt stiller hun på Olavsgaard hotell, klar til å dele hva hun og mannen Steve brenner for.

– Kallet er å jobbe med barn som lever i krig og konflikt. Men vi spør oss fortsatt: Hva er det Gud vil med livet vårt?

I over 30 år har de våget seg inn i områder som virker glemt av verdenssamfunnet. De har jobbet blant det utsatte Karen-folket i Myanmar, hjulpet forfulgte jesidier i Syria og prøvd å gjøre hverdagen lettere for sårbare barn i Ukraina. 

I fjor fikk 70 000 mennesker i Ukraina hjelp gjennom Novi-stiftelsen, som primært jobber for å styrke barn som er traumatisert av krig.

Jesus, en sosialist?

Lite skulle tilsi at den radikale tenåringen Oddny skulle vie livet sitt til Gud og bistandsarbeid. Ungjenta fra Levanger var brennende politisk engasjert, fartet rundt i vintage-klær, trente mye og spiste det hun fant ute i naturen. 

Barnetroen var lagt på hylla for lengst. 

– Jeg var umoden, udiplomatisk og hadde lite forståelse for andre som ikke tenkte på samme måte som meg. Jeg reagerte på urettferdighet og mente vi alle måtte dele på godene. Å gjøre et personlig offer for at andre skulle få det bedre, var helt naturlig for meg.

Sosialisten Oddny hadde null til overs for kristne mennesker. 

– Jeg syntes ikke kristne tok verdens utfordringer på alvor. Av alle folk som burde bidra til å gjøre verden bedre, burde kristne ha gjort det først. Men de oppførte seg akkurat som alle andre. Ok, tenkte jeg, da ville ikke jeg være kristen.

Samtidig kjente Oddny på en ensomhet, en mangel på fellesskap og nærhet i de politiske miljøene hun var i. Det handlet mest om saker som skulle kjempes igjennom. På denne tida fikk hun en kristen treningsvenninne i klassen.

– Hun fortalte hvor fantastisk de hadde det i en bibelgruppe, hvor glad de var i hverandre og kunne snakke om dype, personlige ting. 

Oddny ble nysgjerrig og sa ja til å bli med på en samling. Agendaen var klar: «De skal forklare meg hvorfor kristne er så hyklerske». Debattere kunne hun, og hun stilte opp, parat med alle sine skyts.

– Da jeg hadde snakket meg ferdig, sa han som ledet gruppa: «Jeg er helt enig med deg. Jeg er lei meg for at det er det inntrykket du har av kristne, men jeg forstår det veldig godt». Da ble jeg avvæpnet, hva skulle jeg si når han ga meg rett? 

Etterpå sa han noe hun aldri vil glemme: «Selv om kristne har sviktet, kan du likevel gi Jesus en sjanse? Les Bibelen, og les hva Jesus sa, så får du velge ut fra det hva du vil tro på!»

Det var en løsning Oddny likte. Hjemme fant hun fram Bibelen og begynte å lese. Det tok ikke lang tid før det slo henne: «Wow! Jesus var jo en kjempebra sosialist! Han hadde de beste løsningene».

Hun identifiserte seg med hans ord om rettferdighet, om å fordele godene og gi til dem som ikke har. En tanke begynte å forme seg: «Kanskje er Jesus løsningen?».

Del av noe mye større

Hun stopper opp og smiler: – Hans ord har vært malen siden. Den neste tiden opplevde hun en gradvis endring.

– Jeg leste mye i Bibelen, fikk gode kristne mentorer og fant ut at det å ha en tro handler om mer enn alt det jeg må gjøre for å endre verden. Det sliter man seg ut på. Jeg forsto at Jesus er der for meg. Det er han som gir meg styrke. Det er ikke mitt ansvar å forandre verden, jeg er bare et redskap. Det handler om å finne en hvile, en mening. Jeg har Gud, jeg er del i noe som er mye større enn meg selv.

En trygg ballast å ha med seg videre i livet. Etter videregående dro 19-åringen på bibelskole i Sverige og endte opp som misjonær i Japan i fire år. Her møtte hun en annen nød.

– Det er ekstremt mye selvmord blant unge. De lever med stress og et voldsomt karakterpress. Noen av jentene hadde ikke sett faren sin på flere år, siden han dro av gårde på jobb før de våknet, og aldri komhjem før de hadde lagt seg. Jeg lærte også at alle mennesker er viktige, og alle har en lengsel i seg. Det modererte meg litt og gjorde meg mer moden. 

En dag kom det en amerikansk gutt på besøk til kirken hun jobbet i. Steve.

– En super-entusiastisk happy person. For meg var han litt for mye, smiler Oddny.

Det var kanskje ikke så rart. Etter å ha vokst opp med rus, vold og kriminalitet og selv eksperimentert med okkultisme og psykedeliske stoffer, snudde livet hans totalt en natt. Da han holdt på å miste kontrollen fullstendig, hørte han seg selv plutselig si: «Selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe vondt».

Moren hans skjønte at ordene kom fra Bibelen, og sammen fant de fram til Salme 23. 

Steve forsto at Gud hadde snakket til ham, og han ba sin første bønn: «Jesus, jeg trenger hjelp». 

Umiddelbart kjente han på en frihet, og et nytt liv begynte uten rus. Oddny vet godt at andre sliter med å komme ut av rus, men for Steve ble livet radikalt endret den natten.

Startvansker

Få måneder etterpå kom Steve til Japan – og forelsket seg i den norske jenta. De ble snart treningskompiser, men Oddny var ikke interessert. Amerikaneren reiste videre, ble misjonær i Thailand, men glemte ikke jenta som løp ute i all slags vær. 

Neste gang han kom tilbake, dro de på nok en joggetur, og da var det gjort. Et drøyt halvår senere var de gift. Neste stoppested var Las Vegas, der Steve skulle være leder i en kirke. Aktive Oddny ble satt på sidelinjen som hjemmeværende pastorfrue. Det passet henne heller dårlig.

– Vi var i en ultrakonservativ menighet, og følte at vi bare så vidt overlevde disse to årene.

Det unge ekteparet ville heller studere og søkte seg inn på college, men verken bolig eller finanser kom på plass.

– Vi skjønte ingen ting, inntil en av oss sa: «Vi kan jo bare flytte til Thailand». Tanken kom helt uventet. Kanskje var det Gud? Fra da falt alt på plass, de fikk billetter og økonomisk støtte. Det neste året studerte Oddny thai, mens Steve jobbet for Ungdom i Oppdrag. Endelig følte de at de var på rett sted.

En utfordring fra Gud

Møtet med en dansk kvinne i 1992 endret alt. Hun hadde startet et arbeid med flyktninger fra Myanmar, men skulle tilbake til Danmark. Kunne Steve og Oddny overta ansvaret? 

Kvinnen tok dem med til en flyktningeleir på grensen mellom Myanmar og Thailand. Der møtte de mennesker fra Karen-folket som i flere tiår hadde vært utsatt for etnisk rensning av militærjuntaen i Myanmar. 

Landsbyene deres blir jevnlig utradert, innbyggerne drept, voldtatt og torturert. Midt i alt er barna de mest utsatte.

– På det tidspunktet hadde jeg gitt opp tanken på at jeg skulle jobbe med fattige, men da jeg lyttet til deres historier, følte jeg at Gud ga meg en utfordring: «Oddny, nå ser du disse behovene. Hva skal du gjøre med det?»

Steve følte det på samme måte. 

– Vi kunne ikke bare si at vi skulle be for dem. Vi måtte være bønnesvaret.

Å starte en hjelpeorganisasjon virket fjernt. Men fra den dagen begynte bistandsorganisasjonen Partners å ta form. Steve og Oddny tømte klesskapet og sparekontoen, fikk snart flere medarbeidere og økonomisk støtte fra folk i Norge og USA. 

Arbeidet vokste, og da de ga seg etter 28 år, hadde 60–70 i staben, og et arbeid som ga hjelp til 250 000 mennesker i Thailand, Bangladesh, Myanmar og Syria.

Dyp visdom

Å lytte til menneskers traumer har satt tro og perspektiver på prøve. Oddny havnet i en troskrise da hun fikk del i Karen-folkets smertefulle erfaringer.

«Hvordan i all verden kan dere tro på Gud og ha håp?» spurte hun en kvinne.

Svaret kom kontant: «Du må ikke ta håpet fra oss, det er Gud som gir oss håp».

– Hva tenker du om hennes respons?

– En tredjedel av Karen-folket er kristne. De har en sterk tro til tross for at mange ikke har en Bibel eller kan lese den. Men for meg ble det ble det vanskelig å tro på en kjærlig Gud. Både Steve og jeg var gjennom tunge perioder og lurte på om vi bare måtte fortsette uten Gud. Å be hadde ingen betydning, tenkte vi. Disse menneskene hadde jo også bedt til Gud. 

Oddny tror det er sunt å la seg selv tenke slik, og være ærlig.

– Jeg tror ikke Gud blir truet av det. Fordi vi satte ord på det, kom vi tilbake til en annen måte å tro på, en annen måte å be på. Jeg fikk gi fra meg sorgen og fortvilelsen, men jeg forventet ikke at han skulle komme ned som et lyn og fjerne lidelsen.

Karen-kvinnen ga også Oddny klar beskjed: «Du kan ikke legge skylden på Gud for alt det vonde som skjer i verden. Gud har ikke skapt ondskapen. Det er mennesker som gjør det onde. Vi er nødt til å tilgi, ellers blir vi som dem».

– Når noen som hadde opplevd så mye fælt, kunne si det, måtte vi jo bare tro på det. Jeg blir så imponert over hvor dyp visdommen deres er.

Ikke la frykten ta kontroll

Med årene har gudsbildet hennes endret seg.

– Den Gud jeg tror på i dag, er mye mer tålmodig og kjærlig. En trygghet.

– Men du går inn i svært utrygge områder. Hvordan har du det da?

– Det er noe jeg må jobbe med. Vi ber om at Gud er med oss, men vi har ingen garanti.

Da de fikk barn, passet Steve og Oddny på at det alltid var én forelder hjemme hos ungene, i tilfelle det skjedde noe med den som var ute. For de har vært i stor fare.

I jungelen i Myanmar har det handlet om liv og død. Flere ganger har de hatt bevæpnede soldater i hælene. 

Under krigen i Aleppo holdt det på å gå helt galt. Oddny var i Mosul da IS ble beseiret.

– Det var et mirakel at ingen av oss ble skadet eller kidnappet. Det som er rart, er at i selve situasjonen er jeg ikke redd. Jeg rekker ikke å tenke på det. Når jeg går inn i et farlig område, tenker jeg at jeg er på riktig plass, at hjertet mitt er på riktig sted.

Hjelm og skuddsikker vest er et skjørt vern når det eksploderer.

– Det er lov å være redd, men jeg vil ikke la frykten ta kontroll over det jeg gjør. Det øver jeg meg på og er bevisst på hele tida.

Oddny har en ro med seg. Hun har lært seg å puste midt i stormene og har tatt til seg ordene i Salme 23 om at Gud er med dem alle dager.

Det lille gripekorset i lomma er godt å klemme på. I den lille notisboka si skriver hun ned tankene sine og får bearbeidet opplevelsene. Gode, trygge kolleger gjør også arbeidet lettere.

Traumatiserte barn

For tre år siden var ekteparet Gumaer klare for forandring og startet Novi-stiftelsen. De trengte ikke vente lenge før nødropene nådde dem.

«Hva gjør vi med ungene som er så traumatiserte?» spurte fortvilede ukrainske foreldre. 

Det var ikke første gangen Oddny hadde fått spørsmålet. I Syria hadde mødre oppsøkt henne, desperate over at barna ikke fungerte i hverdagen. Velfungerende barn endte opp med å bli sengevætere, utagerende eller passive.

– Vi måtte ha fokus på hvordan de kunne bearbeide traumene sine og jobbe med stresset som de føler. Det vil ikke ta bort krigen, men det kan ha en betydning i måten de klarer å leve videre på. Det er alltid barna som lider mest. Nå som barna i Ukraina har levd med krig i tre år, hvordan vil da det ukrainske samfunnet bli på sikt hvis ikke de får hjelp? spør hun.

Novi har fått bistand av to psykologer som har utarbeidet et ressursprogram som voksne kan ta i bruk. Gjennom lek og historiefortelling kan de hjelpe unger som sliter. 

Når Oddny drar til Ukraina, har hun med seg en sekk med tennisballer, piperensere, såpebobler og aktivitetskort – enkle hjelpemidler som kan få barna til å uttrykke følelsene sine. Programmet brukes på skoler, sykehus, i familier og i menigheter.

Novi har nå åtte ansatte. Halvparten av dem jobber i det krigsherjede landet, og har et stort nettverk. I fjor fikk 70 000 ukrainere hjelp. De ser at lekeprogrammet har effekt:

«Da jeg kom hit, følte jeg meg trist. Nå føler jeg meg helt annerledes», lyder tilbakemeldingene fra flere av barna. Novi ønsker å bruke samme modell i Irak og Myanmar. Ulike fagfolk forsker på effekten av opplegget. De undersøker blant annet om stressnivået synker etter å ha vært 
med på aktivitetene. De fokuserer også på ernæring, skole og utdanning og styrking av lokalsamfunn.

Trigget av utfordringer

«Hvorfor må dere absolutt dra til områder hvor det er så fælt?» spør enkelte. Oddny humrer, og innrømmer at det er noe i det. Neste stopp er kanskje Jemen.

– Det er Jesu liv og lære som motiverer oss. Det er ikke vanskelig å forstå hva han har bedt oss om å gjøre, og da gjør vi det. Drivkraften vår er ønsket om å skape forandring. Steve og jeg blir begge trigget og liker utfordringer. Vi pusher oss selv mer enn mange andre gjør.

Men hun var ekstremt sliten da hun kom hjem fra Irak i fjor vår og hadde hørt de tragiske historiene om terroren til IS. Da var det godt å ta på joggeskoene og løpe ute i den vakre naturen på Frosta. Hun elsker hverdagene, tida med familie og venner gir ny styrke. For Oddny vet også hva det er å miste kreftene. Hun har gått på noen smeller, men vet å ta vare på kropp og psyke.

Arbeidet i Ukraina har lært henne hvor viktig felleskap er. Da hun sist var i frontlinjen, besøkte hun en kirke. Inn strømmet foreldre med ungene sine. 

Det slo henne at midt i krigshandlingene virket ungene harmoniske og lekte godt sammen. Hvorfor? «Det som betyr noe nå, er fellesskapet og troen vår. Alt annet er ikke så viktig. Når ungene ser at vi er trygge og kan le, blir også de trygge», fortalte en av foreldrene.

Folk hadde fått en ny forståelse av hva kirke var: De åpnet gudsrommet for internflyktninger, serverte suppe og gjorde om lokalene til sovesal og bruktbutikk.

– Kirken er der for folk. Det de trenger, er støtte fra oss. Og at vi er der slik at de kan fortelle historiene sine.

Oddny og Steve vil fortsette å lytte. Og fortelle verden hva de hører og ser.

marit.dehli@frelsesarmeen.no