Livsviktig lavterskeltilbud mot ensomhet

– Ensomhet er veldig smertefullt, sier Martine Howden, daglig leder for Mellom oss, Frelsesarmeens samtaletilbud for personer med begrenset nettverk. 

Mellom Oss snakker om ensomhet, om konflikter med andre, om det å være i relasjoner med andre, og det å få seg nye venner. Og så jobber de med å forbedre kontakten med familien. 

De jobber med to målgrupper: innsatte som er på vei ut av fengsel, og personer som opplever utfordringer med rus, avhengighet og psykisk helse. 

– Hva er ensomhet? Det er en opplevelse, en følelse. Det er når du kjenner det fysisk på kroppen at du ikke får den sosiale kontakten med andre som du trenger, som du ønsker deg. Det å være ensom er ikke det samme som det å være alene. Mange kan være mye alene og trives. Også er det det ikke sånn at alle som er ensomme er isolert og mye alene, sier hun. 

– I tilbudet vårt møter vi folk som lever aktive liv! Som har mange mennesker rundt seg, men som allikevel opplever å være  ordentlig ensomme. Det er fordi de ikke får den kontakten med andre som de trenger. Følelsen av fellesskap, følelsen av tilhørighet. Det å være trygg og rolig sammen med andre, å føle at man kan være seg selv. Følelsen av kjærlighet. 

Hun forteller at det er lett å tenke at når man har mennesker rundt seg og man er i full jobb, så er ikke ensomhet så alvorlig.   

– Ensomhet er skadelig. Det skaper et stress i oss som er helseskadelig. Ensomhet øker faren for tidlig død med 26 prosent! sier hun. 

Ensomhet er gradert  

Martine har laget en modell med sirkler for å visualisere at ensomhet har forskjellige alvorlighetsgrader og kompleksitet.

Innerste sirkel er fraværet av ensomhet, det er når vi har det godt sammen med andre mennesker. 

Den andre sirkelen er en «mild form for ensomhet», en situasjonsavhengig ensomhet, som varer en kort periode. Det er vondt, men man har håp. 

Hun peker på sirklene hvor håpløsheten og kompleksiteten i situasjonen øker. Den siste sirkelen er uutholdelig og intens. 

– Selv om vi i Mellom oss snakker om det samme hele veien, ensomhet, så er det veldig ulikt å møte mennesker som er innenfor sirkel to, og å prøve å hjelpe mennesker som er her – den ytterste. 

Innenfor sirkel to er det hjelpsomt med aktivitetstilbud og å ha et værested. Å hjelpe folk inn i jobb, for eksempel, plasser hvor de kan møte andre mennesker.   

– Mens her ute, sier Martine og peker på den ytterste sirkelen: 

– Her møter vi mennesker som kan ha gitt fullstendig opp. Noen føler at de blir totalt avvist eller ekskludert fra samfunnet. Noen har isolert seg, og noen bærer kanskje på mye sinne. Her finner du dem som prøver å ta sitt eget liv, eller noen som kunne planlagt et terrorangrep.   

Må jobbe i dybden  

Mennesker som befinner seg langt ut i disse ytterste sirklene, kan ha oppfatninger om seg selv som hindrer sosial kontakt med andre, forteller hun. 

– Noen har opplevd avvisninger fra betydningsfulle personer i livet sitt. Noen opplever å ha fått bevist gang på gang at det ikke er noen vits i å prøve. Noen har liten tro på at det kan bli bedre, og noen møter oss hjelpere med masse sinne og frykt for avvisning. Det kan ta lang tid å bygge tillit og komme i en posisjon for å hjelpe folk som opplever komplisert ensomhet.

Martine mener at vi må se på ensomhet som et resultat av vanskelige hendelser, livssituasjoner og krevende levekår.   

– Hos oss, kan det å snakke om ensomhet også handle om å snakke om rusutfordringer, psykisk helse, hvordan fysisk helse begrenser en fra å delta i samfunnet, og kanskje tidligere relasjoner du har vært i med vold. En annen sak kan være å snakke om det å ha en minoritetsbakgrunn, språkutfordringer, rasisme og det å bære på traumatiske erfaringer. 

Jo lenger ut i denne modellen man kommer, blir dessverre flere av disse temaene relevante.   

Martine forteller at Folkehelseinstituttet laget en kunnskapsoppsummering hvor de samlet forskning fra hele verden om ensomhet. Der konkluderte de med at det er når man jobber med de psykologiske faktorene at det viser best effekt på ensomhet. 

– Det betyr at vi trenger væresteder og møteplasser, det er kjempeviktig. Men vi kan ikke bare gjøre det, vi må også jobbe dypere med de underliggende faktorene og det som begrenser kontakten med andre. Det er det vi prøver å gjøre i Mellom Oss. Vi prøver å knytte kontakt med folk som er ute i disse ytre sirklene, og prøver å finne veier innover sammen med dem. Det kan være kronglete og vanskelig, men vi må gå sammen med dem, og individuelt tilpasse oppfølgingen, sier hun.   

– Alle sakene vi jobber med er veldig forskjellige, men de har en ting til felles, og det er at vi må bruke lang tid. Utfordringene er sammensatte, dermed er prosessene tidkrevende. 

Det begynner ofte i barndommen 

Mellom oss jobber aktivt med å sette ensomheten, og konsekvensene av ensomhet, på dagsorden i samfunnet. Ett eksempel er den åpne panelsamtalen de arrangerte under Homeless World Cup (HWC) i 2025. 

I panelet satt forfatter og spaltist i Aftenposten, Hilde Østby, og to erfaringskonsulenter i velferdsetaten, Laurence Fremstad, og Magne Ådna, også teamleder for Nyttig Arbeid. 

– Ensomhet er ren smerte, sier Hilde. 

Erfaringskonsulenter er personer som bruker egne erfaringer som brukere eller pårørende innen helse, omsorg og velferdstjenester.

– Hvorfor er det vanskelig å snakke om ensomhet? 

Østby, forfatter av boken "Kart over ensomheten", tar ordet:  

 – Når du kjenner skyld for noe, så er det for en bestemt ting, mens skam er at du tenker at det er noe galt med deg – at du er feil. Det gjør at man trekker seg unna andre mennesker, og det igjen øker ensomheten. De ensomme er ikke de første som ber om hjelp, eller som strekker hånden ut mot andre mennesker.   

Hun beskriver ensomhet som en «mørk spiral», og påpeker at vi mennesker kjenner psykisk smerte på samme sted i hjernen som vi kjenner fysisk smerte.   

– For å dempe den smerten kan det være fristende å ty til rus. Hvis man ikke har tilgang til rus, eller andre distraksjoner som sexavhengighet, eller spillavhengighet, så er spiseforstyrrelser også en måte å distrahere seg selv på. Ti prosent av norske ungdommer har en spiseforstyrrelse nå. Barn som kommer fra voldsutsatte hjem, blir lettere ofre for mobbing: Det betyr at de som allerede har det vondt og føler seg mindre verdt, opplever mer vold og utstøtelser, fordi de vonde erfaringene gjør det vanskeligere å knytte seg ubekymret til andre mennesker.

En mørk spiral 

Hilde forteller om et scenario som ofte oppstår for barn som kommer fra voldsutsatte hjem:   

– Man er allerede svekket når man kommer på skolen, man stoler ikke på folk så lett, er ikke avslappet og morsom, fordi man ikke sover ordentlig hjemme. Man gruer seg til å gå hjem, og er stressa og bekymret. Da er man ikke en gøyal person å leke med. Da blir man lettere utsatt for vold og mobbing på skolen, og løser det kanskje med rus. Man blir enda mer utstøtt på skolen og havner i et miljø med rus. Så vet vi hvordan det er i fengsel, det er «siste stasjon». Samfunnet har sagt: Vi vil ikke ha deg her, vi tror ikke på deg. Det er den siste avvisningen. Ensomhet er en mørk spiral. 

Erfaringskonsulent Laurence nikker: 

– Jeg er enig i at ensomhet er en mørk spiral. Ensomhet bidrar til psykisk uhelse, som igjen kan bidra til økt rusbruk, som igjen kan bidra til enda mer psykisk uhelse, som igjen bidrar til enda mer ensomhet. Det er en ond sirkel som er veldig vanskelig å komme seg ut av, sier hun.   

– Det vi ser er vanskelig, er når man har vært en del av et kriminelt nettverk eller et rusmiljø, og kommer seg ut av det, at det er der mange opplever ensomhet. Da er det lett med tilbakefall. Ikke nødvendigvis for rusen eller det kriminelle, men for miljøet.   

Magne forteller at han, i likhet med Hilde, ser at de samme menneskene som har det krevende i barndommen, er de som stort sett får det krevende når de er voksne også. 

Han hadde det selv tøft i oppveksten har mange års erfaring fra rusmiljøet.

– Du mister tillit til de rundt deg, og til deg selv. Jeg jobber med et arbeidsprosjekt for rusavhengige, hvor de ikke bare lærer å komme seg opp om morgenen, men de lærer om fellesskap. Den kombinasjonen, sammen med det terapeutiske tilbudet som Mellom oss har, det er det jeg tror skal til for å få dette til å lykkes, sier Magne. 

Tjenester legges ned 

– Hvordan bekjempe ensomhet? 

Laurence tar mikrofonen: 

– I rusomsorgen er det mange gode tjenester, men dessverre ser vi at de tjenestene som de siste årene har blitt lagt ned, er de tjenestene som tilbyr den terapeutiske delen. Da er det mange som faller utenfor. Det er mange som har behov for det terapeutiske for å finne ut av hva som foregår inni en, for å klare å være i og møte opp i sosiale arenaer. Mellom oss er kjempefint, men med de få tjenestene vi har, klarer vi ikke å romme hele Oslo, sier Laurence. 

Hilde nikker: 

– Lavterskeltilbud er livsviktig! Fordi ensomheten finnes over alt, og fordi hvis man sliter, er det vanskelig å få til alle de små stegene ut av ensomheten som skal til. 

Martine forteller at slik hun ser det, kan kampen mot ensomhet kjempes på to fronter: 

– Vi må både skape et samfunn der færrest mulig havner ut i de ytterste sirklene. Det vil si vi må forebygge. Så må vi ha hjelpetilbud som fanger opp de som opplever å være veldig ensomme og som står i kompliserte livssituasjoner, og prøve å hjelpe de innover i denne modellen.   

Hilde smiler: 

– Vi er alle en del av den menneskelige dugnaden. Hver gang du går ut, se folk i øynene og gi dem et smil! Kanskje  kan du snakke med noen på butikken? Dette er vi nordmenn veldig dårlige til. Vi burde kanskje tatt et kurs i Italia. Men vær grei med alle du møter. Dette må vi alle lære oss. Men så trenger vi institusjoner og tilbud, slik som erfaringskonsulentene og Mellom oss jobber med hele tiden.

emmaline.hekneby@frelsesarmeen.no