Fanget oppvekst i fattigdom på film

"Hvem har sølt vodka på katten? Jeg har akkurat vasket ham!» Den 11 år gamle gutten Mikal er oppbrakt. 

Brukte tallerkener og glass står rundt om i rommet. Det er skittent. Det er rot overalt. Han tar med seg katten Smokey til badekaret og spyler den under dusjen med raske bevegelser. Scenen er fra filmen "Flophouse America". Det er så vondt å se på, at man i det minste skulle ønske at dette var fiksjon. Det er det ikke. 

Fra Mikal var 12 til han var 15 år dokumenterte Monica Strømdahl scener fra oppveksten hans på et billig motellrom i USA, et såkalt Flophouse. For 11,5 prosent av amerikanere – 34 millioner mennesker –  lever i fattigdom. 

Cirka ett av ti barn, eller 7,5 millioner, lever i hjem der minst én forelder har et alkoholproblem. Mange av disse bor permanent på billige motellrom. 

Det var litt tilfeldig at filmen ble til. Fotografen Monica skulle bo i New York i en måned og sjekket inn på et av de billigste hotellene. Og der i de bittesmå rommene bodde det mennesker over mange år som ikke kom seg inn på det ordinære boligmarkedet. 

Hun ble gradvis kjent med flere beboere og fikk lov til å fotografere dagliglivet deres. 

– Da fikk jeg ideen om å lage et fotoprosjekt som viser hvordan systemet fungerer for denne marginaliserte gruppen som per definisjon er hjemløse. Jeg ønsket å vise det presset de lever under, og hva det gjør med et menneske å bo i limbo. 

Med støtte fra Stiftelsen Fritt ord reiste hun rundt i USA, og på en av turene ble hun kjent med gutten Mikal. Hans store hinder er at han er født inn i fattigdom og også lider av foreldrenes alkoholavhengighet. Mellom de fire motellromveggene formes grunnmuren til resten av livet hans.  

– Jeg så en indre styrke i ham. Han var veldig bevisst og tydelig på at han ønsket et bedre liv, og at han fortjente noe bedre. Etter møtet med Mikal og familien, ble ideen om en dokumentarfilm til.  

«Kanskje er det verre enn du tror» 

Monica mener at alkoholmisbruket til foreldrene fungerer som et plaster på traumene de har fra egen oppvekst. 

– Det Mikal ønsker seg aller mest, er at foreldrene skal slutte å drikke, sier Monica. 

Det er hjerteskjærende når gutten rolig sier til faren: «Få henne til å slutte å drikke, eller skill deg fra henne. Jeg vil enten dra bort sammen med deg, eller drepe meg selv». 

I de fleste scenene er Mikal rolig. På grensen til apatisk. Den eneste gangen han hever stemmen i filmen, er når han bryter sammen og gråtende skriker til faren Jason: «Jeg holder på å bli gal. Jeg trenger en fluktvei! Jeg føler at jeg har vært innestengt i en metallboks uten folk rundt meg i tre uker. Kan du ikke i det minste slutte å drikke?» 

Og faren svarer «It is not as bad as you think it is» (Det er ikke så ille som du tror det er).  

Mikal responderer med: «Kanskje er det verre enn dere tror det er, for dere vet ikke hva dere sier og gjør når dere er fulle».  

– Mikal ønsker seg ikke en større bolig eller mer penger. Han vil at foreldrene skal prioritere  ham. Det universelle med filmen, er følelsen til barnet. Hvis du skreller bort alle de kulturelle forskjellene, og alle de praktiske løsningene som er annerledes fra USA og andre land, så sitter man igjen med et hjem, en familie og et barn som kjemper for å bli prioritert og elsket, sier Monica. 

Filmregissøren har vist filmen til Norsk Barnevernsamband og flere organisasjoner som hjelper barn som blir preget av dårlige boforhold og/eller rus.  

– Mange møter barn som Mikal her i Norge også, sier filmregissøren som håper filmen kan være med på å skape debatt. For selv om systemet for å fange opp sårbare barn er bedre i Norge enn i USA, er det langt fra perfekt.  

–  Vi må hele tiden snakke om hva vi kan gjøre for å tette våre egne hull i samfunnet. 

Tror på fortellingens kraft 

Mikals liv er ikke bare mørkt. Han spiller kort med moren, leker med katten, og har dype samtaler med faren. Men stadig må han være den voksne. Den som vasker klær. Den som må ta oppvasken med til det skitne badekaret. Den som ikke fullt ut får være bare et barn. Mikal kan ikke ta med venner hjem. Han vet aldri helt hva som venter i neste øyeblikk. 

Monika måtte ta mange vanskelige etiske valg underveis. Et av dem var å vente med å lansere filmen til Mikal var voksen, og hun hadde hans samtykke. 

–  Er det etisk forsvarlig å være vitne til at et barn lever under så graverende vonde forhold uten å varsle hjelpeapparatet? 

–  Det er vanskelig å se barn som ikke får sine behov møtt. Det er vanskelig å være nær mennesker som ikke har det bra. Samtidig var jeg aldri redd for Mikals umiddelbare sikkerhet. Men jeg var veldig bekymret for den langsiktige effekten som foreldrenes prioriteringer ville ha på livet hans. Jeg visste at det også var mye godt i denne familien, som kommunikasjonen de har seg imellom. Det er styrken i familien som gjør det mulig å lage denne filmen. 

– Er virkemidler som Flophouse America  nødvendig for å vise et realistisk bilde av hvor vanskelig situasjonen faktisk er for mange familier?

–  Ja, tilbakemeldingen jeg har fått fra mennesker som identifiserer seg med Mikals og foreldrenes historie, også her i Norge, er at de føler seg representert og sett. Det er viktig og nødvendig å lage film, kunst og litteratur som forteller om sprekkene i samfunnet. Det er et privilegium å bruke livet på å være en historieforteller. Å fortelle en historie i nåtid, slår hardere. Og det er jo meningen at man skal forstå hvor klaustrofobisk det er for et barn som må være den voksne i rommet, uten makt til å endre sin situasjon. Det er hans følelser vi skal kjenne på, og det gjøres best når vi er nær ham.  

Tall beveger ingen 

Håpet til Monica er at vi skal se mennesket bak den høye fattigdomsstatistikken, både her til lands og i andre land.  

– Tall beveger ikke folk, men de glemmer ikke Mikal. Det er i hvert fall mitt ønske og min intensjon at man skal se mennesket bak statistikken og ikke glemme det. Jeg håper folk blir beveget nok til å ville gå ut og snakke om fattigdom og prioritere politikk som hjelper disse familiene. For det er mange barn i Norge som må være den voksne i rommet, uten makt til å endre sin situasjon. 

Hun mener frivillige organisasjoner kan være til stor hjelp når det gjelder å oppdage og hjelpe de barna som har det verst. Hun tror også at mange barn får en bedre hverdag takket være de mange frivillige aktivitetstilbudene.  

–  Jeg tror frivilligheten er livsviktig for de barna og familiene det gjelder. Den er viktig, både når det gjelder å invitere politikere som har makt til å investere i tilbud for familier, men også fordi organisasjonene har god kunnskap om de største behovene til mennesker som sliter. De er veldig ofte  førstelinjen til disse familiene, sier Monica.  

I et samfunn der hun ser at stadig flere må bli sin egen lykkes smed, mener hun frivilligheten blir en fin motvekt. 

–  Frivilligheten får fram at vi alle står på samme plattform, og har et ansvar overfor hverandre som medmennesker. Den spiller en viktig rolle når det gjelder å holde medmenneskeligheten i samfunnet vårt varm. Vi må fortelle de vanskelige historiene også her i landet. Så må vi som står rundt, våge å lese de historiene for å øke vår forståelse, endre holdninger, og prioritere tilbud som gagner barna. 

–  Hva sitter du igjen med selv etter å ha laget "Flophouse America?" 

– En livsendrende erfaring, først og fremst en følelse av å være privilegert som fikk lage denne historien. Jeg er også utrolig takknemlig for de modige menneskene som velger å la andre komme nær, slik at jeg kan få fortelle deres historie. Både i kunsten og i politikken må man møte mennesker med respekt.

randi.bjelland@frelsesarmeen.no