Møtte Armeen på kafé: – Livet mitt ble totalforvandlet

Klokken er 11 og dørene til Resepsjonen er åpne. Solen skinner, og turister fra siste cruiseskip fyller allerede gatene i sentrum. Hilde går inn og hilser på venner og tidligere kollegaer som gjør kafeen klar for dagen. Kaffetørste gjester kommer inn og stiller seg i kø. 

Da Hilde kom inn disse dørene første gang, var motbakken i livet så bratt at hun trengte noe meningsfylt å holde fast i.  

– Jeg hadde en prosjektstilling som bare varte ut det året. Jeg visste at jeg kom til å bli arbeidsledig, og visste at jeg måtte ha noe godt å gjøre. 

Hun gikk inn på Frelsesarmeens kafé, og kjente med en gang på atmosfæren at «dette stedet er annerledes». 

– Det er en varme her, en godhet, som man blir møtt av med en gang man kommer inn dørene.  

Kari Klingsheim, leder i Frelsesarmeen, stod bak disken den dagen. Hilde gikk rett opp til henne og spurte om hun kunne bli frivillig. De tok en kaffeprat, så fikk Hilde spørsmålet: «Når vil du begynne?».  

– Jeg sa jeg ville begynne med en gang, og det fikk jeg! smiler hun.  

– Livet mitt ble totalforvandlet da jeg kom inn her. Det var en atmosfære og varme og jeg kjente, «her er det godt å være». Det sier også kundene når de kommer hit. 

Sliter med å få fast jobb 

Det var godt for Hilde å få et sted å gå til, der hun var ønsket.

– Min reise har vært utfordrende. Jeg har vært i vikariater, og gått arbeidsledig, og sånn har jeg hatt det de siste ti årene. Det er ikke på grunn av sykdom, men det at jeg har slitt med å få fast jobb, rett og slett. På slutten av hvert vikariat kjennes det som man står på «bar bakke» igjen, og tenker, «hva nå?». 

Hun forklarer at man gir alltid litt ekstra når man er i en slik stilling, og man sier aldri «nei» i tilfelle man kan bli vurdert for videre jobb. 

– Men så skjer det ikke, og man må se etter noe nytt igjen. Det har i perioder vært veldig tungt psykisk, og jeg har lurt på hvordan det skal gå, sier Hilde. 

Ved siden av å være utdannet sekretær, har hun jobbet i rusboliger, og er i dag tilkallingsvikar på sykehuset. Der får Hilde noen vakter av og til, og hun har fått et kurs hvor hun kan ta prøver av pasienter. Men det holder ikke med de få vaktene, så nå venter hun på å få en saksbehandler hos Nav. 

Hilde var gift med pappaen til deres to barn i 26 år, så tok det slutt og de solgte familiehjemmet. 

– Økonomien har gjort at jeg ikke har hatt anledning til å kjøpe noe etter skilsmissen, så jeg leier og bor alene. Jeg har vært litt uheldig, men jeg tenker samtidig at det er en mening med ting.  

Hilde har alltid vært kristen, men beskriver det som «kulturelt kristen». Hun ble konfirmert og har stått i statskirken.  

– Det var først da jeg begynte her, at jeg ble nysgjerrig og ville finne ut mer om tro og om Frelsesarmeen. Jeg snakket med de andre frivillige her, og jo bedre kjent vi ble, jo mer nysgjerrig ble jeg.

Ei av damene i kafeen var soldat i Frelsesarmeen, og fortalte Hilde mer om det. Etter hvert ønsket hun å se hvordan det var der, og ble med på gudstjeneste.  

– Det ble mer og mer interessant, og jeg tenkte: «Her har jeg lyst til å være – og hjelpe». Så lenge jeg ikke hadde en jobb, så kunne jeg bruke meg selv, og det var godt for meg også. 

1. april 2024 bestemte Hilde seg for å bli tilhørig i Frelsesarmeen. 

– Jeg fant ut at «det er dette som gir meg noe», så jeg meldte meg ut av statskirken. Mitt hjerte ligger her, så jeg ønsket å gi min støtte som medlem til Frelsesarmeen. Så kan de få den statsstøtten. Det er noe jeg kan bidra med.  

Måneden etterpå fikk hun tilbud om 20 prosent stilling i kafeen. Det varte ett år, men i fjor måtte de si opp alle sammen på grunn av økonomien. I dag drives kafeen av kun frivillige. 

– 1. oktober i fjor fikk jeg fulltidsjobb som kundeservice på Sørlandsparken. Jeg fikk for første gang på lenge kjenne på at jeg kunne betale alle regninger, og ha litt penger til overs etterpå.  

– Det gikk veldig bra, så ble vi plutselig alle permittert. Vi var åtte personer. Jeg hadde akkurat blitt 58 år, og håpet at jeg kunne være der til jeg ble pensjonist ... men, nei. Det er sårbart. Å kjenne «endelig!», og så blir det borte så fort. Jeg vet at penger ikke er alt, men det var deilig å kunne betale alle regninger og allikevel ha penger igjen. Det er ikke en selvfølge å ha penger igjen, sier hun. 

Stoler på Gud  

Allikevel sier Hilde at hun er takknemlig.  

– Foruten å ha vært gift, og å ha to skjønne døtre, så er det å være i Frelsesarmeen det beste jeg har gjort i livet mitt. Det er det som gir meg styrke når jeg har det kjipt en dag. Jeg vet at jeg hver søndag skal på gudstjeneste! sier hun. 

– Det er tøft å gå fra vikariat til vikariat, og kjenne at økonomien går rett vest. Jeg eier ikke nåla i veggen. Jeg ber ofte: «Kjære Gud! Kan du hjelpe meg nå?». Så tenker jeg i mellomtiden: «Ok, da har jeg mer tid jeg kan bruke i Frelsesarmeen». Jeg stoler på at Gud har en plan. Når jeg har negative tanker og alt er kjipt, så prøver jeg å tenke at det er en mening med dette. 

Hilde er med på matutdelinger og synger i kor på Frelsesarmeen, «The gospel army». Hun er også med i bistandskomiteen i Frelsesarmeen, og var en tur på Grønland for å besøket korpset der i fjor. Turen fikk hun i gave av en venninne i Frelsesarmeen.  

– Det var en utrolig tur! For en gave! Vi fylte koffertene våre med strikkesokker, så sang vi og spilte sammen med folket der. Takknemligheten vi møtte da vi delte ut  disse sokkene, det kommer jeg aldri til å glemme, sier hun.

– Det å være i Frelsesarmeen har gjort noe med hjertet mitt. Å ikke dømme folk, men å bli kjent med mennesker. Å ha gode tanker og et varmt blikk. 

Får dobbelt igjen 

I en verden som er i så stor forandring slik som i dag, er det spesielt viktig å vite at vi har en Gud som passer på oss, erfarer hun.

– Vi trenger Gud! Og må vite at vi er beskyttet. Når noen dager er tunge – og de kan være veldig tunge av og til – så er det godt å vite at Gud er der. Med tiden forteller hun at troen bare har blitt sterkere. 

– Jeg har alltid trodd, jeg visste at Jesus fantes, og at han passer på oss, men jeg hadde ikke den dybden. Jeg skjønner mer nå, og det er nærere. Dette brenner jeg for! Jeg prøver å være en tjener for Gud. Min store kjærlighet er mennesker. Hvis jeg kan gjøre et menneske godt på noen måte, det er så viktig for meg. Det er nok den sterkeste ressursen jeg har.  

31. august 2025 ble Hilde soldat i Frelsesarmeen. Hun smiler og retter på uniformen: 

– Jeg ville bli soldat! Jeg kjente at det er her Jesus ville jeg skulle være. Hadde jeg vært 20 år yngre, så ville jeg nok valgt å bli offiser. Jeg har sagt ifra til offiserene her at jeg ikke kan gi så mye i kollekt og slikt, men jeg gir det jeg kan. Og tiden min, den kan de få. Det er verdifull valuta det også! 

– Hvis man opplever ensomhet, eller mangel på at man betyr noe, så er den beste medisinen å gjøre noe for andre. Når man gir av sin tid og energi som frivillig, så får man dobbelt igjen. Det er fantastisk medisin. 

Å gi er den beste medisin

Uten Frelsesarmeen, mener Hilde at hun nok ville gått «rett i kjelleren».  

– Det er ikke lett å si hvor jeg ville vært uten. Det å kjenne at ingen har behov for deg, det er vondt! Det ville gjort meg så dypt deprimert. Men Frelsesarmeen gir deg nettopp den følelsen, at du er viktig!  

I kafeen står venner og gamle kolleger og prater. Grete, som har kjent Hilde fra starten, kommer og gir henne en kaffekopp: 

– Det har vært et skikkelig hyggelig bekjentskap! Også har det vært fantastisk å se den utviklingen som har skjedd i Hilde, både her i kafeen, men også i korpset. Og det er utrolig å se at hun nå står her som soldat, jeg vet ikke hvilke ord jeg skal bruke, fordi det er så sterkt. Vi er veldig glade i Hilde, sier Grete.

– Jeg er glad i dere også! Hilde smiler bredt: 

– Hjertet mitt brenner for Frelsesarmeen!

emmaline.hekneby@frelsesarmeen.no