Tok pulsen på døden

– På et tidspunkt som barn oppdager du døden. Det er jo ganske forferdelig, sier han om den skremmende forståelsen av at en dag skal dette jordiske livet ta slutt. Alt du kjenner, og alt du er, skal forsvinne. Og hva skjer da? Slike tanker kan hindre ham i å sove godt om nettene.

Året før han ble skolegutt så Kjartan tydelig at onkel Endre, den spreke trebarnsfaren på 42 år, var veldig død. 

Han hadde følt seg dårlig etter å ha klippet plenen og gikk og la seg. Farens bror våknet aldri opp igjen.

– Det var voldsomt å se at farmor var så lei seg og at pappa gråt, sier den mangeårige journalisten fra Austevoll i Vestland fylke, med en penn viden kjent gjennom aviser som Bergens Tidende, VG, Dagbladet og Aftenposten. 

Onklene, som ofte knakk sammen i latter, sto bøyde i sorg. Kjartan ble redd, men tror ikke han har tatt så stor skade av hendelsen for den var samtidig litt fin. Men det skulle snart komme mer. I et av de andre nabohusene på Storebø ble en klassekamerat av den ene storebroren, Bjørn Kristian, frarøvet livet i løpet av et døgn. Han døde av hjernehinnebetennelse.

– Da skjønte jeg ikke at ti år gamle gutter plutselig kan dø, og det satt det veldig i meg.

Barnet Tor

I begravelsen til Tor sto en mann i svart dress på kirkegalleriet og sang «Barnetro, barnetro, til himmelen du er en gyllen bro». Kjartan trodde i mange år at denne sangen var skrevet spesielt til nabogutten og het «Barnet Tor».

På barneskolen gikk Kjartan i samme klasse som lillesøsteren hans i ni år, hun er blitt en god venninne. Men her ute i havgapet ble ikke døden snakket stort om, og frykten for den vokste seg skremmende stor. 

– Jeg husker jeg ble veldig redd for at brødrene, foreldrene og besteforeldrene mine skulle dø. Så i første rekke var det andre rundt meg, jeg var bekymret for.

Kom han hjem til tomt hus, var Kjartan sikker på at de andre fire i familien hadde vært utsatt for en dødsulykke. Sov faren for tungt fryktet han at den staute arbeidskaren aldri skulle våkne igjen. Det var i grunnen lite å si på fantasien hos lillebror, som ble redd for at Ole Postmann skulle dø. Under syningen hadde han holdt en tale der han fortalte om sola som skinner bak de mørke skyene og om alle blomstene i Vårherres hage.

I barnehagen dagen etter tegnet Kjartan en kiste omringet av blomster og solskinn. Ikke lenge etter døde også Ole Postmann.

– En stund var det så mye død. Jeg tror det er ganske vanlig at barn blir redd for det, men det ga seg liksom ikke før i 20-årene. Og så kom det tilbake igjen da jeg ble far selv. Det har vært litt forstyrrende i livet mitt, sier 55-åringen.

Hospiterte på hospice

Kjartan fant ut at han visste for lite om døden. Han ville forstå mer, og med sin journalist-bakgrunn fikk han innpass på Lovisenberg Lindring og Livshjelp i Oslo, sykehusets palliative avdeling med 12 sengeplasser. Ordet er latinsk og kommer av verbet palliare, som betyr «å dekke med kappe». Hit kommer uhelbredelig syke mennesker for å dø.

– Det blir jo kalt døden på første klasse, fordi de har så mye kompetent hjelp. De har et veldig fint slagord der de sier «vi skal gi liv til dagene, ikke dagene til liv».

Ikledd hvit frakk med navneskilt fulgte Kjartan leger, sykepleiere, pasienter og pårørende i et knapt år. Resultatet av de utallige sykehusbesøkene ble boken han selv har savnet som pårørende: «Den siste vakten. Nær døden. Og andre historier om livet.» 

Forfatteren understreker at han ikke snakker om den brå, uventede og tragiske døden her, men den som kommer som finalen på et lengre liv. 

– Det er den døden som vil ramme de fleste av oss, den av alderdom og sykdom. Du kan ikke snakke om en god død når en 30-åring dør i kreft. Det er noe annet, sier Kjartan.

Han forklarer at innen fem år vil antallet innbyggere som er 80 år eller eldre, øke med nesten 50 prosent. Vi blir altså både flere syke og flere gamle her til lands. 

I boken skriver Kjartan at en stadig større andel av helsebudsjettene går til personer i deres siste leveår og han spør overlegen hva han tenker:

Are Kirkaas Normann mener at det er et spørsmål som altfor sjelden stilles i denne debatten: «Når er nok nok?»

– Levealderen vår har økt, og livskvaliteten er generelt bedre – takket være helsevesenet. Samtidig har døden blitt mer fremmedgjort, og flyttet inn på institusjoner. Vi som samfunn må ta debatten om hvor mye vi er villige til å betale for å forlenge livet.
– Hva tenker du?
– En kreftmedisin som potensielt kan forlenge livet med tre måneder, koster ofte over én million kroner. Men samme medisin kan også forkorte livet. Da blir spørsmålet: Er det da god omsorg å gi pasienter i livets sluttfase en behandling som ikke har dokumentert positiv effekt?

Normann mener nei. 

Og etter mange «nær døden-opplevelser» på sykehuset tenker Kjartan at det som må til, er mer omsorg og mindre medisin.

– Jeg vet i alle fall hva jeg ville ha gjort, hvis det hadde kommet til en sånn situasjon. Det har vi snakket mye om hjemme. Hvis en av oss blir uhelbredelig syk ... det er ikke så skummelt å ta den praten. Jeg synes det er betryggende, sier han.

De har også snakket om hvor de vil begraves, men har endt opp med at det må de pårørende få bestemme. Selv om han tenker det er rart at han ender opp i Oslo, og ikke hjemme i Austevoll omringet av andre bjånesøyer.

Nordmann er opptatt av at døden ikke fremmedgjøres. Til Kjartan sier han:

– Når du ser på nyhetene eller leser dødsannonser, merker du at ordet «død» ofte unngås. Folk har ikke dødd – de har «gått ut av tiden», «forlatt oss», «sovnet stille inn» eller «seilt av gårde». Det finnes en slags vegring der ute for å si det som det er. At vi dør.

Gammelt grums og latter

– Det er veldig lett å havne i klisjer når du skriver om døden og livet. Men det er jo en grunn til at det er klisjeer. Når folk spør hva du angrer på i livet, eller hva som har vært viktigst, så er det jo veldig mye som går igjen – at det er viktig å dyrke nærere relasjoner til venner og familie. Det er ingen som snakker om at de skulle ha sett mer på Netflix eller kjøpt flere aksjer. Det er jo alltid det samme, sier Kjartan.

Bokidéen kom i 2023, etter at hans egen far trakk sitt siste pust i overgangen til høst. Et helt liv hadde den utflytta sønnen grudd seg til å få akkurat denne telefonen om at han måtte komme seg over fjellet. 

Kjartan pakket den eneste svarte dressen han har og fløy til Flesland, deretter var det bare å komme seg på ferga sørover fra fastlandet.

– Jeg trodde det skulle bli så grusomt å følge ham inn i døden, men så ble det egentlig en veldig fin opplevelse. Han var jo en gammel mann, og det er som pappa alltid har sagt, at er du forsonet med din egen familie, da kan døden være en rimelig og god avslutning.

Tre gutter født i løpet av seks år på 60- og 70-tallet. Nå samlet sønnene seg rundt senga på sykehjemmet sammen med mor. 

– Det er jo da du får testet om familieforholdet er bra eller ikke, når du sitter flere dager i et trangt rom i augustvarme. Hvis det er noen irritasjoner, eller det ligger gammelt grums der, så kommer det i hvert fall opp.

Vestlendingen med skarre-r er blitt opptatt av å oppfordre folk til å snakke om døden før det er for sent. Vil for eksempel pasienten ha livsforlengende behandling? De hadde ikke peiling på hva legene spurte dem om, eller hvilke ønsker faren måtte ha. De fire siste årene hadde han som slagpasient vært pleietrengende.

– Når du snakker om døden, så er jo døden inkludert i livet. Og i livet er det jo mye gøy og morsomt. Så døden utelukker ikke alt det gode, det merket jeg da vi satt med faren vår i fire døgn. Det er lenge siden jeg har ledd så mye, for da sitter du og mimrer om alt. Det er en tid til refleksjon, og hvis du har hatt et godt liv, så blir det ofte at de fine tingene trekkes frem.

Kjartan tenker at døden ikke er bare trist. Det er en feiring av livet, det som har vært. Han mener at det må være en del av legeoppdraget å snakke om døden også. 

– Det er jo akkurat slik jeg skriver, at livet kan ikke utelukke døden. Det er veldig rart at døden er blitt så fremmed, men det er kanskje fordi alt skal være så friskt, ungt og perfekt at døden blir sett på som et nederlag, sier Kjartan om det eneste sikre her i livet: 

Vi skal alle forlate denne jord.

– Men er du fortsatt redd for det? 

– Jeg er redd for å forlate og bli forlatt. Og jeg har ikke noe ønske om å dø, men jeg er mye mindre redd nå enn før. Alt jeg har sett, lært og erfart, gjør at jeg ikke er like redd for det lenger.

Fra pøbb til prest

Øyriket Austevoll befinner seg langs den gamle skipsleia Norðrvegr. Denne vegen mot nord, som igjen ble til Noreg og Norge. Her ute, mellom Bergen og Haugesund, har havets gavmildhet og grådighet satt sitt preg på et værbitt folk gjennom generasjoner. Kristendommen klamret seg tidlig fast her ute mellom lyngkledde holmer og skjulte skjær.

– Vi er jo døpt og konfirmert. Det er best å være på den sikre siden, sier Kjartan muntert.

Hjemme sang de for maten av og til. Han tror de fikk med seg det beste fra troen.

– Å være god mot din neste og følge De ti bud, uten at det var noe strengt eller noe sånt. Det var alkohol og dans og kortspill. Så jeg opplevde det jeg tenker er den rause kristendommen.

I barndommens rike var det sjømannsmisjonen som gjaldt. Sjøfarerne var trekkfugler som lengtet hjem når de var ute, og ut når de var hjemme.

 – Det ble ofte sagt at fiskerne kom hjem og gikk på fest hele lørdagen og så gikk de i kirken om søndagen og ba om tilgivelse. Det var ikke så langt fra pøbb til prest, så jeg har alltid likt den romslige troen.

– Var foreldrene dine religiøse?

– Jeg vet ikke om det er noe som skjer når du blir eldre, men troen ble viktigere for dem med årene. For faren min spesielt, han fant en del trøst i den etter at han fylte 70 år. Og moren min har det best når hun går i kirken. Det er fint å se.

Salme ved reisens slutt

På dag to mens de våket over faren, kjente Kjartan på en rastløshet. Og hva var vel lov i en slik stund? Kunne de se på TV? Kjartan prøvde seg som DJ fra mobilen, spilte strofer om at «han har åpnet Perleporten», en sang som gjennom mange tiår er blitt sterkt forbundet med Frelsesarmeen. Takt og toner som gir fremtidstro og himmelhåp.

(Under kan du høre sangen fremført av gjengen i Salmer på Pøbb – gode venner av Frelsesarmeen.)

Det falt i god jord, spesielt hos mor.

Pappa Karstein Birger var ikke redd for å dø, i motsetning til sin yngste sønn. I første kapittel av «Den siste vakten» skriver Kjartan:

Far vår var en mann som kunne snakke om alt, bortsett fra jogging og jazz. Joggende menn kunne han le av, jazz skjønte han ikke vitsen med. Jeg motet meg opp til å spørre hva han tenkte om livet fremover. Det var han som brukte ordet jeg tenkte på.

– Døden følgjer livet, du får ikkje gjort så mykje med den, sa han.
– Tar du så lett på det?
– Ja, døden kjem når den kjem. Men Kjartan; veit du ka eg tenkjer på?
– Nei?
– Eg tenkjer ofte på tørka fisk, med kvit saus og poteter, bacon og gulerøtter. Det er veldig, veldig godt.
– Men fryktar du ikkje døden?
– Nei, eg gjer ikkje det. Forhåpentligvis merkar eg ikkje noko særleg til den når det skjer. Det viktigaste er at du har fred med familien, og det har eg.

Far min såg på meg.
– Tenkjer du ofte på døden? spurte han.
– Ja ... ofte ...
– Det må være veldig forstyrrende i livet ditt.
 

– Jeg har fortsatt pappa på mobilen ...

Kjartan får seg bare ikke til å slette nummeret. 

– Pappa hadde så store fingre at han måtte bruke spiker på tastene. 

Forfatteren flirer: – Det ble smått med tekstmeldinger.

Lege med svulst i hjernen

Da Kjartan var i gang med bokprosjektet, ble han kontaktet av en nederlandsk lege som nylig hadde flyttet til Norge med kone og fire barn. I en alder av 30 år fikk han svulst på hjernen. Kona var gravid med førstemann, men ingen snakket med Christiaan Rhodius om å dø. 

Først da han opplevde sin egen dødelighet, forsto han virkelig hva god omsorg er. I dag er han spesialist i palliativ medisin og mener at døden må forstås som en relasjonell og åndelig prosess, ikke bare en fysiologisk hendelse. Til Kjartan sier Rhodius dette om å være sosiale vesener:

– Vi må legge til rette for at mennesker får dø tilkoblet. Som filosofen Seneca sa: «Du dør ikke fordi du er syk, men fordi du lever».

Legen fra Nederland er opptatt av at døden skal føre mennesker nærmere hverandre.

Det har overrasket Kjartan at han har fått så mange tilbakemelding fra leger og sykepleiere fra andre sykehus om at flere ha lest «Den siste vakten». 

– For dette er jo ikke forskning, jeg er bare en observatør. Men de sa at det totalt mangler at man snakker mer om døden som leger. Det er jo sånn tunnelsyn på at vi bare skal fikse det. Men det er ikke alt som kan fikses, sier Kjartan.

Skvatt av egen «dødsannonse»

«Kjærare enn blomar er at du kjem og høyrer på» sto det nederst i teksten på hjemmesiden til Austevoll folkebibliotek da Kjartan skulle ha boklansering på hjemplassen i oktober i fjor – et «nær døden-bokbad». Selve invitasjonen var utformet som en dødsannonse og spredte seg på sosiale medier. 

Svart på hvitt sto det: «Vår alles kjære Kjartan Brügger Bjånesøy f. 1971 kjem brått til oss etter langt skriveleie til prat om dauden og bading av boka Den siste vakten. Nær døden. Og andre historier om livet.»

Videre sto det to navn der det vanligvis står pårørende, bror Bjørn Kristian Bjånesøy på song og gitar og bademeister Ketil Reigstad. 

– Altså det var jo veldig effektivt. De var kreative i annonseringen for bokbadet i Austevoll ... jeg har jo sagt at alle burde lese sin egen nekrolog, men ikke dødsannonse, ler Kjartan.

– Jeg så heldigvis ingen tomler opp i kommentarfeltene. Det var nok mest et sjokk for venner som ikke snakker norsk, sier Kjartan, som har en del venner i utlandet etter at han reiste rundt med stiftelsen Up With People etter videregående. I løpet av et år bodde han hos 83 ulike vertsfamilier. De turnerte langs hele østkysten av USA, i store deler av Europa og tilbragte en måned i Brasil. 

Og selv om Kjartan tenker det kan være fint å ha delt noen tanker om døden med sine nærmeste, så forklarer han at han ikke mener at alle skal planlegge sin egen begravelse.

– Den er jo egentlig for de pårørende, men du kan jo ha noen ønsker. Mine to brødre synes jo at jeg er særs selvopptatt som er så opptatt av min egen begravelse.

– Hva skal det stå i den ekte dødsannonsen da?

– Nei, det blir vel kanskje litt i overkant å diktere sin egen dødsannonse eller skrive sin egen nekrolog... noe får en overlate til familien. Men jeg mener at alle hadde hatt godt av å lese sin egen nekrolog.

Kjartan tror mange ville blitt veldig glade for det, siden det veldig ofte er en hyllest.

– Men en må jo si det til folk mens de er i live. Det er ganske viktig, det.

Så tar intervjuobjektet over rollen som utspørrer:

– Men hva er det nå de skriver i dødsannonsene til de som har vært frelsesoffiserer? 

– Forfremmet til herligheten.

– Det er fint. Jeg blir jo litt misunnelig også, for jeg vet ikke om jeg blir forfremmet til herligheten. Må du være soldat i Frelsesarmeen for å bli for fremme til herligheten, eller kan det stå i min dødsannonse? 

– I så fall legger jeg inn en søknad.

gro.matland.nevstad@frelsesarmeen.no

P.S.: Kjartan har satt et midlertidig punktum for døden. Nå skal det handle om livet, det som fortsatt er i startgropen. Den 20. februar mønstrer han på skoleskipet «S.S. Christian Radich». I fire uker skal han være på sjøen med rundt 40 ungdommer som har falt helt utenfor.

«Ikke sitt fast, når det finnes et hav av muligheter» står det på hjemmesiden til Windjammer. Dette er et tilbud til ungdom som opplever utenforskap.

 I løpet av et år er det seks slike seilaser, alle i samarbeid med Nav.

– Og så har de helt fantastiske resultater. Jeg har jo veldig tro på sånne praktiske ting. Å bli sett, kjenne på mestring og jobbe i fellesskap, sier Kjartan entusiastisk.

Det blir ny bok av sånt.