Ustoppelig velsignet

Det er i Chile 1953. Gudstjenesten på Frelsesarmeen skal akkurat til å starte da det går et forskrekket sus gjennom forsamlingen. 

Sju år gamle Orla stavrer ustøtt, men i full fart gjennom hele lokalet. Orla som aldri har kunnet gå.

– Mamma hadde båret meg hele livet fram til da, forteller major Orla del Carmen Larsen.

Hun ble født med engelsk syke, inn i en barnerik familie, etter hvert én blant ti søsken. 

– Som liten ålte jeg meg fram på gulvet, men det syntes pappa var så fælt. «Hun skal ikke krype som en slange», sa han, og dermed ble jeg bundet fast til en stol og fikk ikke trent opp bena.

Da Orla nærmet seg sjuårsdagen, fikk hun høre at de skulle bestille rullestol, men da mobiliserte den lille jenta all sin viljekraft. Og sin barnetro.

I hemmelighet begynte hun å trene på egen hånd, og moren fant henne 
liggende på gulvet gang på gang. 

– Den søndagen, det at jeg kom gående på egne ben, gjorde at hele forsamlingen klappet og sang og takket Gud så lenge at dagens preken ble avlyst. Da sa jeg til ham: «Jeg skal tjene deg, Gud, så lenge jeg lever.»

Verdens største jordskjelv

Mer enn 70 år senere møter vi den samme jenta. Hun kommer nærmest løpende imot oss og tar oss med ut i «sitt eget lille Sør-Amerika», en terrasse som bugner av blomster i alle farger.

– Jeg er 80, men føler meg som 65, kvitrer hun og vil mer enn gjerne fortelle om hvordan hennes løfte til Gud har preget livet og fortsatt gjør det. 

Hun tilhører i dag et multikulturelt og levende fellesskap på Frelsesarmeen i Tønsberg. Og hun elsker det! 

Her er det dessuten mange som uttrykker stor takknemlighet for at de har blitt kjent med Orla, som med stor omsorg og en egen evne til å bli kjent med nye folk, har invitert dem inn til fellesskap, tro og engasjement i Frelsesarmeen.

Spoler vi tilbake, var det bokstavelig talt en rystende opplevelse som gjorde at Orla sitter i Norge etter et liv som offiser i Frelsesarmeen. Det begynte med verdenshistoriens største jordskjelv 22. mai 1960.

– Jeg kan se det for meg fremdeles, forteller hun.

– Jorda åpnet seg, og bakken liksom bølget bortover, husene raste sammen, og så den lyden ... 

Orla holder seg for ørene og kniper øynene sammen. 

Ifølge Store Norske Leksikon (snl.no) hadde skjelvet en styrke på 9,5 (red.anm. Richters skala stopper på 10). Hele 5000 mennesker omkom i områdene rundt Valdavia, 50 mil sør for hovedstaden Santiago.

Jordskjelvet førte til et stort og omfattende hjelpearbeid med folk fra hele verden, og en av dem som kom til Chile, var frelsesoffiseren Rolf Larsen fra Norge. 

– Da hadde jeg allerede søkt på Frelsesarmeens offisersskole, og det måtte jeg gjøre bak ryggen på min katolske pappa. Men han oppdaget det og ble så rasende at han slo meg. 

Da Rolf fridde til henne, ble det hennes mulighet til å komme seg hjemmefra. 

– Ja, og så var jeg jo glad i han, da, forsikrer Orla smilende, men med sorg i blikket. Det er ikke mange år siden hun mistet sin Rolf, som alltid sto ved hennes side.

Gammelost og blomkål

Orla og Rolf reiste til Norge, hvor hun kastet seg ut i å lære norsk. Det gjorde hun på egen hånd, ved å lytte til radio og notere flittig fra ordbøker. Det hjalp godt å ha mye selvironi.

– Folk lo da jeg sa reflesk og når jeg kalte offiserene Gamst og Brodtkorb for gammelost og blomkål. Jeg syntes det hørtes helt likt ut. Jeg bare lo med.

I 1973 var to blitt til fem. Med tre små barn reiste de for å tjenestegjøre for Frelsesarmeen i Argentina, hvor det ganske snart ble borgerkrig. Orla rister litt på hodet, men forteller med entusiasme om hendelser hun aldri vil glemme.

– Vi kom til en landsby hvor folk var veldig fattige. Hvordan kunne vi hjelpe til i disse slumområdene? Jeg ba og fikk en tanke. «Rolf, vi skal gå ut og finne en bondegård», sa jeg. Den fant vi, og der fikk vi melk, grønnsaker og poteter som vi delte ut.

Dermed begynte folk å komme til Frelsesarmeen. Det var kvinner og barn, for mennene var involvert i borgerkrigen. 

– Da fikk jeg en ny idé. Jeg oppsøkte en fabrikk og ba om å få arbeid til disse kvinnene. Vi fikk klær som vi skulle kopiere, og dermed startet vi en systue i lokalet vårt med lånte symaskiner.

Ti prosent av inntekten gikk til Frelsesarmeen, og resten ble delt på alle kvinnene. Jeg lagde middag til dem, og de fikk med seg middag hjem til barna sine.

Landsbyen var full av militære, men Orla var ikke redd. Var hun ute, gikk hun med ID-kortet i den ene hånda og Bibelen i den andre.

– Noen ganger kom de militære og gikk oppå det flate taket vårt. Jeg ville ikke at barna skulle bli redde, så jeg tok trekkspillet til Rolf og lagde masse bråk og gøy.

Attpåklatten ble en gave

De politiske forholdene ble så farlige at familien måtte flykte ut av landet og tilbake til Norge. Så ble det mange år med ulike stillinger i Frelsesarmeen her hjemme. 

Da familielivet var på sitt mest krevende med tre tenåringer i huset, rystet grunnen på nytt under Orla. Hun var gravid. Legen var mer enn tydelig på at hun burde ta abort. Hun hadde da nok å ta seg av.

– Men jeg pakket inn den store nyheten som en gave til familien og lot tenåringene pakke den opp. De hoppet opp og ned av glede, og alt ble riktig, smiler Orla takknemlig og viser fram brudebildet av sin yngste datter. 

Men hun forteller at de aldri klarte å forsone seg med at de måtte bryte opp så brått fra Argentina.

– Rolf mente at vi ikke var ferdige i Sør-Amerika, så vi søkte om å reise ut igjen da de tre eldste var ute av redet.

Vi er kommet til 1993, og nå begynner det som høres ut som den store glansperioden i livet hennes. Selv om det er svært lite glans over bildene Orla viser fram fra Peru. 

De kom til et veldig annerledes land enn forrige gang. Argentina er et land nesten uten urbefolkning, mens Peru er et land der urbefolkningen er i flertall.

– Rolf var 60 år gammel, og jeg var 47 da vi kom til dette øde stedet, forteller Orla og peker ivrig på et Frelsesarmé-hus med sand på alle kanter.

Langt uti ødemarken

– Mamma, skal vi bo her? spurte niåringen Miriann. 

– Ja, og her skal vi få det kjempekoselig, svarte jeg.

Orla ler og peker på et bilde: 

– Se her, ikke en lysstolpe i sikte. Vi hadde bare en ledning som ble dratt fra et postkontor en kilometer unna. Med den startet vi suppekjøkken. 

Nå kan man tenke seg at det var en stor fordel at både Orla og Rolf snakket spansk. Men de som trengte deres hjelp, kunne faktisk ikke det. Det var grupper av ulike urbefolkninger som hadde sine egne språk.

– Vi våknet ofte om natten av barnegråt. Da hadde de militære hentet familier og tatt dem med på lastebiler. De slapp dem av utenfor Frelsesarmeen, og vi gikk ut og ga tegn til dem om at de skulle få mat og drikke av oss. Etter hvert var det 110 mennesker som fikk mat av oss hver dag. 

At Orla og Rolf ga hjertet sitt til disse folkene, det er helt tydelig.

– Jeg lærte så mye av dem. De tilba moder jord som ga dem mat, de satte så stor pris på livet, på vinden, på alt som hørte til naturen. 

Tenk hvordan vi klager! Det gjorde ikke disse folkene.

– Jeg lærte så mye av dem. De tilba moder jord som ga dem mat, de satte så stor pris på livet, på vinden, på alt som hørte til naturen. 

Tenk hvordan vi klager! Det gjorde ikke disse folkene.

Orla beundrer Rolf sin innsats disse årene. Han gikk langt av sted for å skaffe mat, hver morgen. På søndagene gikk han rundt og spilte trekkspill så barna kom løpende ut og ble med til Frelsesarmeen. 

Men også oppbruddet fra Peru skulle bli dramatisk og ende med flukt. På grenseovergangen til Chile fikk Rolf og datteren passere, men Orla ble holdt igjen og beskyldt for å være en forræder. Hun husker sin livredde bønn på et toalett mens de militære banket hardt på døra og ropte «pronto, pronto».

– Kjære Gud, du er suveren, du har tatt vare på oss gjennom alt. Hva skal jeg gjøre? 

Som så mange ganger før, kom svaret som en klar tanke, og Orla gikk rolig ut. Hun spurte: «Kan jeg reise til Chile som turist og komme tilbake i morgen?»

Dette ble en løsning også for de militære, og Orla fikk reise mot å forlate alle sine eiendeler som en garanti. 

Orla flyktet, fikk meningsfulle oppgaver i Frelsesarmeen i Chile og kom aldri mer tilbake. Men i hjertet har hun aldri forlatt Peru.

Alt de gjorde, alt de fikk til, all kreativiteten i møte med fattigdom, da passer Orla også på å uttrykke takknemlighet overfor alle i Norge som støttet dem økonomisk. Det kom veldig godt med oppi alle de utfordrende og meningsfulle oppgavene. Det har vært mye fattigdom i et rikt liv.

Bunaden fikk ny betydning

Når vi møter Orla i dag, og resten av den lange livshistorien må gjøres kort, skal vi runde av med det som kalles kjærlighetens pris. 

– Han var så frisk og levende, sier hun om ektemannen Rolf som døde for tre år siden, ikke lenge etter at også deres eldste datter døde.

Hvordan er det for en så utrolig livsglad kvinne å bli rammet av sorg? Orla svarer indirekte med å fortelle om bunaden sin. 

– Jeg hadde identitetsproblemer som chilener i Norge, og jeg tenkte at bunad, det er det jeg trenger. Jeg fikk hjelp til å klippe, brodere og montere, og i løpet av et år hadde jeg en nydelig Malangen-bunad. Jeg tok den på meg, men kjente at alt ble feil. Det var som å kle på seg en fremmed identitet.

Bunaden ble hengt bort. Men senere kom den fram igjen, til ny betydning og som en naturlig del av henne.

– Jeg flyttet hit til Tønsberg ett år etter at Rolf døde, og det var rett før 17. mai. Da tok jeg på nytt på meg bunaden, og nå ble det riktig. Jeg bar den som en takk til Rolf som hadde gitt meg et nytt land, fire barn og et rikt liv. Jeg skal ikke leve for å sørge. Jeg skal ære vår kjærlighet ved å leve og glede meg over livet og ved å bruke bunaden min. 

De vakre ordene til tross, Orla har måttet jobbe med seg selv for å leve opp til dem.

– Vet du hva jeg drev med? Hver kveld tok jeg på meg en fin nattkjole, ordnet håret og tok på meg leppestift før jeg la meg. Jeg ville dø pen. 

Hun ler litt overbærende av seg selv, og det er veldig nylig at hun ble satt på bedre tanker.

– Så sa Gud til meg: «Hvorfor gjør du dette? Orla, du legger deg ned for å dø hver kveld.» Da skjemtes jeg og bestemte meg for å slutte med det. 

Det er åtte dager siden. Åtte dager høres lite ut i en 80-årings liv. Men dager kan fortsatt bli innholdsrike for den som vet å bruke dem, helst til å sprudle seg litt igjennom, og aller helst til å bli til glede for andre.

To som takker Orla

– Det var Orla som først spurte om jeg ikke skulle bli soldat, forteller Marius-Leander Stølan.

– Og det var Orla som fikk meg til å oppsøke Frelsesarmeen, sier Roy Paig.

Her kan du lese om guttas koselige oppdrag på bøljan blå.