– Vi må se hverandre

Han er ung nok til å brenne for sine hjertesaker og gammel nok til å dele livsvisdom uten sjenanse. 

Lars-Ole Gjermundbo har livserfaring fra en hel meny av merkelapper. Han er soldat i Frelsesarmeen, men kan også omtales som baker, førskolelærer, familieterapeut, kirkegjenger, samlivskursarrangør, vokalist, seiler, hobbymaler, motorsykkel-entusiast og ikke minst ektemann, far og bestefar.

Han tar oss imot utenfor arbeidsplassen sin, Modum Bad, en iskald vinterdag. Blikket er så varmt, muntert og direkte at man må legge spesielt merke til det. Holder han ikke blikket ørlite lenger enn man forventer? 

Vi skal snart få bekreftet at han er opptatt av å se folk.

Avtalen er å snakke om arbeidet hans med familier som har tenåringer med spiseforstyrrelser, for det er det som opptar Lars-Ole mest av alt for tiden. Men vi vil også snakke mye om drivkraften bak et liv hvor både arbeid og fritid har gått ut på å gjøre livet godt for andre. 

Et arbeid fullt av håp

Først til den mest aktuelle hjertesaken. Å arbeide med psykisk syke tenåringer og foreldrene deres krever mer enn en solid utdannelse. Lars-Ole bruker FBT-modellen, som er en familiebasert behandling spesielt rettet mot spiseforstyrrelser. Men han bruker også sin egen erfaring og sine egne interesseområder.

– Når ungdommen og jeg har blikket mot hvert vårt staffeli mens vi maler, kan vi ha gode samtaler, smiler han og viser oss et bilde han har på veggen, malt av en pasient mot slutten av oppholdet på 12 uker. 

– Dette er et arbeid fullt av håp, forsikrer han.

– Vi vet og opplever at sannsynligheten for å bli frisk raskest mulig, henger sammen med at man kommer raskt til behandling. Det er krevende for foreldre å merke at barnet har fått en spiseforstyrrelse, og det kan være vanskelig å søke hjelp. Men det håpefulle med å komme i behandling er at kroppen er i stand til å reparere skadene den har fått.

– Hva går behandlingen ut på?

– Den viktigste medisinen og behandlingen er å få en tilstrekkelig vektøkning. Mat er medisin. Vi møter noen ganger foreldre som etterlyser kognitiv terapi, men når man er underernært, så er man lite tilgjengelig for dette. Vi forsikrer dem om at tenåringene deres vil forandre seg når de bare får i seg nok mat.

– På hvilken måte vil de forandre seg?

– Når kroppen er underernært, fungerer ikke hjernen lenger som før. Det kan faktisk synes på MR-bilder som flekker. Men det gode er at hjernen helbreder seg selv når kroppen får nok næring. 

Jobben hans er å støtte foreldrene i deres arbeid med dette. Først av alt handler det om å fortelle foreldre at de ikke leter etter skyld. 

– Dårlig samvittighet har aldri hjulpet noen. «Nå er vi her», sier vi, «og nå skal vi samarbeide om å få opp vekten, så vil mye ordne seg». Vi hjelper foreldrene til å stå i den motstanden som spiseforstyrrelsen gir.

Sykdommen «hacker» kroppen

Når Lars-Ole snakker om spiseforstyrrelse, gjør han ofte sykdommen til 
den aktive i setningen. Han forteller at det er nettopp slik de tenker og jobber i FBT-behandlingen på Modum Bad.

– Vi sier at spiseforstyrrelsen har hacket kroppen slik at den unge ikke lenger skiller mellom seg selv og sykdommen. De sier ting som de ikke mener, og da svarer vi at «nå er det spiseforstyrrelsen som snakker».

– Fortell hvordan det kan arte seg.

– Foreldrene sitter sammen med barna sine under måltidene. Det kan ta mange timer, og vi må støtte foreldrene i å holde ut og trygge dem på at det de gjør er riktig. Når mat og tallerken fyker veggimellom og foreldrene må holde fast barna for at de ikke skal skade seg, da trenger de at noen forteller dem at dette vil hjelpe. Da er det spiseforstyrrelsen som raser, og barna mener ikke det de sier.

Usunne forbilder

Det kan hjelpe å sette ord på det for å skille mellom hva tenåringene vil og hva spiseforstyrrelsen sier.

– En metode er for eksempel at vi får både dem og foreldrene til å skrive brev til spiseforstyrrelsen. Det skal begynne med: Kjære spiseforstyrrelse! Jeg liker deg fordi ... og jeg hater deg fordi ...

– Er det like mye anoreksi og bulimi blant unge som før?

– Ja, dessverre. I vår tid med sosiale medier er det nok av dårlige forbilder for ungdommene våre. 

Han følger med på TikTok for å søke opp det ungdommene ser på og blir påvirket av. Lars-Ole slår oppgitt ut med hendene. Det er så mye usunt han blir vitne til der, blant annet matlaging med ingredienser som gir minimalt med energi.

– Jeg har ti år bak meg i baker-yrket og vet mye om ernæring, sier han. 

– Hjernen vår vil ha karbohydrater.

Behov for å bli sett

Lars-Ole hadde ikke spiseforstyrrelser i sin egen oppvekst, men han hadde helt klart et behov for å bli sett:

– Jeg ble selv reddet av at andre så meg.

Han tar oss med til oppveksten i Hønefoss. 

– Moren min var en veldig engasjert soldat på Frelsesarmeen og tok oss tre barna med dit. Hun slet med psykisk sykdom, og det preget oppveksten vår. I ettertid har jeg forstått hvor mye det betydde for meg at andre gode voksenpersoner møtte meg på en god måte og snakket med meg der på Frelsesarmeen.

Blant de gode omsorgspersonene nevner Lars-Ole også husmor på Frelsesarmeens folkehøgskole på Jeløy og sin egen svigerfar.

– Trine, ei skikkelig bra dame, og jeg fant hverandre som tenåringer, og siden faren min døde da jeg var 17, har jeg nok søkt etter andre farsfigurer. Og jeg har funnet dem, gode mennesker som ser meg. Svigerfar er som en far for meg.

Lars-Ole snakker også godt og ukomplisert om barnetroen som han fikk med seg både hjemmefra og på Frelsesarmeen. Den var med på å holde ham oppe, og det gjør den fremdeles. 

Enkle barnetanker og mer kompliserte voksentanker lar seg godt kombinere.

Sangen gjør livet bedre

Lars-Ole har ikke bare blitt sett, men også ofte blitt hørt, særlig fordi han synger. Han tok for eksempel med seg gitaren på ungdomsskolen og satte seg i skolegården og sang kristne sanger.

– Ja, jeg gjorde faktisk det, og jeg fikk med meg flere til å synge i friminuttene. I retrospektiv kan jeg fundere over hva som drev meg, humrer han.

Sangstemmen har vært med på å gjøre livet hans godt og innholdsrikt. Han har alltid sunget, og fra 1995 har hans behagelige baryton vært å høre i Mannssambandet og Mennialledager, to populære vokalgrupper i Frelsesarmeen.

Som småbarnsfar startet han barnegospel i Åmot kirke for mer enn 30 år siden, og han blir rørt over å se at den fremdeles er full av ivrige barnestemmer.

– Det har gitt meg så mye å synge, men holdningen min til sangen har forandret seg. Det handler ikke lenger om å få respons på det å være flink. Nå føler jeg at det å synge er min gudstjeneste.

Tar vare på seg selv

«Selvmedfølelse» er et ord vi fant på Modum bad sine nettsider. Dette er noe de har sterkt fokus på i behandlingen, og ordet gir god mening også for Lars-Ole personlig. 

Det å utdanne seg til førskolelærer og senere ta en master i familieterapi, har utfordret ham til å forstå seg selv og bli sterk i møte med andres utfordringer.

– Jeg var nok drevet av det å få god feedback og få høre at jeg var flink. Dette har jeg tatt et oppgjør med. Nå passer jeg mer på meg selv, at jeg får det jeg trenger, at jeg ikke blir selvutslettende i min iver etter å være bra for andre. Det handler om selvmedfølelse. 

Han siterer psykolog Maren Kopland som forsker på området: 

Mange pasienter beskriver skam og høy grad av selvforakt eller selvkritikk som gjør det utrygt, og til og med provoserende, å skulle ta imot ekte medfølelse fra andre og gi medfølelse til seg selv. Det er tryggere å holde fast i en selvforakt som gjør at verden «går opp».

Glad i barna fordi de fins

Kunnskapen og erfaringen preger Lars-Ole i møte med andre mennesker. 

– Det handler om å bli sett og å se andre. Det er så lett å gi ros når andre gjør noe bra. Men vi må verdsette hverandre uavhengig av hva vi får til.

– Vi må si til barna: «Du er så bra! Du er en god gutt! Du er ei super jente!». Og vi må våge å spørre: «Hvordan har du det egentlig?»

– På sosiale medier leser vi ofte at foreldrene er stolte av barna sine når de har gjort noe bra ...

– Jeg blir også stolt når ungene gjør bra ting. Men det er så viktig at de vet at jeg er glad i dem bare fordi de fins. Fordi de er barna mine. Jeg har tre voksne sønner, men jeg sier det fremdeles ofte til dem.

Kunne vært mildere

Det er ikke slik at Lars-Ole ser tilbake på livet og vet at han gjorde alt riktig, heller ikke som far. Det er i refleksjonen over hva som var bra og hva som ikke var det, at kompetansen ligger.

– Jeg har jobbet med meg selv, blant annet med min egen impulskontroll. Som far er det en ting jeg angrer på, og det er at jeg sa for mye nei uten egentlig å lytte til hva barna spurte om, sier han alvorlig før ansiktet sprekker opp i et stort ironisk smil: 

– Så nå sier jeg bare ja!

Tilbake til alvoret forteller han om hvordan barndommen påvirket ham. 

– Jeg hadde med meg et sinne som jeg måtte ta et oppgjør med. I dag vet jeg at gutta våre synes at Trine og jeg har vært tydelige på en trygg og god måte, men jeg mener fremdeles at jeg kunne vært mildere. 

Vi lar Lars-Ole avslutte i det litt selvkritiske hjørnet. Livet handler jo ikke bare om å se og forstå hverandre, men også om å se og forstå seg selv.