Den åpne døra

Inne i Frelsesarmeens hovedkvarter på Ensjø i hovedstaden, er belysningen i storsalen dempet. På scenen i Ensjø korps, Frelsesarmeens kirke og nærmiljøsenter, står et enslig mikrofonstativ. Et par gitarer kommer til syne. Om noen timer er det konsertstart, og utenfor de store vinduene vil mørket sige på.

Kveldens artist, som skal traktere strengeinstrumentene, forteller at Levingitaren er fra 1950-tallet.

Trygve Skaug plukker den opp, plukker strengene, nynner og synger litt på en Henning Kvitnes-låt. Samtidig har han alltid ideer til nye låter i hodet. Noen ganger uttrykker han seg gjennom penn og poesi. Prøver å skape rom for lys.

Lyden fra gitarkassa er varm og god, fra et treverk som har formet seg med godvilje gjennom årene.

Før intervjuet med Trygve begynner, i et lite kontorrom i sjette etasje, blir et rikholdig snacksfat satt frem. Han lyser opp ved synet av drikkeutvalget.

– Så bra at dere har limonade og eplemost, sier han.

– I familien har vi en egen drink som heter Skaugs Driver, hvor man blander de to sammen. Vil dere smake?

Stedet man kan gå

Han lener seg tilbake i stolen, ser ut av vinduet med utsikt mot Oslo indre by. Kveldens spillejobb blir enda en oppvarming til østfoldingens årlige juleturné, kalt "Seine Natt Desember". Symbolikken i kirkerommene han besøker, vil fortelle at det også er en annen skikkelse til stede, sammen med musiker og lyttere.

Troen på Jesus har alltid vært der for artisten, helt fra barnsben av i lille Trøgstad, hvor den kirkeaktive familien leste fra juleevangeliet på julaften, hadde twist i lommene og så på midnattsmesse fra Peterskirken på TV-en.

Under Trygves julekonserter serverer han flere klassiske høytidssanger i egen innpakning, men også noen litt mer ukjente låter, som Levi Henriksens sang "Bare Frelsesarmeen vet hvordan jeg har det i desember". (Under kan du høre sangen)

– I låten synger du linja «Så barn i krybba, hjelp meg nå. Jeg har ikke flere steder jeg kan gå». Hva betyr de ordene for deg?

– Det er egentlig Jesus oppsummert. Det helligste stedet vi kan komme med vår tro, der hvor Jesu liv startet, sier Trygve.

– Jesus knuser skillene mellom oss. Vi kan lage flotte monumenter rundt troen, blanke og fine. Et uttrykk for storheten i troen. Samtidig hadde ikke stalldøren smaragder, men var den enkleste døra man kunne gå inn, åpen for de fattige, for gutta på gulvet. Gjetere og konger kom inn i et rom hvor dyr både spiste og gjorde fra seg.

– Hender fremfor SMS

Trygve forteller videre at hos Frelsesarmeen er døren åpen, slik som i stallen. At mennesker blir møtt med mat, klemmer, arbeid, kaffekopp og hender.

– Konkrete hender som møter folks behov, som gjør det som virkelig er viktig. Mennesker som sier «kom inn her og sov», i stedet for «håper du får et sted å sove i natt». Noen som gjør noe mer enn å sende en fin SMS når man sliter, sier musikeren.

– Hender i verden, fremfor SMS.

For noen år siden besøkte Trygve arbeidstreningstilbudet Jobben hos Frelsesarmeen på Lillehammer. Poeten holdt skrivekurs, møtte en bruker som var kunstner, og ble med på matutdeling i byen.

– Det var kaldt ute, og i matkøen stod både kunstneren og småbarnsmødre.

Trygve har gjennom årenes løp skrevet og delt sine påskerefleksjoner om kors, død og oppstandelse i Frelsesarmeens kanaler. Han har også vært juleartist for Frelsesarmeen med låta "Ei stjerne som deg" i 2017. (Under kan du høre sangen)

Han ser ikke stort på eget bidrag, men håper at han som kunstner kan sende menneskers blikk videre til Frelsesarmeen.

– Jeg blir stolt når dere innimellom har lyst til å låne det jeg har å si.

Dager som møtes

Trygve har prøvd å beskrive den åpne stalldøra i den nye barneboken "Himmelgutten" – en gjenfortelling av det som skjedde i Betlehem for cirka 2000 år siden, sett gjennom øynene til stalleierens sønn, Ismael.

– Det er trygt og lett å komme til Jesus. Alle får lov til å komme og hilse på Maria og Josef med barnet. Maria forstod at barnet umiddelbart betydde noe for andre, sier han.

– Lille Ismael får holde ham, og passer på.

Slik det var i Betlehem, er menneskemøtene også særs viktige i Trygves eget liv.

40-åringen som har en haug med plateutgivelser og diktbøker i katalogen, og som har reist utallige mil i Norges langstrakte land, ønsker å være oppmerksom på at han møter et publikum hvor alle har hver sine gode og vonde dager.

– Når jeg er ute og spiller, liker jeg også å prate med arrangørene som er på jobb den dagen, og som skal tilbringe noen timer med meg. Våre dager møtes, og det er ikke bare jeg som skal ha det hyggelig, forteller han.

– Vi er ikke statister i hverandres liv.

Trygve understreker at alle mennesker har behov for å bli sett, samtidig som man selv ser utover. Der ligger også noe av kjernen i ideen om å dele ut julekort på julekonsertene. Illustrasjonene på kortet er laget av Nora Brech, som også laget illustrasjonene til boka Himmelgutten.

– Publikum får et julekort som er tomt på baksiden. Så oppfordrer jeg alle til å tenke på hvem de kan sende det til, forteller musikeren.

– Kanskje man kan sende kortet til noen man har et vanskelig forhold til, eller kanskje en man ikke har pratet med på lenge, eller til noen man vet ikke har det så bra.

Skriver julekort selv

Artisten drømmer om at kanskje 100 av julekortene vil bli sendt ut fra publikummere i løpet av turneen; hilsener som mottakerne kan henge på kjøleskapet, hvor ens eget navn står skrevet for hånd. Noe som forteller at man er i den andres tanker.

– Og så kan jeg jo bare krysse fingra for at ett av de havner hos en person som revurderer sin verdi i verden, ser at det er noen som synes det er fint at han finnes og med det velger å ta en eller flere juler til.

Selv blir han svært glad for å få julekort. På stuebordet står et eget fat hvor disse samles. Han skriver også en del kort, som han sender i posten.

– Jeg har veldig tro på julekortets kraft, særlig de med håndskrift på.

– Jeg opplever gjennom det julekortet at jeg blir tenkt på og sett verdig et frimerke. Og med det blir jeg minnet om at noen anerkjenner min eksistens og setter pris på den.

Fars tro

Tidlig i år mistet Trygve faren sin, Terje, og forteller at det blir en stol mindre ved julemiddagen. I oktober kom albumet "Monumental", hvor mye av tematikken dreier seg om han som ikke lenger er der. Men noe av det siste Terje sa før han døde, var at han skulle til Himmelen.

– Julen handler om at Gud ble menneske, at frelseren kom. Hvilke tanker gjør du deg om det, med tanke på håpet som faren din hadde?

– Han trodde så hardt. Egentlig trodde han ikke, men visste på en måte. Han trodde Gud, og jeg merker at jeg kan låne hans tro, eller visshet, som han la igjen i meg, forteller sønnen.

– Der kan jeg finne trøst og ro. Og det er jo det julen serverer oss.

– Hva tenker du er det beste du kan gi noen til jul?

– At de menneskene som betyr noe for meg, vet at jeg setter pris på at de finnes.