Et godt STED å være

Vi er i Vadsø. Nesten så langt nord-øst du kan komme i Norge. Her har Frelsesarmeen hatt arbeid helt siden 1892. I starten var det mye motstand. Både biskop og sokneprest skrev sinte innlegg mot denne nye sekten, og historien forteller om en mor som «ville banke sin datter» om hun fortsatte å gå på Frelsesarmeens møter. Men gradvis la det seg til rette. Frelsesarmeen fant sin plass og ble akseptert. I 1917 ble det gjort et forsøk med oppstart av en slumstasjon. Det var Den norske kirkes menighetspleie som ønsket at Frelsesarmeen skulle overta virksomheten. Uvisst av hvilken grunn varte imidlertid engasjementet bare i ett år.

Les mer om Krigsropet her

Fra maskiner til mennesker

Men denne gangen er det annerledes. Stedet som ble startet 100 år senere, i 2017, er nå i virksomhet på femte året i Vadsø.

– Stedet Vadsø er et lavterskeltilbud til personer over 18 år som sliter, eller har slitt med, rusproblemer. Vi tilbyr en trygg og rusfri møteplass der man i fellesskap tar stegene videre, og gir også arbeidstrening noen timer i uka. Vi har blant annet pusset opp offisersleiligheten, som nå står tom, i tillegg til trappegangen helt nede fra kjelleren og opp til leilighetene. Og mer oppussing kan det bli, sier daglig leder Freddy Akerhei.

Han forteller at Stedet i Vadsø blant annet tilbyr individuell veiledning, samtaler og hjelp, ukentlig matfellesskap, felles aktiviteter som strikke- og hobbykafé, samt laksefluebinding, turer og utflukter, malerkurs og bowling.

Freddy er født i 1960, og er dermed en voksen mann med en lang yrkeskarriere bak seg – det vil si nesten 30 år i avisa Finnmarken. Han begynte som trykker og endte opp med ledelse, IT og administrasjon. Så tok han sluttpakke og trodde han skulle nyte friheten en stund. Det ble etter hvert kjedelig.

– Det var rart å ikke skulle gå på jobb, og jeg kjente at livsgleden sank. Etter en tid begynte jeg å arbeide innenfor den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Først som ekstravakt på et botilbud for mennesker som har et heldøgnstilbud. Senere som miljøarbeider innen rus og psykiatri, dag- og kveldstid. Det ga mersmak å jobbe med mennesker. Jeg hadde vært arbeidsleder tidligere, men dette var annerledes.

Freddy opplever at hans måte å arbeide og tilnærme seg mennesker på, gjør at han kommer i posisjon til å påvirke i positiv retning. Dette gav mersmak. Da Frelsesarmeen i 2017 søkte etter daglig leder til sitt nyopprettede tilbud Stedet, meldte Freddy sin interesse. Han fikk jobben.

Hans forhold til Frelsesarmeen?

– Jeg har gått på søndagsskolen og har alltid hatt stor respekt for Frelsesarmeen. Jeg visste at de hadde god kontakt med de belastede miljøene på stedene de har tiltak.

Her var han sjefen og kunne utvikle Stedet dit han ville. Freddy innrømmer likevel at det var litt skremmende å begynne i jobben.

– Jeg kjente på det da jeg låste opp døra til lokalet vi skulle bruke. Ville det komme folk? Hvem ville komme?

Pøbelungen

Rudolf Kristoffersen, som nærmer seg 66 krevende leveår, var altså en av dem som kom. Det startet da han var fem. Nå har han sluttet å drikke, har falt til ro, og er fast bruker av Stedet i Vadsø. Her fant han felleskap og venner. For Rudolf har livet vært tøft.

Han vokste opp i det som den gang het «Brakkebyen». Far og mor. To brødre og en søster. Og begynte tidlig med det han selv kaller «jævelskap» med naboene.

– Hvorfor?

– Jeg vet ikke. Hadde vel ikke så mye annet å gjøre.

Rudolf forteller at han for eksempel tok klærne fra folk som hadde hengt dem ut til tørk, tråkket dem godt ned i bakken og hang dem skitne tilbake på snorene. Vi med våre moderne vaskemaskiner kan kanskje le av slikt i dag, men den gangen da det ble vasket med hånd, var nok ikke latteren like selvsagt. For Rudolf var straffen han fikk for sine pøbelstreker hard. Far trakk ned buksa på gutten og gav ham ris på blanke messingen med beltereima.

Når vi spør om smerten, om det gjorde vondt, blir han stille en stund før svaret kommer.

– Ja.

I måten Rudolf svarer på, aner vi at smerten av slagene ikke bare handler om den fysiske reaksjonen.

– Etter at far døde, gjorde jeg som jeg ville. Jeg begynte å drikke da jeg 14 år, drakk etter hvert det jeg fant, om det så var rødsprit, drev med kriminalitet og har sonet dommer på til sammen syv år, i fengsler over hele landet. Den lengste dommen var på 21 måneder.

For Rudolf var fengselstiden likevel god. Fengselet ble et fristed. Han fikk slappe av fra drikkingen og kunne spare dagslønna slik at han fikk betalt gammel gjeld når han var ferdigsonet. I et rotløst og krevende liv, hvor han i perioder også har vært uteligger, var det to faktorer som var viktige: Ei hytte på fjellet – og Frelsesarmeen.

– På hytta kunne jeg slappe av. Fiske, ha det godt og plukke multebær. Rudolf legger til:

– Mye multebær.

På Frelsesarmeens lokale har han fått sovet og spist kveldsmat og frokost. Han er ikke fremmed for Frelsesarmeen. Som barn var han med mor på sosiale samvær med mat og utlodning, populært kalt fester.

– Jeg vet at jeg har vært her med mor og drukket kakao og spist tekaker.

– Tror du på Gud?

– Ja, det gjør jeg. Noe må det være. Jeg har en samboer som er adventist, men jeg melder meg ikke ut av kirken for det.

Med stjerner i boka

En av Stedets andre brukere, er 72 år gamle Svein Harald Rimala fra Berlevåg. Han har bodd i Vadsø siden 1961, og har gått her siden Stedet åpnet. Svein Harald har vært tørrlagt i 10 år. Freddy kaller ham «en liten bauta» og «et eksempel på at det går an å slutte».

– Det har vært tøffe år. Jeg har sett hvordan venner i miljøet har drukket seg i hjel. Dagene etter tung drikking har vært vonde. Avhengigheten har gjort at jeg har hatt lite penger å bruke på andre ting.

Til tross for drikkingen har han likevel klart å jobbe. Først da han ble 70 år sluttet han i sin siste jobb som graver på kirkegården, i tillegg til å måke kirketrappa og drive med vedlikehold. Svein Haralds oppvekst i Berlevåg inkluderte også nær kontakt med Frelsesarmeen. Både nærmiljøkirken, «korpset», og gamlehjemmet. På søndagsskolen fikk han stjerner i boka.

– Jeg fikk fullt hus.

Det var likevel ikke langt mellom ytterpunktene, fra søndagsskolens budskap til slagsmål i gata.

– Etter at søndagsskolen var over, gikk vi ut og sloss. Det var ikke noe annet å finne på.

Men troen har fulgt med gjennom livet. Han er overbevist: – Det må stå en skaper bak det hele.

Den tørrlagte alkoholikeren har en imponerende kunnskap når det gjelder tidligere frelsesoffiserer. Han nevner en rekke med navn. En av dem han trekker fram, er den nå avdøde brigadér Konrad Heimark, som kom med kone og to barn til Berlevåg i 1955 for å drive Frelsesarmeens gamlehjem i fiskeværet.

– Hele familien bodde på et rom på gamlehjemmet, forteller Svein Harald.

Vakkert å gjøre det gode

Freddy Akerhei innrømmer at året med pandemi har vært vanskelig. Blant annet har det gått utover det faste middagstilbudet en gang i uka.

– Men det har vi kompensert ved å kjøre ut mat. Et par av brukerne har kokkelert og pakket varm mat til mellom 20 og 30 personer.

Et annet tilbud han håper skal komme i gang igjen, er malerkurset med Liss Inger Vassdal.

– Det har vært veldig bra, og har skaffet oss en annen sammensetning av deltagere – ikke bare mennesker som sliter med rus. Dessuten er dette en form for aktivitet som krever evnen til å konsentrere seg. Og da passer det ikke så godt for de som er aller uroligst.

– Kan du si noe om hvem som kommer til Stedet og hva de sliter med?

– Vi har mange voksne som kommer. De er slitne og har vært på rus i mange år. Da handler det ofte om alkohol, piller, amfetamin og cannabis. Vi har ikke de hardeste stoffene som heroin i Vadsø. Vi har og har hatt flere unge mennesker som er startgropen av en ruskarriere. Unge mennesker som har snublet litt i starten, skulle vi gjerne hjulpet flere av. Det er også mange her som kan dele sine negative erfaringer med dem. Erfaringer det er mulig å lære av, fra noen som av dyrekjøpt erfaring vet hva de snakker om.

Freddy Akerhei anser Stedet som en suksesshistorie.

– Vi har en krets på cirka 30 personer som kommer hit. Før pandemien kunne det være 15-20 personer på onsdagsmiddagen. Noen har klart å slutte med rus, forlatt miljøet og kommet seg videre i livet. Flere har flyttet for å kunne starte på nytt. Personer som aldri har eid noe som helst, har skaffet og eier egen bolig, noen har fått kjæreste.

Han legger til: – Vi ser fruktene av arbeidet gjennom mennesker som har tatt styring over egne liv og egen helse, og som mestrer hverdagen og utfordringene i samfunnet uten rus. Vi opplever stadig at flere ønsker støtte til å endre hverdagen, noe som viser hvor verdifullt dette tiltaket er for byen.

Hva er det fineste med jobben?

– Det fineste er å se mennesker komme inn i våre lokaler med en selvfølgelighet. De føler seg hjemme her. Går i kjøleskapet og finner det de trenger. For meg handler det om en tillit til Frelsesarmeen. Brukerne beskytter hverandre. Ingen stjeler.

Freddy kommer med en innrømmelse:

– Hadde jeg visst tidligere hvordan det er å jobbe med mennesker, hadde jeg skiftet fra datateknologi og maskiner til mennesker for lenge siden. Det er vakkert å gjøre noe positivt for dem rundt oss.

– Har jobben gjort noe med deg som menneske?

– Jobben gir meg glede hver dag. Jeg ser fram til å komme meg ned på Stedet om morgenen, og når dagen er omme går jeg hjem med et smil om munnen. Jeg vet at jeg har gjort så godt jeg kan. Gjennom folkene som går her, opplever jeg at vi på en måte har lyktes!