Hjertelaget i Haugesund

Nå har ekteparet vært stasjonert i Frelsesarmeen i Haugesund i fire år. På den tiden har kirken mer enn doblet seg i størrelse, og nå nyter de tiden i nytt lokale før de snart gir stafettpinnen videre til nye ledere.

– Vi gir Gud all ære, sier de. Hannes smiler bredt og åpner stolt opp dørene til Frelsesarmeens nye lokaler i Haugesund. Birna Dis går ned i underetasjen for å skru på lys i kafélokalet. Snart kommer det frivillige for å hjelpe til med pynting til et arrangement de skal ha.

Det nye korpset (kirke og nærmiljøsenter) er innbydende, lyst og moderne. Bygget måtte totalrenoveres før de kunne flytte inn. Det har blitt lagt nye gulv, snekret, isolert og malt, og til slutt, innredet og pyntet.

– Det er noe helt annet enn lokalet vi kom fra, vi hadde virkelig behov for større plass, sier Hannes og ser utover møtesalen.

Bygger opp ledere

Korpset har åtte aktiviteter, fordelt på seks dager i uka. På de ulike tilbudene er det alt fra 30 til 60 personer som kommer for å delta i fellesskapet. De har blant annet språkkafe, familiespeider, kafé for de eldre, barnearbeid og ungdomsklubb, samt matutdeling og kafé for folk som trenger nettverk og fellesskap. I tillegg til gudstjenester, har de alltid andakt på alle aktivitetene.

Frelsesarmeen i Haugesund er en mangfoldig kirke, med folk fra både Norge, Ukraina, Kongo, Brasil, Russland og Island.

Til høsten skal Birna Dis og Hannes gi stafettpinnen videre til nye korpsledere, etter fire år i Haugesund. Ukene er fylt med aktiviteter for store og små. Korpset har en musikant som er ansatt i en 25 prosent stilling, ellers er alle som jobber her frivillige. De driver alle tilbudene og aktivitetene selv.

– Vi er så klart der vi også, men for at korpset skal stå sterkt på egne bein, er det viktig at driften av tilbudene ikke er avhengig av at det er vi som er der, sier Birna Dis. Strategien har vært å gi folk frihet til å prøve og feile.

Kommer noen med en idé, så synes de det er helt topp.

– Når folk får gjøre det de har lyst til, så skapes arbeidsglede og mestringsfølelse. Vi har noen helt utrolige ansatte og frivillige her, sier hun.

– Det er lavterskel her, Jesus var lavterskel, sier Hannes.

Nede i kafeen står den eldste frivillige og holder på inne på kjøkkenet. Margrethe Mellemsæther er 91 år og har dekket bord til over 60 personer i kafeen.

Frivillige Pernille og Øyvind tester ut pølser de har fått donert fra en slakter i byen. Planen er å bruke dem på matutdelingen på fredag. Pernille var her da offiserene kom for fire år siden, og har fått med seg både store og små endringer.

– Dette bygget er kjempefint, det er så bra å ha plass til alt som skjer her. Den jobben offiserene har gjort, er helt utrolig. Jeg har blitt så glad i dem, De har virkelig bygget opp korpset. De er sånne mennesker som gjør at man vil være med på det som skjer, smiler hun.

– Ja, vi sier nesten aldri «nei», vi to, sier Øyvind. Øyvind ble kjent med Frelsesarmeen da han selv fikk hjelp i matkøen, for ett og et halvt år siden. Etter hvert ønsket han å gi tilbake, og begynte som frivillig.

Han forteller at han ikke jobber, så da blir det tid til det.

– Det gir meg også veldig mye glede å være her, jeg er her flere dager i uka, sier han.

Øyvind vokste opp med barnetrua, men har nå bestemt seg for å bli tilhørig i Frelsesarmeen.

– Det blir så bra, sier Pernille.

– Jesus møtte meg

Hannes og Birna Dis har et stort hjerte for at mennesker skal møte Jesus. Her er alle velkommen, akkurat som de er, uansett hva de bærer på. Det opplevde de selv, da de kom inn i Frelsesarmeen, for mange år siden.

Birna Dis drar opp skjorteermet og viser frem store tatoveringer. Den ene er et bibelvers.

Den andre, en fugl, er dedikert til sønnen deres.

– Vår reise har ikke vært lett. Men det at vi har kommet oss gjennom det, gjør at vi kan møte mennesker som sliter, på en spesiell måte, sier hun. De er begge fra Island.

Birna Dis kjente ikke til Jesus i det hele tatt, og Hannes hadde med seg barnetroen. Faktisk, var hun dypt inn i «New Age». Hun jobbet med det nyåndelige og var i en prosess der hun skulle bli leder i miljøet.

– Jeg visste ingenting om Jesus, jeg blandet alt det åndelige sammen og trodde at jeg kunne ha «alt», i pose og sekk. Det var kaotisk, sier hun.

I 1994 var hun langtidsinnlagt på sykehuset. Blant mange pleiere som passet på henne, var det spesielt en sykepleier som skilte seg ut.

– Jeg visste ikke hva det var med henne, for alle som jobbet der var kjempeflinke og omsorgsfulle. Men hun hadde noe ekstra, det var noe i øynene. Birna Dis spurte henne en dag: "Hva er det du har, som de andre ikke har?".

Sykepleieren skjønte hva pasienten siktet til, og svarte: «Jeg er frelst».

– Jeg visste ikke hva det var. Hun snakket om at hun var frelst, og hadde Jesus i hjertet.

Sykepleieren var 25 år eldre, og ble etter hvert som en mentor for henne. De snakket og delte, og Birna Dis fikk høre mer om Jesus.

En ettermiddag var de inne på kapellet på sykehuset sammen, og der ba Birna Dis frelsesbønn og tok imot Jesus som Herre i livet sitt.

– Jesus møtte meg der jeg var. Sykepleieren inviterte meg så til å komme på gudstjeneste på Frelsesarmeen i Reykjavik. Da jeg kom inn der, opplevde noe jeg aldri hadde opplevd før. Det var så mange forskjellige typer mennesker der, men da jeg gikk inn, gikk jeg inn i et fellesskap. Alle var velkomne, uansett hvem de var, og det likte jeg. Da var det plass til meg.

Imens Birna Dis var innlagt på sykehuset, var Hannes hjemme med deres to barn i Akureyri, en by nordover på Island. Familien flyttet etter hvert til Reykjavik, og gikk i Frelsesarmeen der.

– Tro har aldri vært vanskelig for meg, den har alltid vært til stede. Da vi kom på Frelsesarmeen, ble det heller bare en bekreftelse for meg, at dette var riktig, sier han.

Han blir stille.

– Så skjer det ting i livet som setter et sånt støkk i en, og man vet ikke hvordan man vil reagere.

– Vårt livs kamp

I 1997 begynte sønnen deres å slite både psykisk og fysisk. Da han var 15 år gammel prøvde han cannabis. Birna Dis forteller at så mye som en av tre som prøver kannabis, får schizofreni, eller liknende symptomer.

– Det fikk sønnen vår, etter første gang han prøvde det. Da startet vårt livs kamp, sier hun. Hannes nikker:

– Jeg var selv rebell da jeg var ung, så jeg trodde jeg visste hvor jeg hadde han. Men han var alltid ti skritt foran. Da vi trodde vi hadde sett det verste, kom det noe enda verre – alltid.

På denne tiden var Birna Dis soldat i Frelsesarmeen. Men da sønnen begynte å ruse seg, ble skammen så stor at de trakk seg bort.

– Det var vår egen følelse av skam, det hadde ikke noe med Frelsesarmeen å gjøre. Jeg tror de fleste foreldre kjenner det samme, vi elsker våre barn, uansett hva de gjør. Jeg likte ikke det han drev med, men jeg elsket barnet mitt.

I ni år kjempet foreldrene en uutholdelig kamp mot sønnens sykdom. I 2006 forsvant han i ni dager. Så ble han funnet død. Da var han 24 år gammel. Han døde av amfetaminforgiftning og hjerneblødning.

– I løpet av de ni årene så mistet vi både venner og familie. Vi ble isolert på grunn av hans sykdom. Det var ikke lett for folk at vi alltid hadde det tøft, da de traff oss og spurte hvordan det gikk, sier Hannes.

Til slutt opplevde de at folk trakk seg bort fra dem. Birna Dis oppsøkte psykolog to år før sønnens død.

– Jeg visste ikke når han kom til å dø, men jeg «visste » at det kom til å skje. Jeg måtte bestemme meg for om jeg skulle overleve sønnen min, eller dø sammen med ham. Ikke fysisk, men sjelelig. Han var så syk. Jeg slet med troen de årene. Vi ba og ba om at Gud skulle komme, men så våknet jeg neste dag, og alt var helt likt, sier hun.

Sønnen deres tok imot Jesus i Frelsesarmeen i Reykjavik da han var 15 år, og beholdt troen hele tiden, midt i alt det vanskelige.

– Han gikk hjem til Jesus. Han ble frisk i himmelen. Jeg fikk en bekreftelse, en visjon, en forsoning. Det var en gave jeg fikk av Gud, å få «se» sønnen vår i himmelen, sier Birna Dis.

Lena Ros Mattiasdottir, sogneprest i Jevnaker kirke, fulgte familien tett opp i etterkant av dødsfallet. De ble med i en sorg-gruppe i kirken der, og opplevde et godt fellesskap. Etter hvert ble de kirketjenere.

Tilbake i Frelsesarmeen

Men i september 2007 ble Hannes og Birna Dis med på en økumenisk leir, hvor de møtte offiserene Ester og Wouter van Gooswilligen i Frelsesarmeen, som nylig hadde blitt stasjonert på Island.

– Det var en fantastisk helg. Det var store, åndelige ting som skjedde i livene våre. Ester spurte om vi kunne tenke oss å komme til Frelsesarmeen og vitne om det vi hadde opplevd. Det takket vi ja til. Da vi kom inn dørene på korpset, kjente vi at det var som å komme hjem. Det var en helt fantastisk atmosfære, sier Birna Dis.

De kjente en dragning mot Frelsesarmeen, og begynte å gå der av og til. Hannes forteller at han på den tiden hadde bestemt seg for å begynne å si «ja» til ting, hvis han ble spurt. Ikke «nei», og ikke «kanskje». Hvis han kunne, skulle han si «ja» og prøve det en periode, for å se hva som skjedde.

Pinsen 2008 var de på enda en leir, hvor Frelsesarmeen også var til stede. Hannes var i prosessen med å ta motorsykkellappen, og ble spurt av Frelsesarmeen om han ville starte Salvation Riders, Frelsesarmeens MC-klubb, så han sa «ja». Så ble han spurt om han ville bli tilhørigmedlem i Frelsesarmeen, da sa han også «ja». Birna Dis ble igjen tatt opp som soldat, og Hannes ble tilhørig.

– Vi ble med i fellesskapet og ønsket å bli med på alt som skjedde. De hadde gospelkor på korpset, og lurte på om vi ville være med på det. Men jeg kan jo ikke synge...

– Nei, det kan du ikke, svarer Birna Dis fort. De ler.

– Men vi ble med på det, og vi hadde det så gøy, Birna Dis blir blank i øynene:

– Vi lot Gud fylle opp tomrommet som hadde kommet av smertene og sorgen.

– Jeg følte jeg hadde et svart hull i hjertet mitt, det manglet så mye. Men vi fikk et godt fellesskap, og jeg fikk påfyll. Skritt etter skritt, kom jeg meg. Hannes forteller at de samtidig opplevde at de fikk stor tillit fra lederne i Frelsesarmeen.

– La vi frem ideer, fikk vi lov til å gjøre det. Det er der det kommer fra, strategien som vi har videreført i vårt eget arbeid, sier han.

– Vi har forskjellige gaver og Gud vet best hvordan han kan bruke dem. Det er så viktig at folk får stille med de gavene de har. Da blir man frimodig, sier Birna Dis.

Fosterforeldre for barnebarnet

I 2009 var de på tur med gospelkoret. Mens de satt i turbussen, fikk de spørsmål om ikke de ville bli offiserer. Paret tenkte at de var for gamle, men ble oppmuntret til å gjøre det.

– Vi fant to ledige seter på bussen for å snakke om det sammen, så sa vi: «Ja, greit,», smiler Hannes. De fikk sitt første oppdrag som aspiranter i Bergen. Så begynte de på Frelsesarmeens offisersskole i 2011 og var ferdige i 2013.

– Da vi var ferdige, ville jeg bli i Norge. Jeg ønsket meg ikke tilbake til Island, jeg hadde hatt det så vondt der.

Så ble de sendt til Island. Der bodde datteren deres sammen med en voldelig mann. Begge misbrukte rus. Det hadde hun gjort i mange år. De fikk etter hvert en datter.

I januar 2014 så Hannes og Birna Dis at det ikke gikk bra for barnet, så Birna ringte barnevernet. De laget en avtale med både dem og med datteren. Så flyttet barnebarnet hjem til dem.

– Datteren vår dro på rusbehandling, og mannen fikk fyken. Så flyttet hun hjem til oss etter at hun var ferdig i behandling. Da var hun 30 år. Vi visste at Gud sendte oss dit. Han visste hun trengte den hjelpen. Hun kom ut av behandling og har vært rusfri siden.

Foreldrene forteller at i dag er datteren frelst og gift med en fantastisk mann. De har et barn sammen.

– De går i Frelsesarmeen og er et flott team. Han er verdens beste svigersønn. Vi gleder oss til å reise tilbake til Island, da er vi nærmere dem, sier Birna Dis.

Island neste

Paret ser nå på deres forståelse av smerte og sorg, som et verktøy til å kunne møte andre mennesker i sorg.

– Gud har gitt meg styrke til å gå inn i situasjonen, fordi jeg vet hva smerte er, sier Birna Dis.

Snart begynner forberedelsene på å reise tilbake til nye arbeidsoppgaver på Island, etter det de beskriver som fantastiske år i Haugesund.

De går hånd-i-hånd nedover midtgangen i storsalen. Latteren går og de tuller med hverandre.

– Dette er verdens beste korps! Med verdens beste mennesker. Virkelig. Det er godt å reise når man vet at det er bedre enn det var, da vi kom, men det er trist fordi vi har fått venner her. Korpset trenger offiserer som er framtidsrettet og flinke med de unge, og det er de som kommer. De er et bønnesvar, tror jeg, sier Birna Dis.

For Hannes og Birna Dis, venter nye eventyr på Island.

– Vi gleder oss!