Illustrerte den praktiske kristendommen

Fiskere på havet i åpen båt, familier rundt middagsbordet og barn i vilter lek. Frelsessoldaten på besøk hos den eldre kvinnen, offiserer som banker på en dør bærende på et juletre, og en hesteslede ved julegryta, der også nissen får plass. Dette er bare et fåtall av de mange illustrasjonene Otto Moe laget for Frelsesarmeen i løpet av en periode på nesten femti år.

– Otto Moe illustrer jo hverdagslivet. Han var en av mange aktører som prøvde å gjøre Frelsesarmeen attraktiv for folk. Han ville framstille det som et sted der de ville være med, sier Per Arne Krumsvik, forskningsrådgiver i Frelsesarmeen.

Han jobber mye med Frelsesarmeens historie, både som leder av Frelsesarmeens historiske selskap, og som ansatt i Frelsesarmeens forskningsavdeling.

– Otto Moe hadde en folkelig profil. Han skildrer motiver folk kan kjenne seg igjen i, og det var noe Frelsesarmeen også ønsket.

I lære hos Christian Krogh

Karin E. Arnesen, nestleder i Enerhaugen, Grønland og Tøyen historielag, har skrevet om den folkelige kunstneren Otto Moe på historielagets nettsider. Han ble født i romjulen 1887 i Kristiania og døde i Bærum i 1954. Otto, som var yngst av fem søsken, fikk undervisning av den anerkjente forfatter og maler Christian Krogh ved Statens håndverks- og kunstindustriskole.

Men fordi Otto måtte tjene til livets opphold, måtte han slutte ved skolen. Han fortsatte å lage illustrasjoner, og skal ha vært 25 år da han fikk sin første tegning på trykk i Folkebladet.

I september 1899 giftet han seg med Thora Petronelle Olsen, og paret fikk fem barn.

Otto er både lagermann og elevatorfører før han rundt 1910 kaller seg tegner. Da har han oppdrag for flere magasiner, inkludert Krigsropet.

Samme år blir kona hans syk og dør, og 33-år gamle Otto blir alene med ansvaret for fem barn der den eldste er ti år. Otto innser ganske snart at han ikke klarer ansvaret alene. «Han kontakter Fattigvesenet, og to av guttene blir såkalt «utsatt» på landet. Ei av jentene havner hos noen i Thoras familie», skriver Arnesen.

Otto gifter seg på nytt i 1913 med Hilda Mathilde Bjørndal Olsen, og de får to gutter. Tidlig på 1920-tallet bygget Otto Moe et hus, som han kalte «Moestua» på Jar i Bærum. Her ser det etter hvert ut som Otto klarer å samle familien igjen. Etter hvert bosetter tre av sønnene hans seg i USA.

I tillegg til å illustrere for en rekke magasiner, har Moe en egen virksomhet der han i stor grad lager julekort. Disse var i nasjonalromantisk stil, gjerne med nisser.

Også lenge etter hans død i 1954 ble julekortene hedret ved at to av dem ble årets julekortfrimerker i 1992.

Nissen møter Armeen

Per Arne Krumsvik forteller at Otto Moe var en av mange illustratører som ble brukt av Krigsropet, og som har det som levebrød. Men han tror at Otto hadde et spesielt forhold til Frelsesarmeen. For når Moe dør i 1954, har Krigsropet en omtale der de beskriver ham som «en vennesæl kunstner og illustratør som i nesten 50 år har vært en medarbeider i Krigsropet». Videre står det at «ved sin innlevelse i Frelsesarmeens ideer, idealer og formål, falt det ham særlig lett å gå inn i de forskjellige oppgaver og løse dem på en tilfredsstillende måte».

Krigsropet pleide ofte å reklamere for store jule- og påskenummer ved å skrive at man også får med et flott replika av Otto Moe.

Kunstneren stilte villig opp for Frelsesarmeen, og det også for en ganske billig penge. I 1926 laget han de fleste av illustrasjonene til barnebladet til Frelsesarmeen, "Den unge soldat", og det bare for 25 øre.

Krumsvik tror Krigsropet brukte illustratører fordi det var for dyrt å bare bruke fotografier. Det var rimeligere å betale en illustratør. Mange av tegningene illustrerte fortellingsstoff som noveller og andakter som man på den tiden hadde i bladet.

– Juleheftet var i særstilling, for det skulle være stort og flott. Det skulle både være fint å se på, og det skulle gjerne inneholde gode tekster som du kunne lese og fordype deg i, sier han. Otto Moe er for ettertiden mest kjent for julekortene sine, og på et maleri, lar han nissen møte Frelsesarmeen. Nissen har fått plass i sleden foran julegrana ved omgivelser som likner Røros.

– Jeg vil tro at akkurat det motivet har vært litt kontroversielt i sin samtid. Mange var skeptiske til dette med nisser, for det var jo et tegn på det underjordiske. Mange mente man måtte skille mellom den kristne julen og den verdslige julen. Men i dette maleriet, lar Otto nissen møte Frelsesarmeen og julegryta, sier Krumsvik.

Viser bylivet

Otto Moes oljemaleri «Basarene» er i Oslo Bymuseums besittelse. Motivet er fra hjørnet av Dronningensgate og Karl Johan og viser hester som både trekker sporvogn og snøplog. Maleriet er for tiden på langtidsutlån, men har vært vist fram på museet ved en rekke utstillinger.

Konservator og kunsthistoriker ved Oslo museum, Therese Hervig Johnsen, forteller at museet samler kunst basert på litt andre kriterier enn mer ordinære kunstmuseer.

– Mange av kunstverkene er samlet inn primært på grunn av hva de kan fortelle om byen, dens innbyggere, utseende, utvikling og historie, og ikke nødvendigvis på grunn av høy kunstnerisk kvalitet. Dette gjelder også «Basarene» av Otto Moe. Maleriet er en god kilde til sin samtids by, og viser den velkjente arkitekturen, samt et bilde på dagliglivet og hestens viktige rolle i byen, sier hun.

Hanna på tønna

For mange i Frelsesarmeen, er det «Hanna på tønna» som er det mest kjente Moe-maleriet. De viser Frelsesarmeens grunnlegger i Norge Hanna Ouchterlony sin tale under det aller første møtet Frelsesarmeen hadde i 1888.

Moe har sett for seg hvordan det så ut da det kom så mange folk at Hanna så seg nødt til å gå ut på gaten og tale til alle de oppmøtte. Hun stod på en tønne for å bli sett i folkemengden.

Det finnes to utgaver av maleriet. Det ene henger på Frelsesarmeen i Tønsberg, og det andre på Frelsesarmeen Grønland i Oslo.

– Jeg tror han malte «Hanna på tønna» i 1933–34. Det ene er i hvert fall overrakt og avduket på Grønland Korps da menigheten flyttet inn i Lakkegata i 1934, sier Krumsvik.

– Hvorfor valgte han dette motivet?

– Fordi Grønland er det første korpset Frelsesarmeen har i Norge. Den aller første bygningen de hadde, var i bakgården til et garververksted. Det var et forsamlingslokale som rommet 200-300 personer. Og så har Otto Moe forestilt seg hvordan det så ut 22. januar da Frelsesarmeen skulle «åpne ild» og starte frelseskrigen i Norge.

Det møtte opp så mange tilhørere i janurakvelden da Hanna stod på tønna og talte. Det tror Krumsvik skyldes at folk var nysgjerrige. Men også fordi det var mange folk på Grønland siden både kutorget og flere dansehaller var i dette området. Et kristelig møte med sang og musikk var noe nytt som trakk folk til seg, tror han.

– Da menigheten hadde 25-årsjubileum i Grønland 9, var maleriet «Hanna på tønna» en sentral del av fortellingen om organisasjonen som de hadde vært med å skape i Norge. Den begynte under veldig enkle kår, men med få midler fikk den stor utbredelse. I 1925 var jo Frelsesarmeen fortsatt i veldig stor vekst.

– Hvor mye betydde det for Frelsesarmeen at man hadde illustratører som klarte å gjengi alt fra Hanna sin første tale til hverdagen til organisasjonen og folkene de jobbet blant?

– Selv om Otto Moe er litt nostalgisk og maleriene kan kalles for «litt kitsch», så opplever jeg jo at han tar Frelsesarmèånden på pulsen. Med pennestrøkene sine klarer han å formidle både intensjonene, tankene bak arbeidet, og den praktiske kristendommen. Det var viktig for Frelsesarmeen å ha gode illustrasjoner i Krigsropet, og at bladet gjennom illustrasjonene signaliserte kvalitet. Noe som kunne gi et godt salg av Krigsropet. Det er jo en litt annen visuell tid. TV-en kom ikke før på 60-tallet. Jeg synes illustrasjonene til Moe holder god kvalitet i forhold til mange andre illustrasjoner.

Krumsvik mener at organisasjonen ble styrket i løpet av det halve århundret som Otto Moe arbeidet for Frelsesarmeen.

– Armeen var helt fersk på 1880-tallet. I 1920 var de blitt en av flere aktører i Norge, og de var på vei til å bli en av de etablerte organisasjonene, både i norsk kristenliv og i norsk ideell sosial virksomhet. For på den tiden begynner det å bli mange menigheter og sosiale tiltak.

Krumsvik forteller at Frelsesarmeen i de årene måtte tåle en del kritikk. På 1920-tallet begynte folk å lure på hvor pengene de samlet inn ble av. «Går alt til London?», spurte de. Særlig hadde Dagbladet en del innlegg der de rettet kritikk mot Frelsesarmeen. Men Krumsvik tror ikke Moe brød seg nevneverdig om denne.

– Han var mer opptatt av å fremstille Arméen som noe folkelig og nært. Han stod på Frelsesarmeen sin side ved å gi gode framstillinger av virksomheten.

I Hannas ånd

Frelsesarmeen Sammen Grønland lever litt i «Hanna på tønna» sin ånd ved å tidvis ha gudstjenester på gaten – eller andre aktiviteter der man inviterer de som går forbi inn. Blant annet ved å ha jule- og påskespill der store og små deltakere ifører seg kostymer og framfører bibelhistorier for forbipasserende. Men også gjennom tilbudet Se Grønland der noen av menighetens unge og deres ledere tar med seg telt, stoler og musikkanlegg ut på gata og tilbyr enkel matservering.

Formålet å nå unge sårbar ungdom og få dem inn i et trygt miljø.

Dette er også en arv fra den praktiske kristendommen Otto Moe malte og som Hanna Ouchterlony også stod for.

– Selv om Frelsesarmeen kanskje ser annerledes ut i dag, bærer vi med oss de samme ønskene og drømmene for arbeidet og for de som kommer til oss. Derfor er det både viktig å ha en kombinasjon av sosialt arbeid og gudstjenester slik at man kan gi omsorg for både kropp og sjel, sier hovedkoordinator på Frelsesarmeen Sammen Grønland, Heidi Jørgensen.

Hun ser at mange av dem som deltar på ferietilbud og familiemiddager, også kommer på Sammen søndag fordi det å være med på gudstjenester er viktig for dem som familie.

– Når vi har gudstjenester ute, så er det mange mennesker som stopper opp og lurer på hva vi driver med. Selv om vi ikke står på en tønne og roper, så har vi godt lydutstyr for at folk skal få med seg det som skjer. Programmet er ikke bare for de som sitter eller står akkurat der hvor det skjer. Hvis man venter på bussen for eksempel, kan man få med seg litt, og kanskje bli så nysgjerrig at man kommer ned for å finne ut mer om budskapet vi ønsker å formidle. Det er jo like relevant i dag som det var i 1888 – da Hanna stod på tønna og talte til folket.