Lærte å lese gjennom bibelen

"Hva slags liv er dette?" Therese vet ikke hvor hun skal gjøre av seg. Hun sitter ensom i en sokkelleilighet og kjenner knapt noen. Skoleferien har begynt, hun har to sønner å ta seg av, men bor i en bygd i Buskerud, langt fra folk. Hun har ikke bil, skolebussen har sluttet å gå, og det er flere kilometer til butikken. Som en siste utvei ber hun til Gud om hjelp.

Det er da hun får en tanke. Hun ringer gamle kjente, en frelsesoffiser på Hamar, og spør: "Finnes Frelsesarmeen på Hønefoss? Jeg har sett skiltet, men det er ingen der."

Offiseren lytter og hører den underliggende desperasjonen. Snart tikker tekstmeldingene av gårde. Det er Elin Hammer, diakoni-medarbeider i Frelsesarmeen i Hønefoss, som får krisemeldingen fra korpsleder Bodil Østergreen. Hun får vite at en kongolesisk kvinne sitter mutters alene ute på bygda.

– Her var det et menneske som hadde sittet isolert fra 23. mars til 1. juli, og ikke kom seg noe sted.

Dagen etter setter hun seg i bilen og kjrøer til Therese. Det går ikke mange minuttene før Elin får del i en vond historie om trakassering, sykdom, svik og isolasjon.

Elin tar tak i de praktiske utfordringene først. Familien må ut av isolasjonen.

"Jeg skal finne et nytt bosted til dere", forsikrer hun. Og lover en ting til: "Jeg skal gi deg mange søstre, Therese. Jeg kjenner mange flotte kongolesiske damer."

Har lært å lese

Over ett år senere fyker snøfillene gjennom gatene i Hønefoss sentrum. Therese rister av seg kulda og klargjør kaffetrakteren på Frelsesarmeen. Nesten hver dag er hun her og gjør en innsats, ofte som vertinne.

Hun stiller opp når det er møter eller utdeling av matkort.

– Det her er min kirke. Dere er min familie, smiler Therese som er blitt tilhørig.

– Ja, du har funnet plassen din, sier Elin.

De siste ni månedene har det skjedd noe helt spesielt: 52-åringen har lært å lese! Et par ganger i uka har de to kvinnene sittet sammen over en rød perm og lest tekster fra Bibelen. Thereses bestilling var klar; hun ville lære å lese for å hente næring fra Bibelen.

Elin fant derfor fram skapelsesfortellingen, Fadervår og historier om hvordan Jesus møtte mennesker.

Denne formiddagen gjør de siste finish på juleevangeliet.

– "Det skjedde i de dager ….", begynner Therese, og følger Elins pekefinger setning for setning.

Snart har hun lest om hyrdene og englene, om kampen for å finne husly. Endelig finner hun mening i ordene. Som tidligere flyktning kan hun levende se for seg hvordan Maria må ha hatt det.

– Jeg føler med Maria som måtte føde uten jordmor i en skitten stall om natten. Det må ha vært vanskelig for henne å føde et barn når hun ikke var gift, sier hun og tenker på hvordan mange ugifte, gravide jenter har blitt utstøtt av sine familier i Afrika.

Hun har selv kjent på kroppen hvordan det er å stå alene med ansvaret for en liten baby.

– Men i julen tenker jeg mer på hva Jesus har gjort for oss. Han har tatt alt vi sliter med, alle våre synder, opp på korset, smiler hun.

En lang reise

Trebarnsmoren takker Gud for at han har hjulpet henne gjennom tøffe tider. I den røde permen finner hun Fadervår og leser bønnen på norsk. Men ordene får en ny valør når Therese slår over på morsmålet kini rwanda. Bønnen kommer fra hjertet, og hun gleder seg til den dagen hun kan lese den i sin rwandiske bibel.

– Jeg er så takknemlig for at Elin er her.

Ofte kikker jeg ned på Frelsesarmeen for se om det er lys på i lokalet. Da vil jeg ned dit, sier hun.

For Therese bor ikke langt unna. 1. august i fjor kunne hun og sønnene flytte inn i en leilighet i Hønefoss sentrum, rett ved Frelsesarmeens lokaler. Her ble hun snart kjent med både nordmenn og kongolesere.

Endelig har hun fått et nettverk. Therese kjenner at Gud har hørt hennes rop om hjelp, helt siden hun ble ung enke i en flyktningeleir i Rwanda.

Familien hennes er tutsier, og måtte flykte fra Den demokratiske republikken Kongo under hutuenes folkemord på tutsier i 1994. Til slutt endte Therese og mannen opp i Rwanda.

– Men vi var så sultne, så mannen min ville dra tilbake til Kongo for å se om forholdene var blitt bedre der. Jeg var gravid og sa til ham at han ikke måtte reise. Han lovet at han bare skulle dra til grensen for å høre om det var trygt å dra inn. Det var det siste hun så til ham. Ukene gikk, og Therese fødte en sønn. Tre måneder senere fikk hun beskjed: Ektefellen var drept.

Therese flyttet med babyen til foreldrene sine som også bodde i flyktningeleiren.

Fem år senere giftet hun seg igjen og fikk to sønner. Men den ene var alvorlig syk og var inn og ut av sykehus. Til slutt ga legene opp, gutten måtte få hjelp i utlandet.

Dermed ble både barnet og hele familien sendt til Norge for å få medisinsk hjelp. I 2009 var endelig familien i trygghet, men ekteskapet raknet, og mannen dro tilbake til Rwanda.

Sliten og alene

Hverdagen alene ble krevende.

– Jeg mister ofte ordene når jeg forteller om dette, sier hun.

Hun tenker på alle gangene sønnen ble akutt syk om natten, og det var milevis til sykehus. Problemet var at barna ved en feil ikke var registrert i noe offentlig system. Therese måtte kjempe for å bevise at hun hadde tre barn, men hvordan klare det når hun ikke kunne språket, og heller ikke kunne lese eller skrive?

– Til slutt fikk jeg hjelp av en tolk. Han skaffet advokat som til slutt fant feilen: Da mannen min dro tilbake, ble det antatt at hele familien fulgte med. Derfor hadde ungene mine blitt strøket fra systemet.

Da kampen mot byråkratiet var over, var Therese utslitt. Hun valgte å flytte til Hamar der søstrene hennes bodde. Der ble familien i åtte år, og Therese fikk jobb som renholder ved flere skoler. Etter en tid ble hun kjent med offiserene i Frelsesarmeen og fikk en nær relasjon til dem. Det gjorde at hun ville gi noe tilbake. Ofte stilte hun opp som kaffekoker på møtene.

Livet gikk på et vis, inntil problemene igjen tårnet seg opp for familien. Til slutt kjentes alt uutholdelig mørkt: "Skal jeg leve, eller dø?". Situasjonen var totalt fastlåst. Det var midt i den aller mørkeste fortvilelsen, på en stubbe langt inne i skogen, at hun plutselig fikk en tanke:

"Hvorfor sitter du her så lenge kirken er åpen?"

Hun bestemte seg for å ringe korpsleder Enos Mabada på Frelsesarmeen og spørre om lokalet var åpent.

– Jeg tror Gud ga meg tanken om å ringe offiserene. Hvis ikke Gud hadde vært der med meg, vet jeg ikke hvordan det hadde gått.

Dermed dro Therese til Frelsesarmeen for å be. Det ble et vendepunkt.

Kjenner seg elsket

Da sønnene kom inn på en skole i Buskerud, slo de til. Kanskje familien ville ha godt av å flytte til et annet sted? De ble tilbudt en toromsleilighet like ved skolen. Huseierne brydde seg. De hjalp familien på flere møter, men dro snart på langtidsferie.

Therese ble sittende alene i leiligheten med sønnene. Livet var tungt. Av og til kom hun seg inn til Hønefoss, men ble ikke kjent med noen.

– Jeg så skiltet til Frelsesarmeen, men det var ingen der da jeg dro dit en søndag.

Therese forsto heller ikke hva som sto på oppslaget, at det var sommerstengt. Hun hadde jo aldri fått lære å lese og skrive.

– Til slutt ringte jeg korpsleder Anne-Lene Rondestveit Mabada i Hamar og spurte om det var møter i Hønefoss.

Håpløsheten hadde begynt å ta tak i henne på nytt. Offiseren hørte desperasjonen hennes og forsto hvor ensom hun var.

Det var da hun ringte kollegaen i Hønefoss, som tok kontakt med Elin Hammer, som oppsøkte Therese.

– Det var et mirakel! Jeg kunne nesten ikke forstå at hun ville komme til oss.

Therese er glad for at hun nå har fått et stort nettverk.

– Det takker jeg Gud for. Jeg vet at hvis jeg har problemer, er det bare å ringe.

Omsorgen har gjort noe med Therese.

– Når jeg står her ved disken og spør om folk vil ha kaffe, er jeg alltid glad og føler meg bra. Vet du, jeg er så takknemlig! Jeg kjenner det i hele kroppen når jeg får en klem av Bodil og Elin, eller noen andre. Det er noe annet enn da jeg måtte sitte alene og spise lunsjen min mens jeg vasket på skolene. Jeg kjenner at jeg er elsket. Jeg kjenner at jeg er en person. Gud ledet meg til å gå inn døra her. Derfor vil jeg jobbe som frivillig på kjøkkenet. Jeg er her hele tida, fellesskapet betyr så mye, sier Therese, som snart begynner på soldatkurs for å bli soldat i Frelsesarmeen.

Therese smiler bredt: – Når jeg synes Hønefoss er en liten by, føler jeg at Gud sier til meg: "Men her er det mange med store hjerter." Ungene og jeg har det bra. Vi vet at vi ikke er alene lenger.

Hjelper andre

I vår døde faren hennes i Rwanda, uten at Therese fikk tatt farvel med ham. Sorgen var stor, men hun hadde ikke råd til å dra i begravelsen. Elin forsto smerten og ga beskjed: "Bestill billetter! Du skal dra!"

Det ble spleiselag og kronerulling blant gode venner. Mange bidro for å hjelpe. To dager senere satt Therese på flyet til Kongo.

– Jeg er så glad for at jeg fikk reise. Jeg fikk ikke dratt da moren min døde i fjor, men nå har jeg vært der og vet hvor foreldrene mine ligger begravet.

Gjensynet med gamlelandet førte til et nytt engasjement. Med det hun har av midler støtter Therese nå 15 personer som er innlagt på sykehus, slik at de er sikret mat og drikke under oppholdet.

Tankene hennes går til dem som ikke har. For hun vet hva det vil si.

– Jeg ble så lykkelig da du kom tilbake, sier Elin.

Therese smiler: – Jeg har fått en storesøster på Hønefoss.