Livssorg og livsglede

Tenk deg at du skal på ferie til New York. Du har planlagt alt du skal gjøre, og setter deg glad og fornøyd på flyet. Men så får du vite at ferien er avlyst, for flyet må nødlande på en øy. Og ikke bare det, faktisk blir det ikke mulig å reise hjem igjen heller. Heretter skal du bo på denne øya.

– Omtrent sånn kan det føles når livssorg rammer. Det er ikke en sorg over at noen du er glad i har gått bort, men over at livet ikke ble som du hadde tenkt. Det kan handle om sykdom, barna man aldri fikk, fattigdom, ensomhet, samlivsbrudd og veldig mye annet. Uansett hva årsaken er, det er lov å sørge, sier psykolog Janette Røseth.

Ingen har fasiten på hva som kan gi livssorg, det noen takler greit, kan være veldig tungt for andre. Og følelser har ingen best før-dato, sorgen tar den tiden den tar. Men ved å ta aktive grep, er det fullt mulig å finne mer glede i livet slik det faktisk er. Da oppdager du kanskje at stedet der du havnet også har masse å by på, selv om det slett ikke var dit du hadde tenkt deg.  

Sorg uten navn 

Røseth fikk selv hele livet endret for over ti år siden, da mannen hennes fikk slag. Først kom den verste, kritiske tiden da hun ikke visste om han ville overleve. Så begynte opptrening, og arbeidet med å akseptere at livet ikke kom til å bli som de hadde planlagt. Det var mange følelser, men selv om hun er psykolog og jobber med nettopp følelser, skjønte hun ikke helt hva det var hun balet med. Helt til det slo henne: Jeg sørger jo! Men mannen hennes hadde jo overlevd slaget, kunne hun egentlig sørge da?

Etter hvert fant Røseth det rette begrepet for følelsene sine: livssorg. Da hun hadde blitt mer kjent med hva dette handlet om for henne, bestemte hun seg for å dele det med andre. Hun jobbet da i Stavanger kommune, der de innimellom hadde åpne foredrag. Hun ba om å få holde et foredrag om livssorg. Det viste seg at temaet hadde truffet en nerve hos veldig mange. 

– Det var plass til 400 mennesker, og det har aldri blitt fullt så fort, forteller hun. 

Janette Røseth har siden skrevet bok om livssorg og holdt mange foredrag. Det hun aller helst vil at folk skal få med seg, er det at du har lov til å ha alle dine følelser. Og at det er helt normalt å oppleve livssorg, du ikke er alene om å ha det sånn. 

Sorg etter mange år

Livssorgen kan ramme når vi minst venter det. Det handler ikke nødvendigvis om en hendelse her og nå. Røseth forteller om en grandtante som aldri fikk barn. Det var ingen stor sorg for henne, hun og mannen hadde det fint sammen og de hadde «låne-barnebarn» på besøk når de trengte det. Men så døde mannen hennes.  

– Hun hadde en venninne som mistet mannen sin omtrent samtidig. Venninnen hadde barn, barnebarn og oldebarn som flokket seg om henne. Min grandtante hadde ingen sånn flokk. Da kom plutselig sorgen over barna hun ikke hadde fått for mange år siden. 

Røseth snakket også med en som lurte på om hun virkelig kunne si det var livssorg hun kjente på da det kom mange vonde følelser rundt skilsmissen hun gikk gjennom 20 år tidligere. Det var jo så lenge siden! Hun hadde et godt forhold til både eksen og hans nye kone. Men så hadde de to kjøpt seg hytte sammen. 

– Hun fortalte at hun og eksmannen hadde snakket masse om å kjøpe hytte på et spesielt sted, og lagt planer for hvordan de skulle ha der det og nyte alderdommen sammen. Og så kjøpte han og den nye kona hytte akkurat der. Det var ikke mannen hun sørget over. Det var livet hun ikke fikk, familien og planene som ikke ble noe av.  

Skynder seg å sørge

Men det kan være vanskelig å få forståelse for livssorg som kanskje rammer etter lang tid, eller som varer lenge. Mennesker som har kommet seg gjennom alvorlig sykdom, kan for eksempel lett møte forventninger om å raskt gå videre med livet, de er jo ikke syke lenger! Det gjør at mange føler de må skynde seg å bearbeide det som er vondt. 

Når Røseth snakker om sin egen livssorg, pleier hun å si at «det er lenge siden, men det er fortsatt i dag». For selv om det er over ti år siden mannen hennes fikk slag, lever de fortsatt med konsekvensene. I tillegg er hun selv kronisk syk. Hun og mannen har måttet finne seg selv litt på nytt, og akseptere at det er mye som må gjøres annerledes. 

 Det viktigste er å lytte 

Fordi vi har en tanke om at man skal komme seg raskt videre når livet er vanskelig, er det veldig mange som skjuler sin livssorg. Har man prøvd å snakke om det, har mange også blitt møtt med velmente kommentarer som: «Husk å være takknemlig, det kunne ha gått mye verre», eller litt lettvinte forslag til hva de burde gjøre for å få det bedre. Hun mener det er lurt å prøve å la være hjelpe. Ikke i betydningen at vi ikke skal tilby praktisk hjelp til noen som er i krise, eller gi råd hvis noen ber om det. Men det å prøve å fikse andres problemer med ubedte råd som «har du prøvd yoga? Hva med urtete?» er gjerne ikke det som egentlig hjelper. Folk har ofte tenkt på slike ting selv. Det å bare lytte, er ofte det beste man kan gjøre.  

Det er lett å føle seg alene i livssorg, og tenke at ingen andre kjenner på lignende følelser. I Norge er det for eksempel en million mennesker som er ensomme. Det er et enormt tall i forhold til befolkningen. Likevel er det nok mange som tenker at de er ganske alene om å ha det sånn. 

– Tenk om en million ensomme nordmenn kunne startet en Facebook-gruppe sammen og blitt kjent! Istedenfor å tenke at «det er bare jeg som er introvert, det er ingen andre som sliter med small talk», kunne de sett hvor vanlig det er å ha det akkurat sånn – og kanskje fått nye venner. 

De viktige relasjonene 

Nettopp ensomhet, er en stor livssorg for mange. Og det blir ikke lettere hvis man leser forskningen om hvordan ensomhet er like helseskadelig som å røyke 15 sigaretter om dagen. Men mange misforstår hva forskningen egentlig sier, forklarer hun. 

– Det viktige er ikke å ha mange nære venner, selv om det selvsagt er fint. Det som betyr mest, er gode relasjoner. Det kan handle om veldig små ting. Slå av en liten prat når du møter naboen ved postkassa. Eller si hei til den som sitter i kassa i matbutikken og spør hvordan det går.  

Det kan være mikrosamtaler på et minutt eller to. Men over tid bygger det gode relasjoner. Det kan bli til litt lengre samtaler etter hvert. 

– Prøv å si «hei, hvordan går det?» til bussjåføren. Neste gang kan du kommentere: «Å, er det du som kjører bussen i dag også, så hyggelig». Til slutt kan det hende at bussjåføren henger ut av vinduet og vinker når han ser deg, smiler Røseth. 

Spontant vennskap

Røseth forteller om en fin opplevelse hun hadde nylig. Hun så en dame i parken som var kledd i rødt fra topp til tå. Vanligvis ville hun ikke gjort noe mer enn å tenke at det var fint. Men denne dagen bestemte hun seg for å ta mot til seg. Hun gikk bort og sa: «Unnskyld, men jeg ville bare si, for en fargefest du er! Jeg blir skikkelig glad av å se på deg, takk!». Det førte til en liten samtale, og så sa damen i rødt: «Vi skulle ikke tatt en kaffe på kafe da?»

Umiddelbart slo skepsisen inn, hennes første tanke var at «man går da ikke på kafé med fremmede». Men hun sa ja likevel. Det ble en fin time hvor de snakket om alt mulig før de gikk hver til sitt. 

– Hun bor i Ålesund og jeg i Stavanger, så jeg tenkte jeg aldri ville se henne igjen. Men så skulle jeg en tur til Ålesund, og bestemte meg for å sende en melding og spørre om hun ville ta en kaffe til.

Røseth syntes det var skummelt, for kanskje ville hun bare ødelegge det som var et fint minne. Hva om det ikke ville bli hyggelig denne gangen?

– Det morsomme var at hun også hadde tenkt akkurat det samme, og det ble akkurat like hyggelig! Nå har vi avtalt at hvis vi er på hverandres kanter, skal vi ta en kaffe. Ikke noe mer enn det. Men kanskje det kan bli et vennskap.  

Inn i det vonde 

I boka Livssorg har psykologen laget et konkret 12-ukers opplegg for å bearbeide sorgen og finne mer glede i hverdagen. For når livet er tungt, har vi lett for å se verden gjennom grå eller svarte briller. Hjernen leter hele tiden etter bekreftelse på det den tror den allerede vet, nemlig at livet er mørkt. Da kan enkle øvelser som å skrive ned ting man er takknemlig for, hjelpe hjernen å søke etter det positive isteden. Men først må man ta jobben med å definere hva en egen livssorg handler om og hvordan det påvirker livet. Selv om det er vondt. For det fungerer dårlig å hoppe rett til de hyggeligere øvelsene. Røseth sammenligner det med å gå til legen med vondt i magen og få til svar fra legen at: «Ok, da må vi operere. Vi trenger ingen undersøkelser, vi bare åpner opp og ser hva vi finner». 

– Da ville legen operert i blinde, det er en dårlig plan. Det samme gjelder livssorg. Vi må vite hva utfordringen er, så kan vi gjøre noe med det. Noen ganger tar livet u-svinger og vi opplever ny livssorg. Da må vi gå litt tilbake og finne ut hva det dreier seg om denne gangen, sier Røseth. 

Glede er et valg

Glede er ikke noe som bare kommer dalende ned i livet til de som er heldige. Røseth mener glede er et aktivt valg. Derfor heter hennes nyeste bok Prosjekt glede. Det er ikke tilfeldig at temaet for boka er glede, ikke lykke. For jakten på lykken kan faktisk stå i veien for gleden. 

– Lykke er eufori, det er den sterkeste gleden. Men hvis vi hele tiden jakter på den, kan vanlig glede blekne i forhold. Vi kan til og med føle oss mislykket fordi vi ikke klarer å få lykken til å vare. Men lykken er ikke ment å vare lenge av gangen, ofte varer den bare noen sekunder, forklarer hun. 

Det er gull alt som glimrer

Gleden derimot, det handler om å finne de små, og litt større tingene som gjør at vi kan ha det så fint som mulig på en helt vanlig tirsdag. Også dersom vi er i en vanskelig livssituasjon. Men det handler ikke om en «se alltid lyst på livet»-holdning der man skal late som alt er bra. 

– Det er mye bra med å se lyst på livet. Men vi skal ikke undertrykke de vonde følelsene, de må også få rom. For følelser vi undertrykker forsvinner ikke, de blir værende og lager masse trøbbel.  

Ett av hennes favorittråd er å lete etter «glimmer».  Glimmer er de ørsmå tingene i hverdagen som gir oss en liten boost av glede. Det kan være det å åpne vinduene om morgenen og trekke inn et pust av frisk luft. Smaken av den første slurken kaffe om morgenen. Det å smile til naboen og få et smil tilbake. Det fine med å lete etter glimmere, er at det gir rask effekt. Små gledesbooster gjennom dagen kan faktisk forandre nervesystemet vårt. Det endrer autopiloten fra å bare se etter bevis på at livet er tungt, til å se etter glede og lyspunkter. 

– Slike små øyeblikk av glede kan gjøre oss glade nok til at vi kanskje kan lete etter større glimmer. Natur gir for eksempel et kjempeglimmer. Du trenger ikke gå lange turer, det er like bra å bare sitte i naturen en stund. Eller man kan åpne vinduet og aktivt lytte etter fuglesang. 

Mobilen gir oppturer og nedturer 

Mobilen kan stå i veien for at vi legger merke til alle glimmerne, men den kan også være et fint verktøy. Hvis livet er veldig vondt akkurat nå, foreslår hun å ta bilde av glimmere. Ta bilder av kaffekoppen din, det fine lyset gjennom vinduet om morgenen, den gode middagen du faktisk klarte å lage. Hvis livet føles 100% mørkt, kan du se på de bildene om kvelden og se at det ikke stemmer. Det gir motivasjon til å kanskje finne enda flere lyspunkter i morgen. 

Men mobilen kan også være en gledestyv, spesielt sosiale medier. Selv om man egentlig vet at folk legger ut glansbildeversjonen av livet sitt på sosiale medier, er det lett å sammenligne og bli mer deprimert av å se andres tilsynelatende lykkelige liv.

Men hva med reels, korte kattevideoer som får oss til å le kan vel gi glede? Egentlig ikke, svarer psykologen. Reels gir oss en veldig kortvarig boost av lykkehormonet dopamin, men det er feil type dopamin. 

– De morsomme kattevideoene gjør at dopaminet stiger litt, men med en gang videoen er ferdig, synker det til litt under det nivået du var på før videoen. For hver nye video du ser, synker dopaminnivået enda litt mer. Etter to timer med scrolling på sofaen, kan du føle deg verre enn da du startet. Og, selv om det føles som du slapper av, er hjernen faktisk pålogget hele tiden når vi ser på skjerm. Hjernen trenger også ordentlig hvile. Det betyr selvsagt ikke at det er «forbudt» å se på reels, men det er ikke det beste valget når livet er tungt. 

Livet er et stigespill

Når nye vaner skal innarbeides, bør man starte i det små, ellers gir man lett opp. Det har mange overoptimistiske joggere fått merke.  

– Det er det lett å tenke at du må vel jogge minst fem kilometer fra første dag, så det blir skikkelig trening. Men etter 150 meter holder du på å stryke med og tenker at «jogging skal jeg aldri prøve igjen», sier hun og ler. 

Isteden skal man begynne med å lære hjernen og kroppen å møte opp. Vil du gå tur hver dag, start med å sette en timer på to minutter. Gå ut i gangen og finn fram skoene. Kanskje rekker du å ta på deg bare en sko før timeren ringer. Neste gang rekker du kanskje halvveis ned trappa. Før du vet ordet av det, har du begynt å gå rundt kvartalet og turene blir en vane. 

Men hva hvis man lager en plan som føles realistisk, setter i gang med godt mot, men så sklir det ut? Da minner Røseth om at livet ikke er Monopol, det er et stigespill.  For i monopol er det et felt som heter «rykk tilbake til start». I stigespill går den lengste slangen nedover til rute tre.

– Du trenger ikke starte på nytt. Har du for eksempel begynt å skrive ned ting du er takknemlig for hver dag, men så har det sklidd ut? Da vet du jo at du har klart det før, og at det gjorde godt, du må bare børste støv av det igjen. Du rykker aldri tilbake til start.