Lyden av fellesskap

Det er lydprøve i Brygga Kultursal i Halden, og en herlig bølge av god, gammel gospelmusikk velter utover oss få som sitter i salen.

Om noen timer blir det fullt hus og stormende jubelstemning, for da skal Army Gospel, Frelsesarmeens kor her nesten på svenskegrensen, ha sin store jubileumskonsert.

30 år har det blitt, med flerstemt og fengende vellyd i rommet, og en vellyd i fellesskapet som gjør koret til mye mer enn et kor. Det er en glede som ikke bare høres, den syns!

Lydprøven gir oss en forsmak på korets utstråling.

Her er det mange kormedlemmer som tåler godt at vi hviler øynene direkte på dem. Bevegelser, smil og mimikk viser noe ekte som må komme innefra.

En grein med torner

Kristine Johansen er en av dem som synes godt, hvor sangglede og innlevelse virkelig kommer innefra og ut. Hun beveger hele seg, gjerne også den venstre armen, en tatovert arm som sier mye om hvem hun er.

– Jeg har mange tatoveringer og har tegnet alle selv, forteller Kristine.

– Oppover hele armen, opp til skulderen slynger det seg en grein med torner. De er alle tornene i livet mitt, og de er ikke få, alt jeg har vært gjennom helt fra barneårene.

Kristine flyttet alene til Halden for å gå på skole da hun bare var 15 år. Så har årene kommet og gått, med alt som følger med av vondt og godt, med pauser fra Frelsesarmeen før hun kom tilbake til «Army», som hun kaller koret.

– Det kan godt hende at noen ikke orker å synge, men kommer likevel og sitter og hører på. Om du trenger en klem, eller å bli holdt litt rundt, så si ifra til noen. Ikke alle kor har den biten der.

– Når det kommer 30 stykker på en øvelse, kan det være at noen er tunge og triste når det starter, men da blir de etter hvert løftet opp av fellesskapet.

Kristine snakker varmt om øvelser på cirka tre timer, hvor hun aldri drar før det er slutt. De har noen milde og rolige sanger, men på jubileumskonserten blir det trøkk og feiring, der skal de ikke holde igjen på noe!

– Jeg gleder meg til duetten og til å bli ferdig med den, sier Kristine, og vi aner en slags skrekkblandet fryd. Hun skal synge med korkamerat Dag Martin Vik-Haugen, «Standing in his presence», en mektig sang som krever stor pondus fra dem begge.

– Nå kommer jeg ikke til å ta flere pauser. Nå vet jeg hvor jeg hører hjemme, hvor jeg trives og hva som er godt for meg, slår hun fast.

Kristine begynte etter hvert å oppleve koret som å ha en ekstra familie. Det tok noen år før hun ordentlig forsto at hun kunne komme uansett hvordan hun hadde det og uansett hvilken form hun var i. Sånn er det for flere enn henne, for alle kan ha en dårlig dag.

En motor full av følelser

Duettpartner Dag Martin syns også godt i koret under lydprøven. Det er mye bevegelse og innlevelse også på han. Men hvor ble det av ham?

Plutselig er han borte og konfererer med lyd- og lysfolkene, så instruerer han noen på scenen om bruk av det tekniske, så er han ute og åpner døren for å ta imot fotografen fra lokalavisa. Og mellom alle praktiske gjøremål er han jammen tilbake i koret igjen.

Dag Martin har visst en finger med i alt, og vi får høre at han har jobbet med denne konserten hele det siste året.

– Når du legger inn så mye innsats, hva syns du at du får tilbake for alt du gjør?

Det spørsmålet vekket visst mange følelser. Dag Martin har vært med i koret lenge, og i noen år var han den eneste mannen i koret. Nå er det fem av dem, men det er ingen tvil om hvem som har merkelappen altmuligmann. Nå blir han blank i øynene.

– Jeg får så veldig mye tilbake! Jeg er nok mye, i overkant mye av og til, for jeg har mye energi. Men jeg trenger dette selv. Koret betyr veldig mye for meg.

Tråkket endelig over terskelen

Mange av koristene har lang fartstid, og flere har vært med siden starten. Andre er ganske ferske i fellesskapet.

May Ruby Soli har vært med i bare litt over ett år, selv om hun har visst om koret og hatt lyst til å være med nesten like lenge som koret har eksistert. Det var Kristine som til slutt fikk henne med inn over det som hadde vært veldig mye mer enn ei dørstokkmil.

– Det å tråkke over den terskelen har tatt lang tid. Jeg har alltid hatt lyst, men har en angstdiagnose. Jeg sang i kor på barneskolen, jeg var med på babysang på Frelsesarmeen, jeg har sunget litt karaoke og sånn, og jeg sang for barna da de var små. Eldstemann skulle alltid ha "Teddybjørnens vise", alle versene, så det ble mye sang ved leggetid.

Barna er nå 18 og 21 år, så synging ved sengekanten har for lengst tatt slutt. Men synging blir det. May Ruby er på hver eneste øvelse i gospelkoret, og hun har stor glede ikke bare av selve syngingen, men også av innholdet i sangene.

– Gospel er sterkere musikk enn bare kor! Musikken betyr noe, for det er et budskap i den. Jeg hadde ikke et sterkt forhold til det budskapet fra før, selv om mormor hadde lært meg å be aftenbønn. Jeg har alltid trodd på noe større, men visste ikke hva det var. Nå tror jeg på Gud!

Det styrker henne i troen når hun ser hvordan mennesker kan bli rørt når de opptrer. Hun ser hvordan koret når fram til folk, hvordan musikken kan spre glede og gi trøst. Hun kjenner en stor mening i det de gjør.

– Om vi synger for tre eller 300 betyr egentlig ikke så mye. Om vi bare treffer ett menneske med sangen, da gjør vi noe bra. Og hvis vi ikke treffer noen andre, så treffer vi kanskje oss selv, for vi synger for oss selv også.

Hun forteller at alle i koret er engasjerte, kommer på øvelsene, deler troen og gleder seg til konsertene. Sånn som nå til jubileumskonserten!

Og May Ruby skal synge solo for første gang. Det betydde mye for henne å bli spurt.

– Da tenkte jeg at her er det noen som tror på meg, og sangen passer godt: «I just wanna thank you»!

Fikk oppgaven kastet på seg

Linda Asbjørnsen er den som velger sanger, setter ut solistoppdrag og dirigerer koret med smittende humør og sikre hender. Hun fikk kastet på seg oppgaven med å dirigere det som den gang var Frelsesarmeens ungdomskor i Tistedal, da den første dirigenten, Jon-Anders Marthinussen, flyttet til Sverige.

Jon-Anders, som for anledningen er hentet til Halden på besøk, smetter bortom med en kort replikk mellom lydprøve og konsert, om koret som har hatt samme sound i alle år, en skikkelig gjenkjennbar signatur som både han og Linda har stor kjærlighet til.

– Når man ser hvordan det gikk, bør man kanskje flytte oftere, humrer han som dirigerte den første sprintetappen før Linda tok fatt på sin dirigentmaraton og startet Army Gospel.

Linda har ikke noen musikkutdanning, og hun sier at hun overtok koret uten å vite helt hva hun gjorde. Noen måtte jo gjøre det, og da fikk det bli henne.

Det ungdomskoret hun overtok, gikk så over i voksenkoret Army Gospel, inspirert av svenske VasaGospel i Stockholm. Hun visste hva hun ville at de skulle ligne på, med sanger, bevegelse og kapper i Frelsesarme-farger.

Resten er historie, en foreløpig 30 år lang historie.

– Jeg hadde vært hornmusikant, så jeg kunne jo noter. Så tok jeg et dirigentkurs på en musikkskole i Sverige, og det jeg fikk ut av det, var at jeg kunne gjøre det på min egen måte. Jeg kan være fri og gi de tegnene som skal til underveis. Jeg har mine måter å gjøre det på som koristene kjenner.

Mange år, mange konserter og enda mange flere øvelser! Dirigenten er akkurat som kormedlemmene sine, at noen ganger er det tyngre å gå på øvelse enn andre ganger. Men om følelsen er laber på vei til korøvelsen, er det en helt annen og mye bedre følelse på vei hjem. Motivasjonen for å holde på er veldig sterk.

– Musikken og sangen, der føler jeg at jeg kan gjøre noe for Gud. Der kan jeg være hans vitne og sendebud, sier hun.

De har sunget veldig mange forskjellige steder, og hun liker særlig godt når det er andre steder enn i menighetslokaler.

– På puber, uteserveringer, gågater, butikksentre, det er der jeg føler at vi får ekstra mye tilbake. Når noen sier for eksempel: «jeg sto ved klesstativet og fikk med meg hva dere sang», da føler jeg at vi treffer folk. Alle i koret blir glade når vi får høre sånne ting.

Publikum lot seg rive med

Army Gospel er ikke noe elitekor med opptaksprøve. De er åpne for nye medlemmer som kommer med de stemmene og den musikkbakgrunnen de har, men de er gode til å synge og låter veldig bra. Det har de bevis på, ikke minst fra da de vant «Det store korslaget» i Halden to år på rad.

Et godt kor øver mye inn mot en stor anledning, og selvsagt ble jubileumskonserten skikkelig god. Koret leverte, solistene leverte, og gjestesolist Samuel Ljungblahd fra Sverige ga det ekstra krydderet og toppingen han var hentet inn for. Spennvidden var der.

Akkompagnert av Jon-Anders Marthinussen leverte Ljungblahd kveldens musikalske kontrast i den stille og inderlige balladen «I believe». Under kan du høre ham i et tidligere opptak.

Men mesteparten av kvelden gikk unna i flerstemt, fengende og gyngende gospel, med mye glede og innsats på scenen og et publikum som lot seg hjertelig rive med.

– Når jeg velger sanger, så må de treffe noe i meg, sier dirigent Linda Asbjørnsen.

Da treffer de gjerne både koristene og publikum også.