Når evangeliet lukter asfalt og høy

Jul under broene ble til da Frelsesarmeens store julekonsert "Håp i ei gryte" forsvant fra TV 2s sendeskjema. Daværende leder av Frelsesarmeens musikkseksjon, major Jan Harald Hagen, ønsket å tenke nytt. Han kom fram til at Oslo ikke trengte enda en storslått julekonsert.

– Vi ville heller plassere juleevangeliet i rammer som speiler budskapet: nærhet, varme og solidaritet med dem som strever mest, sier den nå pensjonerte frelsesoffiser, som også har vært rektor ved Frelsesarmeens Offisersskole.

Etter noen forsøk i ungdomshus og kulturlokaler, landet man på ideen om Jul under broene.

Med skuespillere som Per Christian Ellefsen med på laget for å lese juleevangeliet, ble musikere og publikum samlet under broer.

I byer som Oslo, Lillehammer og Sandnes ble det skapt en annerledes juleopplevelse.

– Vi ville spille på steder vi tror Jesus ville vært glad for at vi valgte. Byenes mørkeste kroker ble forvandlet til oaser av varme og vakkerhet – for en stakket stund, sier Jan Harald.

Han minnes konserten under Dyvekes bro på Oslos østkant, der det hele startet.

– Det var en drøm å få gjøre et mørkt og dystert sted til en oase av kjærlighet. Vi rigget opp, spilte, og så rigget vi ned. Og mørket kom tilbake. Men for en liten stund var det lyst.

Han husker også konserten i minus 17 grader ved Mesnaelva i Lillehammer, der folk sto ute og lyttet – med stjerner over seg og med ekstra ullstrømper på føttene.

For Jan Harald tror at Jul under broene gir tilhørerne noe ekstra nettopp fordi man kanskje ser at juleevangeliet er en bro mellom Gud og mennesker. Og at ordene i Julekveldsvisa til Alf Prøysen er sanne: "Den fyrste gong ho skinte så laga hu ei bru, imellom seg og himmel'n og ei krybbe og ei ku."

Evangeliet på gata

Det er Tabita Størksen, aktivitetskoordinator på Frelsesarmeen på Ensjø i Oslo, som nå tar over ansvaret for Jul under broene.

Hun ønsker å videreføre kjernebudskapet, men samtidig forme konseptet på sin egen måte.

– Jeg har savnet å bidra utenfor Frelsesarmeens lokaler. Jul under broene gir en sjanse til å formidle evangeliet på gata, på en måte folk kan forså, sier hun.

I år har hun med seg artisten Knut Anders Sørum og lokale kor, og selv har hun skrevet en sang hun skal framføre.

– Jeg vil at konserten skal lukte asfalt og høy. Jesus ble ikke født på et slott. Hadde han blitt født i Norge, kunne det vært på Grorud eller på Grønland.

For Jan Harald Hagen er det en glede å se at unge i Frelsesarmeen tar ansvar.

– Jeg har drømt om at yngre krefter kunne overta Jul under broene, uten å kopiere. De unge skal gjenskape og gjøre det til sitt eget. Og da er det viktig at vi voksne trer litt til side og gir plass, mener han.

Tabita er enig.

– Unge må våge å ta ansvar og få lov til å forme arbeidet på sin måte. Det gir tilhørighet og mening. Jeg har fått mye ansvar i Frelsesarmeen, og det har gjort at jeg kjenner meg hjemme.

Jan Harald Hagen mener det er viktig at godt voksne ildsjeler i Frelsesarmeen "ikke sitter for tungt i stolen".

– I likhet med veldig mange andre felleskap, har ikke Frelsesammen vært superflinke til å gi unge krefter rom og plass. Man bør være mye mer bevisst på situasjoner der unge har lyst til å bidra, sier han.

Musikkens kraft

For uansett hva slags aktivitet man engasjerer seg i, det være seg fotball, korps, teater eller hva som helst, så kan det være at det er de største bidragsyterne som faktisk hindrer at nye krefter kommer til. Ikke fordi de bevisst vil stenge unge ute, men rett og slett fordi de er så oppslukt av arbeidet selv.

Tabita tenker at dette ansvaret er delt mellom unge og de godt voksne.

– Unge kunne også vært mer frimodige, og ikke bry seg så mye om hvordan arbeidet alltid har vært. Men det er jo også viktig at ledere av den lokale Frelsesarmeen heier på ideene om unge kommer med nye forslag.

Selv har Tabita erfart at det å få ansvar, slik hun har fått mye av i Frelsesarmeen, gir tilhørighet.

– Det er to grunner til at jeg går på Frelsesarmeen. Det ene er at jeg har blitt kjent med Jesus, og jeg vet at jeg trenger et åndelig fellesskap. Og det andre er at jeg har fått lov til å være med og bidra inn i dette fellesskapet. Det gir veldig mye mening å ha ansvar for barnekor, eller gjøre forskjellige aktiviteter og få ansvar. Folk stoler på meg og gir meg mulighet til å forme arbeidet.

I sommer var hun i Nederland på en europeisk Frelsesarmé-leir sammen med rundt 100 andre norske ungdommer.

– Det gir meg håp for framtiden. Hvis vi vil at Frelsesarmeen skal leve om 20–30 år, så må vi gi rom for nye ideer. Og vi har absolutt mange flotte barn og ungdommer i Frelsesarmeen.

Begge er de opptatt av musikk og at den kan berøre folk på en unik måte.

– Jeg har en tro på at fellessang bringer oss nærmere hverandre. Jeg har valgt sanger med sterke tekster, og vi skal synge sammen. Det er en julekonsert for alle, sier Tabita.

Musikken har alltid hatt en sentral plass i livet til Jan Harald, helt siden han som liten fikk pianoundervisning hos en gammel dame nede i gata.

– Musikken ligger i hele skaperverket, og musikken berører mennesker. De gamle damene som stod på gatehjørnene og spilte på en gammel kassegitar og sang, berørte mennesker fordi de sang med et oppriktig hjerte, sier Jan Harald.

Tabita legger til:

– Jeg tror musikken kan hjelpe oss til å formidle evangeliet til mennesker som ellers ikke blir berørt av det.

Det uventede valget

Tabita hadde egentlig andre planer for dette året, men tilfeldigheter førte til at hun dette året jobber som aktivitetsmedarbeider i Frelsesarmeen på Ensjø.

– Hverdagen min er bedre enn jeg kunne drømt om – fordi jeg får jobbe med barn og unge, jeg får holde på med musikk og jeg får snakke om evangeliet.

Tabita leder en rekke aktiviteter både for barn og voksne, og hun bidrar ogs. som ekstrahjelp i den åpne kafeen på Frelsesarmeen på Ensjø.

– Jeg tror dette var det beste som kunne ha skjedd.

Mange ganger tidligere har jeg bedt om at Gud må lede meg, eller vise meg et kall. Jeg har vel aldri følt at jeg har fått et tydelig svar. Dette var kanskje den første gangen jeg skjønte at dette var en mulighet jeg fikk av Gud. Et veldig konkret bønnesvar.

– Hva tenker du ungdom egentlig er på jakt etter – og hva finner de om de blir en del av fellesskapet i Frelsesarmeen?

– Jeg tror mange voksne tenker at ungdom er på jakt etter noe som er kult, hipt og gøy. Og å. tror jeg det er litt motsatt. I hvert fall sånn jeg kjenner ungdommene, så bryr de seg egentlig ikke om at det er kule lyskastere på ungdomsklubbene. Jeg tror de søker mening og sannhet.

På ungdomsleiren i Nederland opplevde Tabita at mange helt oppriktig søkte etter hva kristendommen egentlig handlet om.

– Jeg tror vi kunne brukt mye mer tid på å snakke om Jesus, og mindre tid på å lage graffiti på veggene i ungdomslokalet, sier Tabita.

Hun mener også at de voksne betyr mye mer for ungdommene enn det de tror selv.

– Jeg har opplevd mange voksne som sier: "Nei, jeg kan ikke være med i ungdomsarbeid, jeg er så gammel og kjedelig. De unge har ikke lyst å snakke med meg." Og så er det nettopp disse menneskene ungdommene gjerne vil snakke med. Mange ønsker kontakt med trygge, kristne voksne – gjerne "kjedelige" voksne. For jeg tror de ønsker ekte, nære relasjoner. Jeg har en bønn om at alle i menigheten her på Ensjø og i Frelsesarmeen generelt skal forstå sin egen verdi. Jeg håper de forstår hvilken forskjell de kunne ha betydd for noen bare ved å være den de er.

Søker etter dypere mening

Tabita tror at fordi unge i dag vokser opp i en overfladisk verden, der det først og fremst handler om sosiale medier, utseende og jakten på det perfekte liv, så søker de etter en dypere mening med alt. De ønsker en plass å høre til. Muligheten til å få bidra til noe meningsfullt.

Et sted der de er gode nok som de er.

– Dette er jo musikk i mine ører, utbryter Jan Harald, og legger til:

– Jeg tror det betyr mye å få bidra inn i et arbeid der folk spør etter deg om du ikke er der. Om du er liten eller stor, så betyr det noe.

– Og så bør vi bli flinkere til å snakke om tro, sier Tabita.

Snart starter hun med "sport og tro", der ungdom først møtes til en time i gymsalen, og etterpå har ungdommene et alfakurs – et rom for å finne ut mer om den kristne troen.

– For min egen del, var det i det øyeblikket jeg begynte å sette ord på troen min at jeg fikk et eierskap til den. Særlig var det å være konfirmant viktig for meg, for da fikk vi snakke utrolig mye om tro, og det gjør man kanskje ikke ellers.

Jan Harald har alltid tenkt på Frelsesarmeen som en krakk med tre bein. Den har det evangelisk utadrettede beinet, det diakonale beinet og kulturbeinet. Han tror at sistnevnte bein kan trenge litt reparasjon.

– Min drøm er at det kan rettes opp igjen slik at vi kan hjelpe Frelsesarmeen til å være til stede i livet til mennesker. Jeg har en drøm om det i hvert fall. Jeg synes det er rørende at unge mennesker har drømmen om å være med og synliggjøre tyngden i juleevangeliet – det at Gud kom nær til vår sørgelige verden, sier frelsesoffiseren.

Han og den unge miljøskaperen går inn i den nye storsalen på Ensjø.

Tabita tar plass ved flygelet, setter selvskrevne noter opp foran seg og synger sin egen tekst på stavangerdialekt. For det er disse ordene og disse tonene som snart skal lyde under broene.

Her sitte du på gadå i ro
Eg har en jobb og en fin plass å bo
Men hjerta mitt veie tusen tonn
Adle trenge me ei utstrakte hånd

Så treffes me her under ei bro
Her ska me to ta opp tråden igjen
Du brette ut et hjørna så eg får litt plass
Me nøst’oss tebage te der det glapp
Pappkartongen blir et hellig sakrament
Den så du bruge som madrass når eg rusle vekk
På him’len vise stjerner at me ikkje e forlatt,
Ein pappbit og ei krybba tenne håpet i natt

Såg deg på avstand og valgte å gå
Konne ha snudd, men eg tenkte sånn på
Den gangen tilfeldigheter knuste vår drøm
Nå e det jul, kom, me dele ein bønn

Takk for den stundå me fekk sitta tett,
Dela litt varme – du gjorde det lett,
i ei tid som e kald fekk me et glimt
av himmelends dyna – me hadde det fint.

Tekst og melodi: Tabita Størksen