Læresveinen i Kaizers Orchestra

I et rolig boligstrøk øst i Oslo, med utsikt over by og åser, bor Rune Solheim og familien. 49-åringen fra Kvinnherad på Vestlandet håndbrygger et par kopper kaffe, lar vannet sildre forsiktig over filteret mens den svarte drikken tar form.

I den trange kjelleren nedenunder står et velbrukt trommesett. «Pass på så du ikke skaller hodet i taket», sier han og viser vei ned kjellertrappa.

Han setter seg ned på stolen, tar stikkene i hånda og dundrer løs på hi-hat, cymbaler, toms og skarptromme. Høyrefoten jobber med basstromma.

På hylla bak ham står noen innrammede bilder med kultbandet Kaizers Orchestra; det særegne rockeorkesteret med inspirasjon fra både signøyermusikk, punk og omparytmer, og hvor Rune er både trommeslager og daglig leder.

Musikeren har vokst opp på bedehuset, lærte seg å spille på lokalets gamle Gretch-trommesett, og fikk høre mange ord om Jesus. Ord som lenge lå i dvale, og som han i dag ønsker å spre videre.

– Jeg er først og fremst en disippel av Jesus Kristus, sier han.

– Eller kanskje man heller skal si «læresvein», som det heter på nynorsk.

Kirke der man er

En disippel, eller en «læresvein», er det samme som «lærling». En disippel er en som søker å lære av sin mester. Jesus selv hadde tolv disipler som han holdt spesielt nært, og kanskje nettopp nærhet er et stikkord for Rune, som i tillegg til musikkkarrieren også har vært pastor for DNA – et menighetsnettverk som består av husmenigheter, hvor mennesker samles i hjemmene sine for sammen å vokse som kristne.

– Helt fra kirkens begynnelse, som man kan lese om i Apostlenes gjerninger, samlet de første kristne seg i hjemmene, forteller han.

– Mennesker som kom til tro på Jesus, delte det så videre i nettverkene sine – til kollegaer, venner og familie. Kona og jeg har selv opplevd det, da vi delte evangeliet med de tre søsknene hennes, og de kom til tro. Vi bruker også tid på å utruste ledere, slik at i stedet for å ha én pastor og mange kirkemedlemmer, så får flere av oss pastoralt fokus.

Mannen med T-skjorta hvor det står «The Church has left the building» i store hvite bokstaver, forteller at det man kaller Guds rike – hvor jord og himmel møtes – kommer og viser seg gjennom den som lever ut troen på Jesus, være seg på en gudstjeneste, i familielivet, eller under nachspiel på konsertturné. Man er kirke der man er.

– Miljøene jeg representerer er veldig forskjellige, og kontrastene er veldig spennende. Det blir litt flåsete å skulle bruke ord som «rockepastor» om seg selv, sier trommeslageren.

– Men mange i musikkmiljøet vet at jeg er kristen, og av og til ønsker noen å møte meg når bandet er på veien. Det er en pastoral oppgave å møte mennesker, se dem, bli kjent med dem og forhåpentligvis legge noe godt igjen.

Teknikere, roadies og andre medhjelpere er med i reisefølget når Kaizers drar ut på veien, og flere i crewet har spurt Rune om hva han leser på når han sitter med Bibelen i fanget på turnébussen gjennom Europa, om hva ordene betyr, eller om hva bønn er.

Musikeren ber ofte sammen med bandkollega Helge Risa – han med oksygenmaske og pumpeorgel.

– På en Europa-turné i 2013 besøkte Helge og jeg flere av de store europeiske katedralene for å be, blant annet Kölnerdomen. Når andre fra crewet ville bli med for å se selve kirkene, spurte jeg om de ønsket at jeg skulle be for dem, og om de ønsket en velsignelse, sier Rune.

– Noen har fortalt om utfordringer i hjemmet, eller om sykdom. Når de opplever bønnesvar på mange av bønnene, så blir det en veldig positiv greie for gjengen som er på tur.

Kjente ikke en levende Gud

Iveren som Rune har etter å dele de gode nyhetene om Jesus, har ikke alltid vært der.

I første halvdel av 2000-tallet opplevde Kaizers Orchestra stor kommersiell suksess på plate- og konsertfronten. Debutalbumet "Ompa til du dør" fikk knallanmeldelser, solgte over hundre tusen eksemplarer og vant Spellemannsprisen i kategorien "Beste rockeplate" for året 2001.

Oppfølgeren "Evig Pint" fra 2003 solgte også stort, og året etter signerte det norske bandet med plateselskapet Universal i Tyskland, noe som åpnet opp et europeisk marked for plata "Maestro", som kom i 2005.

Bandet sang på jærsk, gassmaske ble et kjennetegn og oljefat ble dundret løs på under sceneshowet.

Midt i det hele satt Rune og styrte rytmeseksjonen, og kjente på en gnagende samvittighet. Pengene i bandet satt løst. Festingen og drikkingen det samme.

– Vendepunktet kom da en i bandet sa til meg: «Rune, du er så kul kristen, for du er jo akkurat som oss andre». Det stakk skikkelig i hjertet, og startet en prosess.

– Stakk det fordi kommentaren hans egentlig betydde at troen din på Gud ikke utgjorde noen forskjell?

– Ja, og jeg skjønte at jeg måtte finne ut av hva jeg faktisk trodde på, men som jeg ikke levde ut. Jeg sa til Gud: «Gud, hvis du er en levende Gud, slik som det står i Bibelen, da vil jeg bli kjent med deg», sier Rune.

– For jeg kjente ikke en levende Gud. Jeg kjente bare en religion.

Kaizers-trommisen begynte å lese i Bibelen, om at kristne skal dele evangeliet om Jesus, at man skal være et forbilde og bringe inn noe annerledes til verden. Prosessen kulminerte da han var til stede på en gudstjeneste i den bergenske menigheten Kristent Fellesskap i 2005.

– Jeg var 30 år gammel og ble frelst. Samme kvelden ba pastoren meg komme opp til plattformen, og oppfordret meg til å være en kristen i et sekulært musikkmiljø.

Rune ble senere døpt, og forteller at han også opplevde en forvandling på innsiden, en uforklarlig fred. Videre ble han opptatt av andre mennesker på en helt ny måte.

– Jeg ble opptatt av å vise mer menneskelighet, mer kjærlighet og omsorg for andre. Det var noe som ikke kom i egen kraft, men noe som Gud gjorde med meg.

Tekster og jubel med Kaizers

Trommeslageren – som også fungerer som daglig leder i firmadelen av Kaizers Orchestra – forteller at det siden har blitt mange gode samtaler om tro med med musikere og crew. Rent praktisk viser troen seg både ved å ha omsorg for alle i Kaizers-maskineriet, og ved å ha ryddig og ansvarlig økonomi i bandet.

– Flere av låtene i Kaizers har bibelske referanser, som for eksempel «Bøn fra helvete» og «Evig pint». Er det låter som åpner for eksistensiell refleksjon?

– Det er først og fremst gode tekster som belyser liv, død, kjærlighet, hat og andre store temaer, skrevet av en som ikke selv er kristen. Men selv om ikke det kristne nådeperspektivet kommer frem, så har jeg opplevd at tekstene kan gi et utgangspunkt for eksistensielle samtaler med folk.

– Når du er på veien med bandet, blir dere bejublet og får masse oppmerksomhet. Kan du bli urolig for at det skal gå deg til hodet?

– Det er noe som ligger latent, og som man bør være obs på. Samtidig ligger min motivasjon i det musikalske. Jeg elsker å spille trommer og jobber kjempehardt for at bandet skal gjøre det bra, forteller Rune.

– Årene har lært meg at det å bli bejublet, betyr fryktelig lite. Hvem jeg er midt i alt sammen, er mye mer viktig og mer verdt.

Han forteller videre at bandet ønsker å inspirere andre til å følge sine mål og drømmer, slik de selv har fått lov til å gjøre. Og når en publikummer forteller at konserten ble en veldig positiv opplevelse, så synes Rune det er sterkere enn å få høre at man er populær.

– Jeg har også vært gift i snart tjue år, og kan heldigvis være trygg på at både kone og venner vil holde meg på bakken hvis det blir nødvendig.

De unges lengsel etter sannhet

Når Rune iblant får tid og mulighet til det, slår han gjerne løs på trommene i det roterende og tidvis hardtslående musikerkollektivet "Salmer på pøbb", som samler både kirkevante og kirkefremmede publikummere i alle aldre til salmeallsang på pub.

(Saken fortsetter under denne lenken til en tidligere artikkel i Krigsropet, der Rune setter beaten til bl.a. "Måne og sol".)

– Der har vi møtt mange som ikke frekventerer kirka til vanlig, men som allikevel kjenner på en lengsel. Folk har fortalt meg at de har fått troen tilbake etter en kveld med "Salmer på pøbb".

Det har vært en kjent sak en god stund, at spesielt mange unge i dag søker seg til kristne fellesskap. Kristne videregående skoler opplever søkerekorder, kirker opplever at flere og flere kommer inn dørene. Også i sitt eget kirkefellesskap har Rune merket bølgen. Han tror det handler om mange faktorer, og spesielt om lengsel etter sannhet.

– Vi lever i en tid hvor sannhet handler om hva du selv føler og syns er rett. Men det holder ikke for denne generasjonen, for synsing er ikke noe å bygge på.

Musikeren forteller videre at verdens prekære situasjon gjør at Bibelens budskap om framtid og håp er noe man trenger. Man trenger svar, og Rune tror man fremover vil se en generasjon som ønsker å leve et radikalt liv med Gud, det livet som Bibelen snakker om.

– En positiv radikalitet hvor man ønsker å være forankret i Gud, i stedet for de mange ulike svarene som kommer når sannhet dreier seg om hva den enkelte mener, som igjen påvirkes av hvordan den enkeltes liv går opp og ned, sier han.

– Det kan også være fristende å plukke det man selv foretrekker fra ulike religioner og strømninger, og mikse det sammen. Men det blir bare noe halvveis i et forsøk på å finne egne svar. Bibelen og den kristne tro representerer derimot noe som har vart i tusener av år, og som har vist seg å fungere. Det er flere kristne i verden i dag enn noen gang før.

Han forteller at det å skulle finne svar og meningen med livet på egenhånd, er veldig mye å kreve av et menneske. At en slik vei kan høres flott og befriende ut, men viser seg å ikke føre noe sted.

– Vi har noe mer dyptliggende inni oss, noe latent som kommer fra Gud, og som forteller oss om både rett og galt – og om sannheten vi lengter etter.

Å leve helhjertet

Mange unge i dag vokser opp uten å lære om evangeliet – om Guds gode vilje for menneskeheten, om den uendelige verdien hver enkelt gis ved å være skapt i Guds bilde. Om offeret på korset for menneskenes skyld, om at Guds sønn vant over døden, og at skaperverket en dag vil bli fullt gjenopprettet. At himmel og jord møtes.

Derfor er 49-åringen ekstra takknemlig for det som ble sådd i ham på bedehuset under oppveksten, selv om det gikk lang tid før ordene slo rot. Han husker tilbake til farens dødsleie, mens Rune ennå var tenåring. Faren ønsket at han hadde levd enda mer helhjertet for Jesus. Et vitnesbyrd for sønnen om hva som virkelig var viktig i livet.

– Den dagen jeg selv skal dø, håper jeg å kunne si at jeg prøvde å leve helhjertet for Jesus. Som kristen har man et helt rått budskap til verden, noe som kan gi en ny start, slik jeg selv opplevde, sier trommeslageren.

– Budskapet er tilgjengelig for alle, uansett hvem du er, hva du har gjort, eller hvor du kommer fra. Evangeliet og troen på Jesus gir håp for fremtiden.