Skjøre juledrømmer

For hva skjer når barna må gå inn i voksenrollen og ta seg av en far som ikke takler livet? Hvordan skal de skjule familiehemmeligheten, farens alkoholmisbruk? Og hvem bryr seg egentlig?

I en blokkleilighet på Tøyen i Oslo lever en liten familie, en arbeidsløs far med sine to døtre, Ronja og Melissa. Snart er det jul, butikkene fylles av engler og glitter, og på gatehjørnet står en forfrossen juletreselger klar med edelgran og julekranser. Det er her datteren skaffer jobb til faren. Men vil han klare det?

Hjemme venter døtrene som enda en gang håper at livet vil bli bra. Tristessen kunne dratt publikum ned i mørket. Regissør Ida Sagmo Tvedte øyner likevel håp.

– Da jeg leste boka "Stargate" for fire år siden, ble jeg momentant berørt og begeistret. Selv om det ligger et alvor over historien, er den skrevet med masse humor og varme.

Det endte med at hun tok kontakt med forfatter Ingvild H. Rishøi, og sammen skrev de manus til filmen.

Ida Sagmo Tvedte har lang erfaring med filminnspillinger for barn. I årets film er det et tydelig barneperspektiv, samtidig som tematikken også berører voksne.

– Hvis filmen kan være med på å åpne opp for samtaler, er det veldig fint. Kanskje kan den bidra til at folk åpner øynene og ser hva de har rundt seg i sitt eget nabolag. Kanskje får de den pushen som gjør at de banker på døra og sier: «Hvordan går det egentlig her?»

En som ikke får det til

Sammen med skuespiller Bartek Kaminski har regissøren tatt seg en tur til innspillingstedet, Tøyen Torg. Mens Ida har permisjon fra NRK og lager ny tv-serie, jobber Bartek med ulike filmprosjekter.

– Det er rart å være her igjen, sier Bartek og kikker opp mot den plomberte høyblokka.

Tre kvart år har gått siden teamet sto ute i kulda og gjorde opptak.

Nok en gang varmer de seg på lunken kaffe i pappkrusene nedenfor leiligheten hvor de filmet. Blokka er uforandret, med huntonitt-plater i vinduene. Slik har den stått i årevis.

Bokstavene henger fortsatt på halv tolv utenfor den nedlagte puben, som i filmen bærer navnet Stargate. Forfallet er synlig. Tøyen sliter, det gjør også menneskene i filmen.

– Dypest sett er dette en historie om mennesker som vil hverandre vel og som bryr seg. Det ligger der som en kjerne: søskenkjærligheten og pappakjærligheten, sier Ida.

Bartek har et varmt forhold til sin karakter, pappaen som elsker barna sine høyt, men som gang på gang sprekker og havner på fylla. Han innrømmer at det var utfordrende å gestalte farsfiguren, særlig de psykiske opp- og nedturene.

– Det jeg ønsket å få fram, var en far som hadde lyst, men som ikke fikk det til. For det kunne jeg kjenne meg igjen i. Jeg har selv tre barn som jeg har i 50 prosent og en jobb som krever at jeg jobber dag, kveld og helg. Til tider går det nesten ikke.

Han vet litt om hvordan ensomheten plutselig kan overmanne en.

– Hvis du er den eneste voksne som ikke har noen å kaste ball med, eller du ikke har noen i ditt liv som kan respondere på det livet har å by på, er det ensomt. Selv om pappaen her har en god periode, så kan det likevel være vondt. Du kan ha en kjempefin dag, og plutselig kjenne på en sårhet og en tristhet over at du ikke har noen å dele det med, en annen voksen som kan se det. Det var viktig for meg å få fram, for det er en del av det å være alene.

Våge å være «nabokjerringa»

I filmen er det tre voksenpersoner som bryr seg om den sårbare familien; vaktmesteren som selv er flyktning, den eldre, stødige naboen Aronsen og den litt stressede juletreselgeren Tommy.

– Skal det mot til for å våge å gjøre noe?

– Ja, jeg tror veldig mange ser, men vegrer seg for å gripe inn i noens private sfære. Det er krevende, men jeg tror vi må pushe oss litt og våge å være «nabokjerringa». Jeg tror mange barn som har vokst opp slik, husker de som brydde seg og tok den ekstra kontakten. Det er bemerkelsesverdig hvor mange man både kjenner og møter på som har erfaring med rusproblemer i familien, i vennekretsen, i nabolaget.

Ida opplever at de aller fleste av oss har en erfaring med det.

– Det krever generøsitet, en medmenneskelighet i det å ikke dømme folk. Vi må huske på at vårt eget liv ikke alltid er så bra. Folkene rundt denne familien dømmer ikke faren knallhardt, men har medfølelse med ham og forstår når det er en tøff periode. Kanskje vet de det selv, livet er en berg- og dalbane, konstaterer Bartek.

Ida nikker: – Livet er jo begge deler. Selv om de har en pappa som strever og i perioder ikke er den omsorgspersonen han burde være, er det også masse fint i deres relasjon. Det er ikke svart-hvitt.

Her kan du se en smakebit av filmen:

Krevende å spille full

– Å spille rusa var ikke gøy, spesielt overfor barna som var med, sier Bartek. Selv om de hadde fått en god kjemi og bygget opp en trygghet sammen, kom det tydelig fram hvordan barn opplever det når voksne blir påvirket.

– Hun som spilte Ronja, sa at jeg ble så rar. Jeg ble et annet menneske. Det var rent ubehag, sier han alvorlig.

I romanen går jentenes far i seg selv og angrer på hva han utsetter dem for. «Girls, tilgir dere meg?» spør han mens han steker egg og bacon til dem.

– Noen vil kanskje tenke: Er det så lettvint?

– Jeg tror aldri det er lettvint. Jeg tror årsaken til at faren drikker, er at ting er blitt veldig tøft. Da søker man noe annet og mister kontrollen. Man vil jo bare ha det bra. Folk ruser seg og flykter fra en tilværelse av forskjellige grunner, understreker Bartek.

Ida ville få fram farens oppriktige ønske.

– Han vil så vel for jentene, men avhengigheten er så sterk at han klarer ikke å velge noe annet. Det handler aldri om at kjærligheten for dem ikke er stor.

– Det er ikke slik at når faren begynner å drikke, så blir det mørkt. Det er en konstant kjærlighet der fra A til Å. Den eksisterer i relasjonene, i menneskene, mener Bartek.

Han forstår faren og andre som stikker av til puben: – Du blir så glad og vil feire, men så er rusen der som en demon. Det må være grusomt, innerst inne vet du at det kommer til å gå galt. Derifra går det bare nedover.

Ingen quick fix

Filmteamet måtte bryne seg på flere ubesvarte spørsmål: Hvor er moren, for eksempel? Hun nevnes ikke i boka. For Ida var det viktig å ikke konkludere om årsaken til at faren har blitt alkoholiker.

– Det er ofte kompliserte og sammensatte årsaker til at man havner der, understreker hun.

Bartek lurer på om familien kan ha mistet moren.

– Det må jo være forferdelig, for en kjærlighetssorg! De som har opplevd det, vet at det er ekstremt tøft. Tenk å se igjen ansiktet til sin kjære i døtrenes – å hele tiden bli påminnet om henne, sier Bartek.

Storesøsteren Melissa er i konstant beredskap. Hun verner om lillesøsteren og frykter barnevernets inngripen.

– Det er naturlig at barna har et behov for å skjule hva som skjer. At de trenger å bli sett, er viktig. Vi skal ikke komme med quick fix-løsninger og sette streker under svaret, men løfte opp en tematikk.

Det kan bli sterke scener i en familie preget av rus. Som når Ronja finner faren sin døddrukken på stuegulvet: «Han lå på ryggen, med fjeset og kroppen sin, han lå akkurat der juletreet skulle ha stått».

– Hva tenker dere om at mange barn blir pårørende til sine voksenpersoner?

– Å være pårørende er i seg selv vanskelig og krevende. Mange barn får for mye ansvar, mye mer enn de skal ha, og får en følelse av utrygghet. De trenger å bli sett av storsamfunnet og dem som er tett på. Hvis noen barn ser filmen og kanskje har egenerfaring, håper vi den kan gi dem motet til å snakke med noen. Det skumleste av alt er kanskje å snakke. Du har lyst til å skjule og tenker på konsekvensene for familien, men det er viktig å åpne opp og snakke, understreker Ida.

De har derfor hatt et tett samarbeid med Blå Kors Kompasset. På rulleteksten står det hvor man kan ta kontakt hvis man trenger noen å snakke med.

Fantasien som forsvar

Fantasien blir en bærende kraft i det som fort kan se ut som tragedie.

– Ronja er en jente som aldri slutter å håpe på at ting skal bli bedre. Hun har drivkraften og fantasien i seg. Jentene har lært å bruke fantasien av faren. Han er historiefortelleren og har lært dem å drømme. Fantasien blir som en lek, en virkelighetsflukt, men også et forsvar. Den er en ressurs for dem og gir håp, mener regissøren.

Sammen drømmer de om en hytte som ligger dypt inne i skogen, et sted der de kan lukke verden ute, kose seg og nyte peisvarmen.

Kontrasten til realitetene på Tøyen kunne neppe vært større. Men selv om pappaen sitter på puben, er Tommy juletreselger der som et muntrasjonsråd. Han lanserer sin egen teori om hva som gir den rette julestemningen.

«Folk får mest julestemning av å bare føle seg snille», hevder han.

Derfor åpner mange lommeboka før jul for å støtte dem som strever økonomisk. Bartek og Ida tror det ligger noe der.

Når forfall og fattigdom står i grell kontrast til pakkerush og overfylte handlevogner, våkner samvittigheten hos mange. Bartek drodler litt rundt det noen kaller «julens magi».

– Det er den rare bevisstheten eller plutselige oppmerksomheten på: Kanskje jeg skal gjøre noe for andre? Kanskje jeg skal gi noe til andre?

Å vise omsorg i en tid som kan være sår, kan hjelpe der og da. Men det skal mer til for å løse dypere rusavhengighet. Ida synes voksnes drikkemønster bør snakkes om året rundt.

– Det er tilstedeværende alle tider av året. Selvfølgelig er det ekstra press i høytider og ferier.

– Er jula en verre tid for barn i familier med rusavhengige?

– Ja, det snakkes det om hver jul. Det er bevissthet rundt det. Men av og til lurer jeg på om de som lever med rusproblemer, få det med seg, sier Bartek.

Han ble skremt da han var i Syden på «all inclusive» og ble vitne til foreldre som drakk fra morgen til kveld i barnas påsyn.

For noen av disse barna kan innholdet i vakre julesanger bli hjerteskjærende. Ronja protesterer heftig inni seg når de skal synge Deilig er jorden på skolens førjulsfest: «Nei, det er den ikke når man har mista jobben.»

– Jula skaper et enormt press på å ha det hyggelig og gi gaver. De som ikke har penger, må jo kjenne på det. Det trenger ikke være rus involvert, men fattigdom i seg selv. Det tror jeg veldig mange kjenner på, sier Bartek.

Og midt i presset skraper jentene sammen penger, med litt uortodokse metoder.

Det hjelper å ha fantasi!