Spikker julekrybber året rundt

Det var en gang en treskjærer som fant en gammel husmannsplass på Toten. Oppi skogkanten med vidåpen utsikt til Mjøsa bygde han seg et snekkerverksted. Hver morgen satte han seg til med et stykke lindetre og formet en figur. Etter hvert fyltes hyllene med godlynte troll, barske vikinger, samer på reinsdyr, fiskere i oljehyre og festkledde brudefølger. De små skikkelsene levde: Fjordingene kastet med hodet, mens bestemor i hardangersøm holdt fast i tømmene og lille Lucia sang av full hals fra salmeboka.

Helt alene var ikke Henning treskjærer. Han hadde kone og tre døtre med vakre navn. Jentene løp inn og ut av farens verksted. Snart lærte de seg å spikke små skulpturer og hjalp faren med å male dem.

Hennings figurer ble viden kjent. Folk ville ha troll. Det kom bestillinger fra hele landet, og særlig fra Amerika. Og Henning måtte ha hjelp. Etter hvert var det 25 ansatte som høvlet og malte. Så ble det stillere. Masseproduserte troll fra Kina fant veien til butikkhyllene.

Men da sto døtrene klare. De hadde reist ut i den store verden og blitt billedhuggere og treskjærere. Den eldste, Angelina, fant seg en fysiker fra Vestlandet som kunne mer enn formler. Bjarne skjønte seg på de tilårskomne maskinene og lærte seg håndverket.

Da den gamle treskjæreren døde, var det fortsatt liv oppunder granleggene.

Et resultat av mas

Over 70 år etter at Henning startet opp, jobber tre generasjoner og en ansatt på spreng oppe på Tømmerholshøgda.

Det er desember og høysesong for Angelina Engelsen og ektemannen Bjarne Espedal på Mesterstuen Henning. I dag er også sønnen Johannes Engelsen Espedal parat, mens Angelinas søster, Christl Engelsen, er på plass oppe på atelier-loftet.

Hyrder og vismenn, okser og esler må få siste finish før de kan omkranse barnet i krybben. Christl (73) har stålkontroll på dekoren. Rett opp den stupbratte trappa sitter hun på krakken sin og maler ansikter på aktørene i julens drama.

– Det er pirket jeg driver med. Det har jeg støtt gjort. Jeg er en detaljist. Dette krever veldig presisjon, men det holder hodet i gang.

Tidligere malte hun akvareller og illustrerte bøker. Nå er det figurer som gjelder. Med stødig hånd tar hun fram en tynn sprøyte og farger eselet i grånyanser.

Andre figurer får stå ansiktsløse og vente på designeren. Storesøster Angelina (76) vil forsyne dem med sine egne uttrykk.

– Det er viktig at alt er veldig ordentlig, for krybbene er noe man kan ha i årevis, mener Angelina.

Det var hun som først fikk ideen til å designe en egen julekrybbe. Da hun utdannet seg som treskjærer i Syd-Tyskland, skar hun ut mange skikkelser til julekrybbene.

– De har gamle tradisjoner for dette, så jeg har fått med meg litt derfra. Ikke er jeg spesielt religiøs, men det er noe vakkert ved en julekrybbe, synes hun.

Hennes krybbe er egentlig et resultat av mas. Først begynte Husfliden som ønsket seg en norsk variant av den hellige familie, men Angelina sa nei. Hun var lei av å spikke etter Tyskland-oppholdet.

– Men da begynte jeg å mase, humrer Bjarne som så potensialet.

En nordisk variant

På slutten av 1990-tallet skar Angelina ut noen helt nye figurer. En rank Maria og en staut Josef var snart klare, og Bjarne ga form til krybben. I god katolsk tradisjon ble Madonnaen utstyrt med krone på hodet mens Jesus fikk ligge i morens fang.

Det likte ikke kundene, de ville ha barnet over i krybben.

Og slik ble det. Snart var elleve figurer på plass; konger, hyrder, alskens dyr, ei tjenestejente og en egen brønn. Julekrybbene fra Toten viste seg å bli svært populære.

– Jeg er veldig fornøyd med responsen. Folk fra nær og fjern kommer igjen hvert år og kjøper en ny figur, smiler Angelina.

Kirkene har også fått sansen. Flere lokale har kjøpt en forstørret utgave som tas fram i adventstiden. I nærmeste kirke Nordlien, står de store statuene klare for å visualisere julebudskapet.

Noen hundre meter lenger nede i bakken banker folk på døra til den gamle husmannsplassen Mesterstuen. Et eldre ektepar fra Eidsvoll er dagens første gjester. De har hendene fulle av figurer og en klar agenda; sørge for påfyll til datterens julekrybbe.

Utover ettermiddagen kommer det flere. De vil ha Jesus-barn og vismenn. For det er noe eget med Engelsens kreasjoner.

– Det ligger mye arbeid bak hver krybbe. Vi ville lage en nordisk krybbe og så nærmere på middelalderske fremstillinger av hendelsene og skikkelsene i juleevangeliet. Det har nok preget figurene våre, sier Angelina og peker på ansiktene til hyrdene.

Billedhuggeren er beskjeden og vil nødig skryte av egne kunstverk. Hun jobber i tre, bronse og betong og har hatt store utstillinger. Hun står bak offentlige utsmykninger og berømmes for bevegelse og kroppsholdning i sine skulpturer. Her på hjemmebane fremhever hun farens Lucia-figurer:

– De er jeg litt glad i.

Et aldri så lite oppsving

Støvet virvler nede i snekkerverkstedet der kopifresemaskinen buldrer og spyr ut prototyper.

– Det er litt bustete her, ropes det gjennom støyen.

Johannes Engelsen Espedal er husets Petter Smart. Den yngste sønnen til Angelina og Bjarne er både kunstner og en kløpper til å reparere og finne deler til de antikke maskinene. Nå har han satt seg til å spikke, rustet med en diger smekke av lær på brystkassa:

– Det er for at jeg ikke skal få kniven i brystet. Det skjer sjelden, men hvis det skjer, så ...

Johannes peker på diverse spor etter spikkekniven.

– Jeg er håndlanger og jobber her mest før jul. Dette er jo en bransje som i norsk sammenheng har hatt et oppsving og en nedtur. Nå merker vi at ting snur litt oppover. Vi har mange lokale kunder som vil støtte opp, konstaterer han.

Høvelbenken er fylt av norsk bjørk og det svensk-importerte lindetreet som er mykere å jobbe med. Bjarne står som han har gjort de siste 45 årene. Konsentrert over den gamle sagen skjærer han ut tak og vegger til stallen. Maskinene tar seg av de grove formene og freser 40 emner i slengen.

– Når det er gjort, må vi skjære og pusse og få utrykk på dem, forklarer Bjarne og går videre til søylebormaskinen for å bore hull gjennom hyrdestaven til Josef.

Teamet på Toten er ikke spesielt glad i publisitet:

– Nei, vi er jo litt oppe i årene, unnskylder de seg.

Kunstnerne var fast bestemt på å si nei til flere intervjuer, men gjorde et hederlig unntak for Krigsropet. Bjarne har knapt tid til å snakke. Kundene banker snart på.

– Det er litt utplukket. Så jeg lager julefigurene nå, sier han og rydder plass på høvelbenken blant nedstøvede kameler, elger, og lysestaker.

– Hva liker du best å gjøre?

– Nei, jeg gjør jo alt her. Når jeg har holdt på lenge med én type, er det fint å starte på noe annet.

Han er i sitt ess når han kan holde produksjonen i gang, hver dag, år etter år.

– Jeg liker det. Ellers hadde jeg ikke drevet her.

Kvalitetssikring

– Ja, det er Bjarne som driver oss, istemmer søstrene oppe i loftsatelieret.

– Han slutter aldri. Vi begynner jo å bli litt eldre, men så lenge han driver på, driver vi også på. Det er så morsomt, et privilegium. Vi har vokst opp på verkstedet, vi, men nå er vi såpass gamle at vi begynner dagen når det passer oss, litt utpå. Vi kan komme og gå som vi vil, ta fri når vi føler for det, men vi holder på hele tiden.

Hele året holder de koken for å være klare til julesalget som starter i november. Mye skal dessuten sendes ut til Husfliden, nisjebutikker og privatpersoner.

– Før var det lite julekrybber her i Norge. Vår er inspirert av kunsten, barokken og nordisk middelalderkunst, forteller søstrene.

Christl som er utropt til sjefsmaler, har sin fulle hyre med å holde hunden Bruno i ro og samtidig forsyne figurene med levende ansikter. Hun kaster et kritisk blikk på den siste Madonnaen som snart skal over i krybben.

– Det er viktig å få det riktige uttrykket på Maria. Hun skal uttrykke ro, forventning og kjærlighet.

– Får du litt julestemning når du holder på med dette?

– Det er klart. Jeg har barnebarn som er glad i jula, og selv er jeg glad i julesanger og alt det tradisjonelle. Men som regel har vi det så travelt at det blir en slitsom førjulstid. Sånn er det vel for mange, sukker Christl og dypper penselen i akrylmalingen.

Den yngste søsteren, Elena Engelsen (72), bidrar også. Billedhuggeren er mest kjent for sine figurative dyreskulpturer, spesielt statuen av den store tigeren utenfor Oslo S. Men hun har også designet kamelen og kamelungen i julekrybba.

Denne ettermiddagen venter søstrene på henne. Det er godt å få litt drahjelp i julestria. For her er det ingen bedagelig pensjonisttilværelse.

Kanskje kreerer de nye skikkelser til stallen i Betlehem. De er åpne for nykommere. Skapergleden tar ikke slutt.

– Jeg vil anbefale alle eldre å lære seg noe nytt, sier Christl.