Tonene fra tårnet

Fullmånen lyser over Kristiansand by, og unge og gamle vandrer mellom markedsboder på Rådhuskvartalets travle torg. Fra isbanens lydanlegg lyder sanger som "It’s Beginning To Look A Lot Like Christmas" for skøyteglade mennesker.

Flere meter over bakken rager det gamle branntårnet, med fire høyttalere plassert i hver sin himmelretning, for å forsterke de kommende lydene og tonene fra en mann som har plassert seg ved brosteinene på bakken.

Han har en saksofon i de hanskekledde nevene, varmer opp lepper, fingre og munnstykke, ser på folkemengden. Foran ham står en julekrybbe.

Klokka blir 16.15, den innspilte julemusikken stanser, og bare summingen fra menneskene på torget forblir – før musikeren trykker ned klaffene på instrumentet sitt, presser inn luft, og atmosfæren endres.

I over 20 år har Tore Ljøkjel spilt daglige juletoner over sørlandshovedstaden i adventstiden, først fra domkirketårnet, så fra taket av det gamle fengselet, og nå på bakken under branntårnet.

Julesalmer som han håper vil gi trøst, håp og mening til de som lytter. Noen stopper opp, noen går forbi, og saksofonens toner fra "O Helga Natt" bærer bud om Jesusbarnet, i år som i århundrene før.

Lindring og kamp

Et par timer tidligere, på Frelsesarmeens kaffebar Resepsjonen i Markens gate, forteller forteller Tore om musikkens mysterium. Han har spilt tårnkonserter over hele landet, også utenom adventstiden, med vind i luggen fra Lindesnes til Nidarosdomen i Trondheim, og videre opp til Kirkenes.

Musikk fra høyder som bærer tonene over store områder, som små lyspunkter i menneskers hverdag. Album fra plateartisten har til og med blitt solgt på et apotek, for musikalsk lindring av det indre. I sitt virke har den utflyttede moldenseren funnet inspirasjon fra Bibelens fortellinger.

– Mitt store forbilde er David som spilte på harpen for å lindre Kong Sauls plager for 3000 år siden. Man gir tilbake til Gud ved å bruke de talentene han har gitt oss, hva det enn måtte være, og da skjer det også noe i Guds rike på jorden, forteller musikeren.

– Et eksempel på det skjedde for mange år siden, da jeg var med et evangeliseringsteam i Riga i Latvia. Jeg spilte norske folketoner som "Lær meg å kjenne dine veier" på saksofonen, og fikk høre fra de lokale at det traff dypt. Eller som da jeg spilte "Hymn of Freedom" på en støttekonsert hvor Desmund Tutu var til stede i Kristiansand. Han ga meg den varmeste klemmen jeg noen gang har kjent fra en mann.

I årene med adventsspilling har Tore også merket en kamp, både med kulda og utøvelsen. Sammen med tonene som strømmer ut mens fingrene leker over saksofonen, forteller han om stemmeløse rop utenfra som forteller at han burde gi opp. At det ikke nytter, at ingen lytter. Men han har også erfart at etter hvert som musikken får feste, er det noe som løsner.

– Det minner meg om bibelhistorien om Jerikos murer som falt mens israelittene spilte på instrumentene sine. Noe skjer med luftrommet, noe jeg ikke selv kontrollerer.

Musikanten har erfart at vonde stemninger kan endres.

Oppmuntret av fastlegen

Det var ikke gitt at musikken skulle bli Tores levebrød med konserter og flere plateutgivelser. 55-åringen beskriver seg selv som en tidligere mislykket lærer som møtte veggen, en som gikk gjennom attføring og tunge dager. Han forteller om oppmuntringen fra fastlegen som ba ham om å gjøre noe han var glad i, og ba Tore om å virkelig bruke saksofonen som inntil da hadde vært en hobby, og som hadde fulgt ham siden ungdomsårene.

– Jeg fikk også merke, midt i det som var vondt, at det jeg først og fremst er – jeg er et Guds barn. Den erkjennelsen var alt jeg hadde igjen, og gjennom egne erfaringer og gjennom spilling i begravelser, lærte jeg å klage ut til Gud gjennom saksofonen, og lærte hvordan musikken kunne være med å gi et håp til sørgende. Som da en døende mann ba om å få åpnet vinduet i huset sitt i byen, så han kunne høre musikken fra en av mine tårnkonserter i sine aller siste dager.

Tore vet hva sorg er. For noen år tilbake var ekteskapet med kona Lene i ferd med å gå i oppløsning. Separasjonen var et faktum, og fylt med frustrasjon slang Tore seg på sykkelen, la smerten frem for Gud i bønn og syklet tusen mil – før han en dag mottok en sms.

– Den var fra Lene, og kom ut av det blå. Hun ville møte meg, og den personen som møtte meg, var et nytt menneske.

Fant tilbake til hverandre

I mange år hadde Lene brukt alkohol for å døyve både sterke smerter i forbindelse med en nakkeoperasjon, og for å døyve følelser etter traumer fra barndommen, fra en tidligere spiseforstyrrelse og psykiske plager. Drikkingen hadde i stor grad skjedd i skjul. Men nå – foran sin fraseparerte ektemann i deres gamle hage – erkjente hun at hun var alkoholiker. Paret fant sammen igjen, sår ble leget, og Lene har fortalt sin historie både i medier og i foredrag i håp om å hjelpe andre. Hun har vært tørrlagt i flere år.

– Alle mennesker har sin historie, og vi trenger å møte hverandre med ydmykhet og respekt i stedet for pekefingre, sier Tore.

– Vi trenger i større grad å lytte enn å komme med raske råd. I dag har kona og jeg et helt nytt liv sammen.

Musikeren forteller videre at Gud er selve kilden til tålmodighet og trøst, en som kan hjelpe oss når man blir påført skade av andre – skade som det kan virke umulig å tilgi.

– Jeg tror hemmeligheten i livet er nettopp å tilgi dem som har såret oss, uansett om de ber oss om det eller ikke. Uten tilgivelse, kan bitterheten og selvmedlidenheten skylle over oss, noe som er ren gift for en selv. Men Gud kan hjelpe oss med å ta det steget når vi selv ikke kan, og slik kan vi få oppleve tilgivelsens kraft, sier han.

Både Tore og Lene tror på Jesus, de ber sammen, spiller konserter sammen og deler sine erfaringer med publikum. Ekteparet vet at livet er komplisert.

Det er mulig å føle seg mislykket i arbeidslivet og deretter slå inn på en uventet og bedre vei. Relasjoner som virker tapt for alltid, kan bli gjenopprettet.

Noe av det uventede gode – som ble en stor oppmuntring – skjedde for et par år siden da Tore opplevde at en fremmed mann banket på bilruta hans på en Shell-stasjon. Mannen fortalte at Gud hadde bedt ham om å salve og be for Tore, som han ikke visste hvem var. Hendelsen fant sted samme dagen som saksofonisten endelig hadde fått en ny lokasjon for tårnkonsertene i adventstiden.

– Rett før det igjen, hadde jeg fått et bibelvers fra Gud som snakket om salvelse og «å rope ut et nådens år for Herren».

Å bli fri

Tilbake på torget under branntårnet, via høyttalerne som bærer tonene til mennesker flere kilometer unna, er det nettopp Guds godhet som Tore ønsker å proklamere gjennom saksofon og julesalmer.

Kjærligheten fra Gud som han ble fortalt om i barndommen, og som han forteller har vært med ham gjennom gode og onde dager. Alle sangene han spiller er instrumentale versjoner, som folketonen "Mitt hjerte alltid vanker", men H. A. Brorsons tekst fra 1732 vil sitte i ryggmargen til mangt et menneske i Kristiansand by.

Jeg gjerne palmegrene vil om din krybbe strø
for deg, for deg alene jeg leve vil og dø
Kom, la min sjel dog finne sin rette gledes stund
at du er født herinne i hjertets dype grunn

Saksofonisten minner om at hele vår tidsregning er basert på Jesu fødsel i en krybbe i Betlehem. Også den gangen var det stress og leven, med folketelling og manglende husrom.

Mens Tore står alene i kulda på torget, finner han motivasjon i Jesu to tusen år gamle ord fra Bibelen, om at «sannheten skal sette deg fri».

– Mange mennesker er bundet av tanker om at alt skal gjøres på egenhånd, at du skal løse det meste i egen kraft. Men Jesus lengter etter å sette oss fri, ved at vi overgir hjertet vårt til ham. Jeg tror juletonene – som er fredstoner – kan hjelpe oss med det, midt i julestria blant indre og ytre støy. Og trøsten jeg selv har fått fra Gud, ønsker jeg å gi videre, forteller Tore.

– I motgangen slår ikke Gud oss ut av sine hender, men inviterer oss til å overlate pust og liv i hans hender.