Være sammen – tross alt

«Å, så godt at det kommer noen. Tenk at du kommer hjem til meg!»

«Så fint å se et menneske!»

Responsen var entydig da major Anne-Beth Fagermo ringte på dørene til folk som på en eller annen måte har en tilknytning til Frelsesarmeen i Kongsvinger.

Under nedstengningen i mars oppsøkte hun samtlige som er aktive i korpset (nærmiljøkirken). Først banket hun på hos de eldre, senere dro hun hjem til barnefamiliene med godteri og Krigsropet under armen. Rundt 20 minutter sto hun ute på en trapp eller nedenfor et vindu, lyttet og småpratet.

– Folk følte seg ensomme og slet med at de ikke fikk snakke med barn og barnebarn, og mange var redde for smitte, forteller frelsesoffiseren.

Fortsatt merker hun hvordan pandemien setter begrensninger på livsutfoldelsen.

– Jeg ser ensomhetsfølelsen blant folk. Mange føler seg alene, også de som jobber hjemmefra. De synes det er tungt, for når arbeidsdagen er over, er de fortsatt alene. Men vi er skapt til å være sammen.

– Hva kan vi gjøre for å demme opp mot opplevelsen av isolasjon?

– Jeg har tro på å skape små nettverk. Som menighet må vi være til stede for mennesker og finne arenaer der folk har felles interesser. Vi kan møte folk på det de bryr seg om og er glad i å gjøre. Alle trenger noen å drikke kaffe og snakke med.

Her kan du lese mer om Krigsropet

Bevare relasjonene!

Så hva gjør vi når vi ikke lenger har ei hand å holde i, eller spontant kan gi hverandre en klem?

Professor Ingunn Størksen ved Læringsmiljøsenteret på Universitetet i Stavanger ser hvor viktig det er å oppsøke fellesskapet.

– Det paradoksale er at vi har to helseanbefalinger som strider mot hverandre; på den ene siden at relasjoner og fysisk kontakt er viktig og nyttig for vår psykiske helse, og så er det den akutte situasjonen med smittefaren som går imot det generelle rådet om nærhet. Da må vi bruke det nest beste virkemiddelet, å være sammen med sosial distansering. Man er tross alt sammen likevel. De som er heldige og bor i en familie, må huske å klemme ekstra mye. Vi må uansett bevare relasjonene til de utenfor familien, selv om vi ikke har mulighet til å gi klemmer, sier Ingunn Størksen som er utdannet psykolog.

– Hva skjer med oss når vi blir fratatt sosial omgang?

– Sosial kontakt med andre er helt livsviktig for de aller fleste mennesker. Forskning tyder på at den sosiale og emosjonelle kontakten med andre også er helt avgjørende for barns utvikling. Isolasjon og ensomhet er forbundet med en rekke psykiske konsekvenser som depresjon og angst. Vi må være oppmerksomme på at den ensomheten som forsterket seg under nedstengningen, kan ha fått langtidskonsekvenser for enkelte. Vi må derfor tenke på dem som har falt helt ut fra sosial kontakt med andre.

Rammer også barna

Pandemien har ført til at mange sliter med en langvarig opplevelse av ensomhet.

– Langvarig ensomhet er en stor risikofaktor for å bli deprimert. Det som er spesielt nå, er at i tillegg til at man blir sittende alene, så forer mediene oss med at dette er farlig, smittsomt og du må passe deg. Det trigger angsten. Korona er ikke bare en fare for folks fysiske helse, men en stor risiko for folks psykososiale og mentale helse, mener Ingunn Størksen.

– Vi har lett for å tenke at denne tilstanden rammer eldre og syke, men det er ikke tvil om at 2020 har vært et tungt år også for mange barn og unge. Jeg spurte nylig en alenemor i en familie som kunne ha trengt litt ekstra støtte, om hvordan det var for henne under lockdown-perioden. «Det var helt forferdelig!» svarte hun. Det ene barnet har ekstra hjelpebehov, og de var nødt til å sitte inne i en liten leilighet. Hun hadde både ensomheten og arbeidsbelastningen å forholde seg til.

Fagfolk er også bekymret for barn i svakt-fungerende familier.

– Noen barn lever i familier som fungerer så dårlig at de trenger hjelp fra barnevernet. De barna som blir tatt ut, kommer over i trygge forhold, men det er mange barn som lever i grenseland. I vår var de fastlåst i denne situasjonen i mange uker. Det er en risiko for at de ikke ble ivaretatt på det psykososiale planet og i tillegg fikk lav stimulering når det var hjemmeundervisning.

Nå som skolene er åpnet, har kanskje sårbare barn og unge det enklere. Likevel skal både barn og voksne fortsatt unngå å berøre andre enn de aller nærmeste.

– Hva gjør det med oss når vi ikke får fysisk kontakt?

– Fysisk kontakt er avgjørende for hjernens utvikling og for sosial fungering. Kroppskontakt kan utløse hormoner forbundet med lykke og redusere hormoner forbundet med stress. Klemming kan dermed ha en positiv innvirkning både på psykisk og fysisk helse. Derfor var den verste isolasjonstiden svært tøff for mange. Else Kåss Furuseth var en av dem som satte ord på hvor vanskelig det var å leve som enslig i denne tiden, og hun pekte blant annet på savnet etter å få klemme venner.

Tenke på hverandre

– Kan noe erstatte den gode klemmen, ser du noen lyspunkter?

– Ja, pandemien og den sosiale distanseringen har aktivert folk til å tenke mye på andre som rammes. Mange har gjort mye med ulike online-tiltak. De har vært kreative og brukt sine evner og ressurser til å oppmuntre andre med bakgårdskonserter, facetime-prating, frivillige ringetjenester og zoom-samlinger. Det er flotte ting som jeg tror vi vil ta med oss i den nye tiden når vi blir friske, har fått vaksinen og kan være trygge, sier Ingunn Størksen.

Hun ser et kollektivt ansvar vokse fram.

– Vi tenker på alles helse samtidig, ikke bare på meg og mitt. Når vi tar hensyn, vasker hender og bruker munnbind, gjør vi en kollektiv innsats. Det paradoksale med kriser er at vi da står sammen og tenker kollektivt. Det er noe vi blir påminnet om når vi rammes av større katastrofer.

– Her på UiS forsker vi på hvordan vi kan fremme livsmestring i skoler og barnehager, noe som er blitt mer påtrengende etter som pandemien har vart. Det er viktig at barn og unge styrkes for voksenlivet, at de kjenner en kraft i seg selv til å stå i vanskelige og krevende ting. Samtidig er det alltid viktig å kunne kjenne støtten fra andre. Det er lett å tenke at pandemien vil vare, men vi må stole på at dette er midlertidig og vil gå over. Forskning viser at å lære barn optimistisk tenkning, kan forebygge depresjon hos ungdom i risikogrupper.

Vennskap er viktig

«Det besta i verden er venner», synger en gruppe barnehagebarn av full hals. Filmen Det e godt å ha någen som ble laget på initiativ fra Størksen og Læringsmiljøsenteret ved UiS, er vist på NRK Super og har hatt over 360.000 klikk på YouTube. Budskapet kan ikke understrekes nok.

– Vennskap og relasjoner er den første og viktigste medisinen som psykologer gir til pasientene. Andre mennesker forankrer oss og drar oss tilbake til virkeligheten. De gir oss bekreftelse på at vi er nyttige og at noen er glad i oss. Det er masse helbredelse i å føle at jeg er verdifull og at livet er meningsfullt, at det er andre som venter på meg. Å høre til er noe vi alle trenger for å bevare vår mentale helse. Mange av rådene for å bli glad, handler om å være sammen med andre og gjøre meningsfulle ting, understreker Ingunn Størksen.

Så hva kan den enkelte gjøre? Størksen foreslår å melde seg som frivillig hos ulike organisasjoner.

– Da når man ut til mange og kan komme i kontakt med mennesker som man ellers ikke ville møtt. Relasjoner generelt er viktig. Bare det å få ringe eller facetime med andre var nok en trøst mens alt sto på som verst.

Hun roser alle som har gjort en innsats og arrangert tilstelninger med sang, musikk og mat.

– Dette betyr nok mer enn vi kan forestille oss for enkelte. Slike arrangement kan gi oss alle en mulighet til å bidra. Både Frelsesarmeen og andre organisasjoner og menigheter er nok mer enn villige til å ta imot flere frivillige, sier Ingunn Størksen som også er soldat i Frelsesarmeen.

– Kan en gudstro fylle lengselen etter nærhet og demme opp mot ensomheten?

– Studier viser at det å ha en tro er viktig for menneskers psykiske helse og trivsel. Vi som selv tror, tror at vi får hjelp fra Gud. Bibellesning og bønn kan ha lignende effekt som meditasjon, og vi opplever en større mening. Religion handler også om å kunne søke sammen i menighetsfellesskap, noe som er bra for psykisk helse. Det er viktig at menighetene er åpne og støttende og tar imot mennesker som de er. Nå som kirkene har vært stengt i perioder, tror jeg mange kjenner på fellesskapet likevel, selv om man ikke har kunnet være sammen fysisk.

Styrke i menighetsfellesskapet

I Kongsvinger grublet major Anne-Beth Fagermo på hva hun kunne gjøre.

– Jeg er ikke flink på det digitale området og spurte meg selv hva jeg var god på? Jo, jeg er flink på nærhet, og jeg er god til å se mennesker. Så jeg bestemte meg for å reise hjem til folk og være der for dem.

Da smitteverntiltakene ble redusert og det ble tillatt med flere i samme lokale, sørget hun for at folk klarte å komme seg til møtene på Frelsesarmeen gjennom skyssordninger.

– Jeg er glad for at flokken begynner å samles. Vi kan nå mange bare vi ser dem.

Gudstjenestene samler nå mellom 40 og 60 personer, og på ungdomsklubben, trekkspillklubben, babysang og familietilbudet Sammen strømmer det igjen på med folk – alt i nøye gjennomtenkte rammer som tar høyde for alle nødvendige smittervernregler. Det er styrke i de små og store felleskapene, tror majoren.

– Folk hadde ikke kommet hvis ikke det var godt å være sammen. Klart jeg er redd for smitte, men vi vasker og spriter lokalene, og redselen må ikke sette seg fast og stoppe oss fra å gjøre noe.

Ingunn Størksen er enig: – Vi er skapt til å være sammen med andre mennesker!