Agnostikeren som gjorde en deal med Gud

Ved Kaldvellfjorden, et stykke inn i skogen fra Lillesand by, ligger et lite småbruk som kalles Brovigs Gård. Glad bjeffing kan høres, avløst av tidvis uling, sauebreking og hønekakling. Her drives oppdrett av golden retrievere, hunder av forskjellige raser er gjester på pensjonat, og noen klargjøres for utstillinger. 

Inne på hundepensjonatet står gårdsarbeider Katrine Duvel Skaret med en dusjslange i hånden, mens tispa Kiba logrer i badekaret. 

Katrine har på seg én av flere hatter fra et rikholdig hattestativ: gårdsarbeider, korpsmedlem i hornorkester, sopran i koret Gospel Army, og engasjert kirkemenneske i Frelsesarmeen i Kristiansand. 

Den 35 år gamle trønderen, som ble kristen for litt over et år siden, smiler bredt og ler lett. Hun forteller at hun alltid har vært flink sosialt, men noe har forandret seg siden hun kom til tro på Jesus:

– Jeg har blitt en helt annen, med en ro og trygghet i meg selv som jeg aldri har kjent på tidligere, sier Katrine.

– Mange har sett på meg som en omsorgsfull person, men det har vært mer tillært omsorg enn genuin. Jeg har også vært ganske dømmende. Nå er omsorgen for andre mer genuin, og jeg har fått en helt ny aksept og kjærlighet til andre mennesker, uten at jeg er perfekt av den grunn. Jeg ser både andre og meg selv i et nytt lys, og har funnet glede og ekte lykke.

Åpenhet skaper gjenklang 

Katrine er på et godt sted i livet, men veien dit har vært lang. Psyken fikk seg en alvorlig knekk etter det hun opplevde som en vond relasjon for flere år siden. Depresjon og angst fulgte i kjølvannet, med påfølgende runder i helsevesenet, innleggelser og langvarig terapi. 

– Jeg var i utgangspunktet en person som hadde stor tro på meg selv, kanskje også litt for stor, og tenkte at jeg skulle bli sangstjerne og erobre verden. Men det endte med at jeg ikke følte meg verdt noe som helst, forteller Katrine.

– Når vi prater åpent, blir det vonde i større grad normalisert, og da tror jeg det også blir lettere for oss å ikke sette hverandre eller oss selv i offerroller. I stedet finner vi gjenklang og fellesskap. 

Katrine er musikkutdannet, og trakterer kornett. Samtidig har hun alltid vært glad i dyr, og hadde i flere år sommerjobb i Kristiansand Dyrepark. Hun trivdes godt blant Kaptein Sabeltann, Julius, løver, sebraer og persongalleriet i Kardemommeby, for ikke å glemme selve sørlandshovedstaden. 

Slik havnet hun i Kristiansand for vel ti år siden, mens hun fremdeles forsøkte å finne ut av livet. 

– Jeg var først i arbeidspraksis på en dyreklinikk via NAV, og stortrivdes. Jeg fikk deretter fast deltidsstilling her på Brovigs Gård, som er verdens beste arbeidsplass, forteller gårdsarbeideren.

– Det er så viktig å ha et sted å gå til, hvor man kan bruke seg selv, få lov til å prøve seg frem og få tillit. 

Første møte med Frelsesarmeen 

Katrine har blitt del av et stort hundemiljø med oppdrett, trening og utstillinger. Om det var uventet at hun skulle ende på et hundepensjonat på Sørlandet, er det  ingenting sammenlignet med opplevelsen av å ha blitt kristen og aktiv i Frelsesarmeen.

– Jeg hadde riktig nok en periode i tenårene da jeg kalte meg selv kristen. Jeg var konfirmantleder og sang i Nidaros- domens jentekor, men ser i ettertid at det var selve miljøet som tiltrakk, og ikke troen i seg selv, forteller hun.

– Siden omtalte jeg meg selv som agnostiker, uten noen lyst til å bli med i et kristent miljø igjen, blant annet fordi jeg etter hvert hørte historier om hykleri i kristne sammenhenger.  

Da Katrine ankom Kristiansand, ble hun med i et musikkorps. En av de andre musikantene spilte også i hornorkesteret til Frelsesarmeen i Kristiansand, og inviterte trønderen til å bli med.

– Hun sa det ville bli kjempekoselig, og jeg tenkte nok mitt, men da jeg kom dit så var det kjempekoselig. 

Orkesteret hadde til og med ordnet en snippeske med navnet mitt på, allerede under første øvelsen, og jeg følte meg så inkludert.

Satte døra på gløtt for Jesus 

Katrine ler, og forteller at når Frelsesarmeen i Kristiansand først hadde «lurt» henne med i hornorkesteret, spurte de kort tid etter om hun ville bli med og synge i gospelkoret på huset.

– Igjen, på første øvelse, hadde koret ordnet en mikrofon med navnet mitt på. Helt fantastisk. Samtidig var det ingen som prøvde å dytte på meg troen. Frelsesarmeen respekterte at jeg ikke var troende, og jeg respekterte at det var et kristent miljø, forteller hun.

– Jeg ble til og med invitert til å holde vitnesbyrd i menigheten, som et tvilende menneske, noe mange satte pris på.

– I dag er du kristen. Hvordan var veien dit for deg?

– Jeg har alltid vært en som ønsker to streker under svaret. Veien til tro startet i det jeg satte beina innenfor døra til Frelsesarmeen, og møtte et fellesskap preget av åpenhet, aksept, omsorg og kjærlighet, sier Katrine.

– Man kan si at jeg kjente på Guds nærvær, uten at jeg var klar over det. Kort tid etter at jeg ble med i gospelkoret, skulle vi synge på Frelsesarmeens sommerarrangement Sammen i sør. Under en av gudstjenestene sang vi låten Mer av deg, som handler om å lengte etter mer av Jesus i sitt hjerte. Og da kjente jeg plutselig at jeg for første gang mente ordene i teksten, og fikk en voldsom trang etter å oppleve Jesus. Jeg sang det høyere og høyere, mer og mer intenst.

– Skjedde det rent fysisk, eller på innsiden?

– Begge deler, og til slutt var jeg nesten desperat. Tårene rant. Jeg ble ikke troende den kvelden, men satte døra på gløtt for Jesus. Jeg er en person som trenger tid til å prosessere, ellers kunne opplevelsen skremt meg bort. 

Bønnen i skogen 

En av frelsesoffiserene som var til stede, så hva som skjedde med Katrine, og inviterte henne til å bli med på Alpha-kurs, som er en rekke samlinger som tar opp spørsmål rundt kristen tro.

– Jeg kunne ikke de opprinnelige kursdagene, så de satte opp ekstra samlinger for min skyld. Jeg hørte på hva som ble sagt, men var fremdeles skeptisk til kristendommen, samtidig som jeg hadde et reelt ønske om å bli kristen, forteller Katrine.

– Noe som ble en hindring på veien, og som ikke hadde noe med Frelsesarmeen å gjøre, var at jeg stod i en uavklart relasjonell situasjon som tok opp mye av tankene mine. Jeg prøvde å få svar fra personen angående viktige spørsmål, men over to uker gikk, uten at jeg fikk svarene jeg trengte. 

Katrine tok med hunden sin ut i skogen for å tenke. Hun bestemte seg for å se om Gud ville svare på en bønn. Hun satte seg og kikket opp.

– Det første jeg sa, og helt seriøst, var «Halla, Gud!», ler trønderen.

– Jeg fortsatte: «Du, OK, hør her. Jeg har jo aldri snakket med deg før, eller kommet til deg, og du har sikkert mange og mye mer saklige ting å holde på med enn å oppfylle mine egoistiske ønsker. Men hør her, jeg skal gjøre en deal med deg. For du vet, jeg tror jo ikke på deg. Så la oss gjøre en deal. Hvis du kan gi meg et klart svar på situasjonen jeg er i, hvis du kan hjelpe meg med å få den andre personen til å si hva han faktisk tenker og føler, til å si hva greia er, da er det greit. Da skal jeg tro på deg. Men du må vise at du finnes først. Ellers vil jeg ikke tro på deg.»

Hun smiler bredt mens hun forteller om bønnen hun ba, og forteller at tre timer  senere – uten at hun hadde gjort noe mer selv – så tikket det inn meldinger på telefonen fra den nevnte personen, som gjorde alt klart som dagen.

– Samtidig kjente jeg at jeg ble fylt av noe, av det jeg i dag vil si var Den hellige ånd. Jeg gikk så rett ut i skogen igjen, satte meg ned på samme plassen hvor jeg hadde bedt, og sa til Gud: «Det er greit!».

Puslespillet 

Katrine erfarte at Gud er nær den enkelte, og møter folk der de er i livet. Hun understreker igjen hvor viktig det var å møte miljøet i Frelsesarmeen, hvor hun ble akseptert akkurat slik hun er. 

Tilværelsen har blitt en helt annen enn hva hun kunne ha forestilt seg i oppveksten, en oppdagelse hun deler med mange som innser at en ikke kan styre sine omgivelser.

– Det er først i ettertid, etter at jeg ble kristen, at man ser det store puslespillet, alt det dårlige og alt det gode som har skjedd så langt. Hadde man bare plukket ut en eneste bit av puslespillet, så hadde jeg ikke vært der jeg er i dag.