– Frisk seilas reddet livet mitt

Ledet an av Artur (40) kommer fire menn gående fra togstasjonen i Moss denne strålende førsommerdagen. De hører hjemme på Stedet Sandvika, hvor det tilbys en meningsfull fritid uten rus. Nå styrer de mot Værftsgata 4, like ved kanalen i Moss. Her får Frisk seilas låne drøyt hundre kvadratmeter av kommunen. Helt gratis.

– Det er bare fantastisk, sier Jan Steven Johannessen (67), prosjektleder i Frelsesarmeens rusomsorg.

Den mangeårige seileren er fast kaptein på «Catherine Booth II». Colin Archer-kopien ble bygget i 1994.

– De er kjent for å være veldig sjødyktige båter, legger han til.

Jan Steven åpner den ene døren etter den andre, til undervisningsrom, treningsrom, hvilerom og ikke minst snekkerverksted med tilhørende pusse- og lakkerom. Mossingen har selv vært med i ni OL og trent landslaget i Norge, Sverige og Østerrike. Han vet godt hva som kreves av vedlikehold på en seilbåt, særlig en i tre.

Og her har deltakerne den beste læremester i ingeniør og båtbygger Bjørn Arve Anderssen (78). De tre siste årene har ålesunderen jobbet som frivillig hos Frelsesarmeen.

– Vi bruker nesten bare gjenbrukte materialer som Bjørn Arve finner i containere rundt omkring, sier Jan Steven om mannen og mesteren som villig lærer bort det tradisjonsrike håndverket til alle som vil.

Rundt 15 aktive deltakere

Artur, Aleksander (23), Espen (64) og Jan (66) ønskes varmt velkommen av Jan Steven. Tirsdager er deres faste dag, og den rutinerte seileren ber alle finne passende utstyr til turen.

Røde og gule jakker og bukser henger på rekke bortover i alt av størrelser. Redningsvester likeså.

Denne dagen har mossingen Helge (44) anledning til å bli med ut en ekstra tur og er allerede på plass idet resten av dagens mannskap kommer. Mike (2) logrer ivrig med halen etter hvert som han hilser på alle vennene.

De rundt 15 aktive deltakerne, som kommer fra Stedet Sandvika, Stedet Løkka (tidligere Sagene) i tillegg til Moss, kan stikke ned hit så ofte de vil for å pusle i snekkerverkstedet sammen med Anderssen. Året rundt.

Her undervises det også i teori på vinteren, for alle som vil kan få ta båtførerprøven. Men så fort det blir isfritt i Mossesundet, er «Catherine Booth II» på tokt tirsdager, torsdager og fredager.

Artur pleier å komme ned på onsdager også. Han er født i Polen og begynte å seile på en av innsjøene der som 16-åring. Men har bodd her siden 2008.

– Norge har blitt hjemmet mitt. Jeg føler meg som en del av befolkningen her.

Han forklarer at han jobbet veldig lenge i ulike deler av servicebransjen. Så raknet livet. Dette er derfor en slags pause for ham med mye frivillig jobbing.

– Jeg gir av meg selv fem dager i uka til Frelsesarmeen. Det hadde vært altfor kjedelig for meg å sitte i ro og gruble. Å jobbe frivillig er godt.

Deltakerne imponerer Jan Steven på hvert sitt vis. Årlig reiser de på to-tre lengre turer.

De krysser villig Skagerrak. I sin besetning har han svært rutinerte seilere.

Blant veteranene er Jan og Espen, de har vært med siden starten i 2019. Jan forteller om årlig livredningskurs i basseng.

Men det er én i gjengen som har tatt steget opp som nestkommanderende.

Artur tok skippersertifikat i fjor.

– Det er et veldig omfattende kurs. Da kan du «nesten» kjøre Bastøy-ferga. Jeg er veldig imponert, sier Jan Steven.

Han legger til at det er så viktig med sånne ildsjeler som Artur og han opplever at han er en av drivkreftene bak.

– Det vanlige er jo at de ulike stedene har med seg ansatte, også for tryggheten for de brukerne som kommer ned sammen med noen de kjenner. Men Stedet Sandvika har ikke noen ansatte som er interessert i seiling, og fungerer takket være Artur.

Jan Steven forklarer at de er veldig avhengig av entusiasme og engasjement.

– Og det tenker du at Artur har mye av?

– Ja, han oppfører seg jo som en ansatt, regnes som en ansatt og gjør jobben til en ansatt.

Terper på sikkerhet

Sol, sigg og seiling. Artur har tatt med ferdigsmurte matpakker til alle. Han spør om noen vil ha – før det blir pølser på dagens destinasjon: Nordre Sauholmen.

Denne knallblå dagen har Jan fast plass ved roret. Han tenner en sigarett før avgang. Så fyrer han opp dieselmotoren og manøvrerer båten trygt ut fra havna, mellom staker og grunner. Han er kjentmann etter sin sjuende sesong i dette farvannet.

Espen forteller om tydelige grenser.

– Alle lærer alle jobber, men når du først har en jobb så holder du den. Ikke bland deg borti andres jobb, det er sånn seiling er.

Artur liker spesielt godt å bryne seg på det autentiske sjølivet og forteller at de lærer ekstra mye om seiling på den årlige undervisningsturen til Tjøme.

– Da våkner vi midt på natta og seiler hjem i mørket uten GPS. Det er spennende og lærerikt å kun bruke kart og fyr på det farlige området. Men vi har jo GPS i lomma, smiler han.

Livet kan ikke bli stort bedre for de fem seilerne om bord. Helge har vært med siden i fjor og har nå fått tildelt jobben som navigatør. Det rapporteres ivrig om dybde og fart til de andre.

Men her gjelder det å ikke sovne på vakt. Kaptein Jan Steven er opptatt av helse, miljø og sikkerhet (HMS) og plutselig er det «lekseprøve».

– Helge, hva gjør vi om noen faller over bord?

– Da hiver vi først ut livbøyen og så er det en som står og peker på ham hele tiden. Eller kanskje rope mann over bord først? Ja, nå heter det vel person over bord. Hen over bord!

Gutta ler godt.

Gammel redningshistorie

– Frisk seilas betyr veldig mye for meg. Prosjektet ga meg de timene jeg trengte å dokumentere da jeg tok skippersertifikat. Jeg føler meg som en del av prosjektet, at jeg er viktig. Nesten som en fullverdig ansatt, selv om jeg er frivillig, sier Artur.

Og her kan det trekkes noen viktige livliner bakover i tid, til da Frelsesarmeen drev med redningsarbeid uti det barske Barentshavet.

For i 1889, året etter at den kristne organisasjonen etablerte seg i Norge, fikk den velkjente båtbyggeren Colin Archer i Larvik inn en bestilling på en 49 fot stor redningsskøyte.

Denne skulle brukes både for å redde forliste sjømenn og sjeler.

Hun ble døpt «R/S Catherine Booth», etter «Frelsesarmeens mor» og kvinnelige grunnlegger i London.

– Det er en så vakker del av Frelsesarmeens norske historie. Helheten er så fin. Frisk seilas reddet livet mitt, sier Artur.

I boken «R/S Catherine Booth» av Willy Strømø gjengis en statistikk fra årsskiftet 1901/1902 som viste at på knapt to år hadde seilbåten slept 50 båter med 189 mann og berget to båter med til sammen 12 mann. Videre var det «holdt ca. 200 møter, og over 100 sjeler har søk frelse».

Etter 30 år på havet ble skuta solgt til Redningsselskapet (RS). Men da Frelsesarmeen kjøpte seg den mindre, 36 fot store kopien ble det naturlig å døpe den for «Catherine Booth II».

Artur har fått livet på rett kjøl gjennom seilingen.

Et krav til deltakerne er at de må være rusfrie når de setter seg på toget eller i bilen om morgenen, og holde sin sti ren til endt økt.

– Målet er at de skal være gladere når de drar enn da de kom. Vi vil gi mennesker en bedre hverdag, men også at de skal bli selvdrevne seilere, sier Jan Steven.

Velkomstkomité på fire bein

I flere år hadde Frisk seilas også et par regattabåter – RS21 i karbonfiber. Men de ble solgt til Bærum seilforening i fjor. Jan Steven forteller at båtene ble for dyre å drifte, så nå satser de alt på ett kort. På vakre «Catherine».

– Noe av det første Mike gjør når det kommer nye seilere, er å hoppe opp på fanget deres, forteller Jan Steven.

Aleksander er den siste i rekken som har erfart dette. Han har vært med siden februar i år og tuller med at han så vidt kan pålestikk.

– Men jeg jobber med tau, knuter, meteorologi, navigasjon, vind, bruk av seil – generelt hvordan en seiler.

Artur var den som inviterte ham med om bord.

De traff hverandre på golfbanen, gjennom Ett slag av gangen (ESAG). Den ideelle foreningen bruker golf som et verktøy for å hjelpe mennesker med ulike utfordringer tilbake til samfunnet og samarbeider med bl.a. Frelsesarmeen.

Hver fredag morgen drar gjengen fra Stedet Sandvika ut på den grønne «green». Artur er den som samler opp spillerne og kjører Frelsesarmeens VM Caravelle til Grini Golfklubb på Eiksmarka i Bærum. Om vinteren øver de på ulike slag i simulatoren.

– Jeg liker å aktivisere meg og har engasjert meg i disse prosjektene. Liker ikke å sitte i ro, sier Artur.

Espen og Jan spiller også golf. Men Artur har nok en gang satt inn et ekstra gir, noe som gjør at han rett over sommeren blir sertifisert golftrener.

For fulle seil

På utsiden av Mossesundet slås motoren av. Storseilet kommer opp først. Deretter de to fokkene. Skummet fosser om baugen på Frelsesarmeens store stolthet med kurs forbi Kambo før de skal legge til kai i Sauholmssundet. Den saken fikser Jan så lett at det braker løs en liten applaus. Han smiler forsiktig.

Matposer lempes i likhet med Mike på kaien.

Artur tenner opp grillen. Han drysser over grillkrydder og steker et par pakker.

– Det er rart hvor godt det er med pølser når vi er ute, men hvor vondt det er når vi er hjemme, spøker Jan Steven med gutta der de sitter i ly for vinden. Mike står pent og ser på, tigger ikke etter godsaker.

Til det har han fått altfor god oppdragelse, men det vanker en og annen pølsebit på ham.

Artur rydder og pakker sammen maten.

– Er du blitt en god seiler da?

– Man blir det når man seiler med Jan Steven, stråler Artur.

Og det er nå det gjelder. Dagens mål er å få opp alt av hvite seilduker – inkludert «godværsseilet» i toppen. Gutta ønsker seg fine, nye bilder av båten som kan henges på veggen i Værftsveien. Det skal også brukes bilder fra denne turen til å dekorere et møterom i Frelsesarmeens nye hovedkvarter på Ensjø. Navnet er selvsagt Skuta.

Fotograf Mette får sitte på i følgebåten. Den kona til Jan Steven kjører.

– Når Jan Steven gjør noe, så er det 100 prosent. Han er en sånn fyr, ler Lene Gjessing.

Det drypper hele tiden litt kunnskap fra Jan Steven. Han forklarer at seilene må være slakke – ikke stramme, slik mange tror.

– Jo slakkere de er, jo fortere går det.

– Og jo mere vind fanger de, liksom? spør Helge.

– Ja! De aller fleste av de du ser ute på havet som seiler, har for stramme seil. Og da krenger båten mer, men det går ikke noe fortere.

Aleksander har nettopp lært seg at når bommen slår fra den ene til den andre siden så heter det å jibbe, så lenge vinden er i ryggen.

I motvind kalles det for slag.

Seiling = intuisjon

– Det var først da jeg begynte i Frelsesarmeen at jeg seilte på tur. All seiling foregikk inne på veldig små områder. Folk tror jo at jeg er en sjøulk som har seilt på de syv hav. Jeg har seilt på de syv hav, men jeg har aldri vært langt fra land, sier Jan Steven.

Gutta humrer.

På båten er de som en eneste stor kameratgjeng, der alle har hver sin rolle i gjengen. Baugen peker mot Moss havn.

Jan Steven hevder han har en sånn innebygget radar når bommen kommer susende. Like etter kommer den susende tilbake.

– Er seiling mye intuisjon eller er det mer vitenskap?

– Ja, veldig mye intuisjon. Når du konkurrerer, så handler det om å vite hvor vinden kommer fra. Den ustabile vinden vi seiler i nå er født et sted utenfor Brasil og så har det vindsystemet flyttet seg opp hit. Og jo eldre vinden er, jo verre blir den å seile i. Da finnes det ikke noe system og du må stole på dine instinkter, sier kapteinen.

Dagens seilas er snart over. Jan Steven foreslår at de tar en liten seiers runde der innerst i havnebassenget før de legger til kai.

– Slører fram og tilbake et par ganger så folk får sett oss. Og når vi er sikre på at halve Moss har sett oss, så begynner vi å ta ned seil. Først toppseilet, så fokkene, så tar vi klyveren og til sist storseilet.

Jan styrer båten trygt i havn. Matrosene stiller opp på et siste lagbilde til ære for fotografen.

Spiller på flere strenger

Frisk seilas hører, sammen med gatefotball og Pedalkraft, inn under rusomsorgens ettervernsarbeid. Og alle idrettene er mer enn bare seiling, fotball eller sykling.

Artur rekker over mye, men annen hver uke har han de to barna sine. Men på dagtid har han timer han velger å gi til andre.

Noen uker etter seilturen møter Krigsropet Artur på Frelsesarmeens Migrasjonssenter på Majorstua. Han har akkurat deltatt i en golfturnering sammen med Aleksander og Jan i Kragerø. Solbrun gløder han mens han snakker om 18 hull og en tilbakelagt distanse på 13 kilometer.

På seg har han en hvit T-skjorte med påskriften #MERENNBARE.

Halve uka går med til seiling og golf. Halve torsdagen er han engasjert på Grindestua i Asker, en rusfri møteplass drevet av kommunen.

– Sammen med en venn leder jeg musikkgruppa der. Jeg spiller vanlig gitar med seks strenger og bass. Vi tar imot folk som har lyst til å glemme sine problemer og heller gi av seg selv på en annen måte. Musikk er veldig bra, man kan spille uansett nivå, sier Artur engasjert.

Han røper at de sørger for at uansett hvordan det spilles så funker det.

– Vi er flinke på å arrangere... sånn at det passer. Man trenger ikke være proff for å gjøre det. Musikken er for alle.

Og to hele dager går med på Frelsesarmeens Migrasjonssenter på Majorstua i Oslo. Mandag, første halvdel av torsdag og siste halvdelen av fredag.

Der deltar Artur på to fronter, hvor det siste prosjektet startet opp i sommer – et intensivt ti-ukers kurs for de av brukerne som ønsker å jobbe innen renhold, transport eller bygg og anlegg.

Kurset holdes to ganger i uken, tre timer hver gang. De får grunnleggende språktrening tilpasset arbeidshverdagen i Norge. Og det er nettopp her miljøterapeut Diana Cazacu forklarer at Artur kommer inn.

– Med hjelp fra frivillige får deltakerne en unik mulighet til å praktisere norsk i små grupper, nesten en til en, gjennom øvelser, dialoger og realistiske arbeidssituasjoner. Målet er å styrke både språkkunnskaper og selvtillit i møte med det norske arbeidslivet.

Resten av tiden på Migrasjonssenteret smører Artur mat, serverer og snakker med de som møter opp. Noen trenger en dusj, andre en god prat eller hjelp til praktiske ting.

Daglig leder Aleksandra Czech-Havnerås, vet hvor viktig dette er:

– Det er svært triste skjebner, så for noen kan det se ut som det er lite. Men det å ta en kopp kaffe og den samtalen med noe, finne tid og vie dem litt oppmerksomhet. Det er allerede mye.

Hun tenker at en ikke må undervurdere verdien av å føle seg som et menneske når man får sitte ved et bord, får velge mat og får et smil fra en frivillig.

Finner verdi i seg selv

– Artur er hjelpsom, engasjert og har mye energi. Det som gjør at han passer så godt her er jo også hans erfaringer og forståelse for hva det betyr å ha utfordringer og stå i vanskelige situasjoner i livet. Artur har kjempet en stund med sine egne demoner og jeg setter pris på er at han er så ærlig, sier Aleksandra om sin gode hjelper.

Post traumatisk stresslidelse (PTSD) til tross. Hun er imponert over Arturs evne til å ta ansvar, ta tak i ting og kjempe videre.

– Han gir ikke opp, men står i dette og liker å være opptatt med noe.

Aleksandra opplever sin landsmann som en frivillig som tar mye initiativ og ansvar med sin unike språkkompetanse.

Flere ganger har hun bare gitt Artur PC-en og mobilen sin og bedt ham om å hjelpe folk. Ringe NAV eller kontakte banken på vegne av besøkende som ikke klarer å kommunisere i et nytt land.

– Det å ha en polsktalende mann som snakker norsk, og som er frivillig, er helt unikt. For det første så lærer ikke de fleste polske menn her i landet seg språket. For det andre så er ikke det å være frivillig særlig populært i Polen. De eldre mener at da er du er dum, og bare blir utnyttet.

Men Artur vet bedre. Han kjenner det på kroppen og ser verdien i det han fyller uka med.

– Alle disse prosjektene gir meg så mye. Jeg har bare så lyst til å gi tilbake, og det gjør jeg. Når man får gjort noe for andre så finner man verdi i seg selv. Alt det gode som man gjør kommer tilbake.

En positiv spiral. Det blir del av et kretsløp, akkurat som vinden og bølgene på havet.

– Vi er alle mennesker med forskjellige evner og kan gjøre forskjellige ting. Men uten Gud så kan vi ingenting. Hvert eneste menneske har Guds partikler i seg, men ikke alle er bevisst eller klar over dette, sier Artur.

P.S. Ønsker du å lese mer om arbeidet ved Migrasjonssenter anbefaler vi å lese saken under.

• Per mai 2024 hadde Aleksandra Czech-Havnerås meldt inn rundt 200 saker om sosial dumping, lønnstyveri, farlig arbeid, konkurskriminalitet, vold, press, grov utnytting og menneskehandel.
• Per juli 2025 har dette antallet steget til ca. 230 saker.