Varslingspris til leder av Migrasjonssenteret

– Jeg har fått trusler på Facebook, på mobil og på e-post fra arbeidsgivere som jeg har anmeldt. Jeg er ikke redd, men det er ubehagelig, sier Aleksandra, daglig leder ved Migrasjonssenteret på Majorstua.

Aleksandra forteller at lederne i et par utenlandske firmaer også har oppsøkt henne på jobben.

– En blir jo ganske utsatt i førstelinjen. Her kan alle komme inn fra gata. Etter at vi varslet mistet flere oppdrag fra staten, fra private barnehager eller store firmaer. Veldig mange selskaper har gått konkurs.

I juryens begrunnelse står det at Aleksandra gjennom sitt arbeid ved dette senteret har:

Stått i førstelinjen og møtt arbeidere som er svindlet, lurt og utnyttet. Hun har spilt en avgjørende rolle i å hjelpe innvandrere med begrensede sosiale rettigheter, bostedsløse og andre personer som har møtt vanskeligheter i arbeidslivet.

– Når det gjelder tap av penger, så blir folk sinte. Jeg har måttet bytte mobilnummer to ganger, legger Aleksandra til.

Det ble derfor ganske tidlig laget en rutine på at ingen av de ansatte på senteret skal ha direkte kontakt med arbeidsgivere. De skal bruke jurister, eller så skal arbeidstakerne selv gjøre det.

– Men vi skal bistå dem i prosessen, fordi det er veldig skummelt å gå imot din egen arbeidsgiver, forteller hun.

Har meldt inn over 200 saker

Med sin arbeidsgiver Frelsesarmeen i ryggen har Aleksandra meldt inn godt over 200 saker til offentlige etater eller Fair Play Bygg. Dette er saker om sosial dumping, lønnstyveri, farlig arbeid, konkurskriminalitet, vold, press, grov utnytting og menneskehandel. Hver sak involverer ofte flere arbeidstakere som er blitt utnyttet.

Dette gjør henne til den enkeltpersonen som har leverte flest tips til organisasjonen, som arbeider mot kriminalitet i arbeidslivet med særlig vekt på byggebransjen.

– Hver uke, hvis ikke hver dag, får vi meldinger om noen som ikke har fått lønn i Norge!

Aleksandra forteller at det bare koker inni henne når hun tenker på at dette skjer hele tiden. Det har gjort at hun har gått langt ut over sin stilling for å hjelpe folk, og erkjenner at det oppleves som personlig for henne.

– Jeg er ganske bevisst på at jeg har brukt ekstremt mye av egen tid for å hjelpe disse folkene, og har jobbet kvelder, helger, feriedager for å kunne bistå dem. Dette er en sak som jeg virkelig brenner for og jeg opplevde selv arbeidsutnyttelse i min første jobb i Norge, sier hun.

Aleksandra har vært nominert før, men på nyåret fikk hun en telefon om at hun ville bli tildelt den ærefulle varslings- og ytringsfrihetsprisen Stockmanns hammer den 22. mai i Håndverkersalen i Rosenkrantz’ gate 7.

Kommunikasjonssjef i Oslo håndverks- og industriforening (OHIF), Hilde Bergh, var den som ringte Aleksandra. Hun sitter også som juryleder.

– Hun er en særdeles viktig informant og varsler videre til blant annet Fair Play Bygg Oslo og omegn, og andre institusjoner som jobber med arbeidslivskriminalitet. Og hun betyr selvsagt utrolig mye for alle dem som «ikke har en stemme» eller blir hørt, sier Hilde.

Under prisutdelingen sa to av jurymedlemmene, Harald Hansen og Jonas Bals, i sin tale at:

«Hennes evner til å bygge tillit og forståelse har vært helt avgjørende for å få historiene og varslingene frem. Uten Aleksandra ville arbeidslivet i Oslo-området vært langt mørkere.»

Aleksandras leder i Frelsesarmeens rusomsorg, Frode Woldsund, er utrolig glad for at nettopp hun fikk prisen Stockmanns hammer.

– Jeg er kjempestolt over å ha mennesker hos oss som er så engasjerte og dedikerte i sin jobb som Aleksandra. Hun er en positiv kraft som står opp for det hun tror på, er raus og inkluderende og vet hva hun vil, sier han.

På stipend til Norge

Høsten 2010 kom Aleksandra til Kristiansand for å ta et semester på Universitetet i Agder (UiA), noe som ble til to. Det var der hun møtte sin framtidige ektemann Eivind Havnerås, som i dag er rådgiver på Migrasjonssenteret og dermed også hennes kollega.

Sommeren 2011 ble hun igjen i Norge for å jobbe, før hun returnerte hjem til videre studier i Polen. Men hun fikk ikke betalt det hun skulle.

– Jeg husker hvor vanskelig det var for meg. Da kunne jeg ikke norsk, så Eivind ble med meg. Vi dro til Arbeidstilsynet i Kristiansand, kontaktet Skatteetaten, LO og politiet, men det var ingen hjelp å få. Vi var helt sjokkert.

– Er det derfor du brenner sånn for dette?

– Det kan være, ja. Jeg har også sett mine foreldre oppleve det. Helt siden jeg var seks måneder gammel så tilbragte familien hver eneste sommer i Sverige.

Men lærerparet, som hver sommer pakket bilen og dro nordover med ungene, kom ikke for å feriere. De drev med sesongarbeid, plukket jordbær, tomater og agurk, for å tjene noen ekstra penger. Mens foreldrene jobbet, lekte Aleksandra og broren rundt. Men da de var helt små byttet moren og tanten på å passe dem.

– Foreldrene mine ble mange ganger dårlig behandlet. De fikk ikke den lønnen som de skulle ha fått. Vi kunne se at de måtte kjempe for å få de pengene selv om de jobbet, og det gjør noe med mennesker å se dette.

Faren var svært engasjert i fagforeningen Solidaritet (Solidarnosc på polsk) og hadde plakat av leder Lech Walesa på veggen hjemme i den lille bygda Slowikovo nordvest i landet, to timer fra grensen til Tyskland.

Denne tankegangen er noe hun har vokst opp med.

– Du skal liksom jobbe hardt, prestere gjennom jobben og så skal du få et bedre liv. Men foreldrene mine jobbet så hardt, og det ble ikke et bedre liv. Det går innpå en som et menneske. Jeg har alltid vært samfunnsengasjert.

Sammen med Eivind dro hun til England i 2014, hvor begge tok en Master i fred, konflikt og utvikling.

Ved siden av studiene jobbet Aleksandra først for organisasjonen Hope Housing, som var et akutt overnattingssted for bostedsløse personer. Deretter ble hun hyret av Hope for Justice i byen Bradford, i Yorkshire.

– De jobber med anti-human trafficking, altså menneskehandel. Jeg lærte masse gjennom den jobben hvor jeg jobbet opp mot små, østeuropeiske minoriteter.

Da kjæresteparet var ferdige i 2018 ville de flytte sammen til Norge. Hun søkte jobben ved Migrasjonssenteret, hvor de ønsket noen som hadde erfaring med arbeidsutnyttelse og som snakket polsk. Aleksandra søkte kun på den ene jobben, og har i løpet av seks år gått fra å være miljøterapeut til faglig sosialleder til daglig leder.

Eivind begynte først som frivillig på Migrasjonssenteret, men snart ble det en ledig stilling som rådgiver. Han søkte og fikk den.

Stolt kollega og ektemann

Eivind synes kona er en verdig mottaker av Stockmanns hammer.

– Jeg tenker det er velfortjent. Aleksandra har, så lenge hun har jobbet her på Migrasjonssenteret og årene før i England, virkelig stått på for å få satt disse målgruppene på kartet. Her bruker hun av egne erfaringer, men også det hun ser og hører gjennom jobben.

Eivind mener det er veldig viktig at det finnes personer som er villige til å tale deres sak. Han opplever at dette er en problematikk og en problemstilling som vi nordmenn kanskje har sett oss litt for blinde på. De hører mye om sosial dumping på jobben, men han mener det er et dårlig ord.

– Det høres så uskyldig ut, men når vi møter konsekvensene av sosial dumping her på senteret, så er det klart at det er en annen type terminologi som må brukes.

Ektemannen forklarer kona har utviklet et program på Migrasjonssenteret som aktivt har gått inn i grumset, tatt det ut i media og kjempet for at de juridisk hjelp.

– Hun har bidratt til at det har blitt endringer i lovverket. Lønnstyveri er nå i straffeloven.

Der har hun vært en sterk bidragsyter sammen med de øvrige organisasjonene og LO for å få det inn i straffeloven, sier Eivind.

Eivind har hovedansvar for søknader og rapporter til tilskuddsgivere. I tillegg tar han seg av mye administrativt arbeid. Sammen har de skrevet en veileder for å standardisere arbeidet på senteret.

– Vi ser at det er nødvendig. Alle som jobber her har utrolig store hjerter, og vil gjøre alt for de menneskene de kommer i kontakt med. Og for å sikre at alle sammen får samme type hjelp uansett hvilket språk de snakker, så har vi sett behovet for å standardisere litt av hva vi kan tilby våre målgrupper og hva vi må si nei til på grunn av kapasitet.

På arbeidslivets skyggeside

Stockmanns hammer ble i 2015 tildelt Aftenpostens gravejournalister Einar Haakaas og Siri Gedde-Dahl for «deres uredde bruk av det frie ord til å avsløre uønskede hendelser, korrupsjon og økonomisk kriminalitet i norsk arbeidsliv» het det.

– Generelt vil jeg jo si at dette er et ganske alvorlig område i det norske samfunnet. Det har liksom etablert seg som et system hvor det er noen helt nederst i samfunnet som må bære byrdene, og det som er det farlige med dette her er jo at vi kanskje i altfor stor grad har akseptert at sånn skal det være.

Einar, som gjennom flere år har satt søkelyset på arbeidslivets skyggeside, tenker det er en veldig farlig tendens at det norske samfunnet i så stor grad velger å se vekk.

– For det er jo sånn at folk må vite at hvis de får en innvendig og utvendig vask av bilen til under 200 kroner, så må de jo skjønne at her er det noen som må betale prisen for at de får dette så billig!

Aleksandra er blant bidragsyterne i Einars femte og siste bok «Moderne slaveri i Norge – arbeidslivets skyggeside» som kom i 2022.

– Hun har selv kjent dette på kroppen, og i familien i alle år, så derfor har hun jo en dyp innsikt i hvordan de kjenner på det å komme til et annet land – bli lurt og ikke få penger.

Han fikk god kontakt med Aleksandra, og oppfatter henne både som unik og tøff.

– Alle som jobber med å avsløre slike forhold kan jo være utsatt, for det er ikke hvem som helst som står bak utnyttelsen av disse arbeiderne. Det er noen ganger mektige kriminelle nettverk, som ikke er til å spøke med, sier Einar.

Hjelp satt i system

Einar oppsøkte Aleksandra for å møte ofre, og fant det veldig interessant å se hvordan de jobbet på Migrasjonssenteret.

– Dette med frokosten, og hvordan folk fikk hjelp. De registrerte folk, og opplyste hva de kunne hjelpe dem med helt konkret. De hadde i veldig stor grad satt ting i system, og det må jeg si var veldig bra. Her var det ansatte som snakket rumensk, bulgarsk, arabisk, spansk, fransk, italiensk og selvfølgelig polsk, sier han.

På denne måten har en mengde mennesker fått hjelp og Einar synes tildelingen av Stockmanns hammer til Aleksandra er velfortjent.

– Hun har utviklet metoder og har et engasjement som er helt utrolig og jobber jo med disse ofrene nesten døgnet rundt. De kan kontakte henne, og hun gir seg jo ikke og følger enkeltpersoner over tid. Det har jo vært noen der som hun har hatt kontakt med i flere år, avslutter Einar.

Oppmuntring til å fortsette kampen

Da Aleksandra fikk den telefonen i januar ble hun svært overrasket. Hun var utslitt etter å ha jobbet 12-timersdager etter å ha blitt kontaktet av en gruppe på rundt 30 arbeidstakere som ikke hadde fått lønn.

– Så det å få den prisen..., sier en gråtkvalt Aleksandra.

– Det var som om noen endelig hadde sett at jeg jobber hardt, så det var viktig for meg å høre. Det ga meg litt mer motivasjon: «OK, nå kan du ikke gi opp, nå må du gå videre». Men det er jo tøft.

I sin takketale sa Aleksandra at hun kjente på en ydmykhet over å bli sett og anerkjent for å ha brukt stemmen sin til å snakke om utnyttelsen av sårbare grupper.

– Mange av dem er mine landsmenn. Da jeg flyttet til Norge for seks år siden så kjente jeg på at jeg "mistet" stemmen min fordi jeg hadde dårlig norsk, null nettverk og følte at jeg ikke kunne så mye. Det er mange innvandrere i Norge som sitter med akkurat denne følelsen.