Blomstrende alderdom midt i Oslo

– Jeg skal bli 105. Mamma ble 101, så jeg har nok genene til det. Jeg går jo mye og det er trening nok det. Trenger ikke dra på et treningsstudio jeg.

89-åringen spretter bort til et bord i hagen på Ensjøtunet Omsorg+.

Der andre kun ser svart mold, ser hun mikroskopiske, grønne spirer som presser seg opp mot lufta og lyset.

– Her har jeg sådd mange frø for bare noe dager siden. Det er mange forskjellige slags typer sensommerblomster, så da håper jeg de kommer seg. Nå trenger de bare masse sol.

I sommerhalvåret er en liten hagespade hennes faste følgesvenn.

– Du blir så glad når du har blomster. Det gjør noe med deg. Fargeprakten. Det er jo et liv. Jeg får vondt hvis jeg skader en blomst. Hvis mamma skulle kaste blomster, så tok jeg dem og forsøkte å få dem til å blomstre igjen.

Berit ble født med åpen ganespalte og opplevde at hun ble mobbet. Før fylte 25 hadde hun hatt fem operasjoner.

– Det var jo ikke noe navn på meg. Alle kalte bare meg for snøvla. Det var sånn før. Så jeg tydde mer til blomster og dyr enn til mennesker.

Men da frøken nektet Berit å lære engelsk, og sa at hun var dum, tente moren på alle plugger.

– Du kommer aldri til å bli noe annet enn en skurekjerring, sånn som morra di, sa hun. Men mamma gjorde rent for henne. Så hun gikk opp og tok dama, sa hun kunne ta all skitten sin sjøl. Mamma gjorde aldri noe mer for henne, hun sa opp den jobben.

Jobbet som frivillig i 30 år

Oslojenta har tilbragt hele livet på østkanten. Akkurat i dette nabolaget på Ensjø har hun bodd i et halvt århundre. Først i kuskeboligen til Schibbyegården, godset rett nede i Malerveien. Der var samboeren vaktmester. Etterpå flyttet paret inn i eget hus.

– Det er et villastrøk rett her oppe som nesten ingen vet om. Virkelig en oase i storbyen.

De siste 15 årene har Berit holdt til i en av de 62 omsorgsboligene drevet av Frelsesarmeen.

– Det er jo veldig kjekt å bo her. Dagene går bare så altfor fort.

Minstepensjonisten luker i bed, men må begrense seg litt etter at hun brakk armen i fjor og måtte operere.

– Jeg er sprek, enda jeg er full av artrose og fibromyalgi. Men det nytter ikke å sitte og tenke på det.

Inni sitt eget hode innrømmer Berit at hun slettes ikke innser sin egen alder.

Hun har lett for å omtale jevnaldrende for «de gamle damene der».

– Jeg er veldig glad i å hjelpe de gamle damene. Altså, det er så lite som skal til mange ganger.

Her på gamle Ensjø hovedgård har Frelsesarmeen drevet eldreomsorg siden 1931 og Ensjøtunet Omsorg+ er en videreføring av landets første aldershjem, startet av organisasjonen i 1909.

Selv er Berit humanetiker, men har ingen problemer med at det er Frelsesarmeen som eier leiligheten hun bor i.

– Det er ikke sånn at de tvinger på oss noe, for all del. Det er fritt valg. Du kan velge mellom så mye her, det skjer noe hver dag. Vi har quiz og hver onsdag kveld er det et eller annet arrangement her. Jeg synes de gjør mye for at vi skal ha det koselig her.

Les mer om alle aktivitetene på Ensjøtunet Omsorg+ her.

Hennes forhold til Frelsesarmeen er både langt og godt, for i 30 år var Berit frivillig nettopp i disse lokalene. Den gangen var det sykehjem. Hun fikk til og med medalje for sin trofaste tjeneste.

Lever innenfor en liten radius

Berit forteller om små kår i barndommen på Sagene i Oslo. Moren var oppvokst i fattigstrøket River’n like ved. Faren var fjerde generasjon smeltemester på Christiania Spigerverk. Den lille familien bodde på kvisten i et trehus like ved «smelta».

– Mamma måtte hente vann og alt mulig nede. Vi var livredde da vi skulle på utedoen, for der var det så svære rotter. Vi har svært fattige, bodde på ett rom, men vi klarte oss allikevel, sier Berit uten bitterhet i stemmen.

Da hun var fire år, brøt Den andre verdenskrig ut. Sammen med storebroren ble hun tullet inn i ulltepper og båret ned i den mørke kjelleren midt på natten.

Der kunne de sitte i timevis mens tyske bombefly spjæret himmelen over Oslo. Det har resultert i en vanvittig klaustrofobi.

– Jeg kan ikke kjøre i tunnel, jeg kan ikke ta heis, jeg kan ikke ta fly og jeg kan ikke ta båt. Så jeg lever inni denne «ringen min». Men jeg må jo være glad for det da, ikke sant?

Hun var mye på sykehus for å besøke sin kjære, Roar Søgaard, før han døde for et par år siden. Da laget hun seg en egen plakat med hyssing hvor det sto opptatt med store, røde bokstaver. Denne er fortsatt i bruk innimellom.

– Den må jeg henge på utsiden av do når jeg er borte. Jeg tør ikke vri om eller noen ting, men jeg lever med det. Angsten er der.

– Jeg er aldri med på teater eller kino sånn som de andre, men jeg kan se på TV inne hos meg selv. Og innimellom er det filmvisning her på Ensjøtunet.

Flere av de som bor der hjelper hverandre.

– Vi holder sammen. Voksne, fine damer. Og er det noen som har problemer, så tar vi opp det. Det er veldig koselig. Og vi tar sånne turer i minibussen, men da legger de opp turer som jeg kan bli med på, for jeg tør jo ikke å se en tunnelåpning engang.

– Hva tror du har holdt deg såpass lett og lys til sinns?

– At jeg har vært i bevegelse. På grunn av den klaustrofobien min så har jeg jo alltid måttet gå og gå og gå, holde meg i vigør.

Berit småløper bortover den grønnblå korridoren. Hun vil vise journalist og fotograf hjemmet sitt.

Sengen er pent oppredd, som på hotell. Toromsleiligheten ligger badet i en mild duft av såpe.

– Jeg liker å pynte, og er opptatt av at det skal være rent og pent.

Daglig besøk av to- og firbeinte

I hagen vokser det markjordbær. Drueranker strekker seg oppover den ene murvegg med det som blir bittesmå, grønne druer.

– Blomster og vekster betyr så mye for meg. De lever jo og du må pleie dem, sier Berit, som er det hun kaller en «doktor med blomster».

Et bedd er breddfullt av kinesiske lykter (Physalis) og en rød, japansk lønn strutter med bladene sine i en lun krok av plenen.

– Jeg gjødsler ingenting, bare vanner og steller.

Hun deler hagegleden med sin tidligere nabo i villastrøket på Ensjø. De har nå vært venninner i 17 år. Anne kommer på besøk hver eneste dag, helgene inkludert. Hun har alltid med seg hundene Livia på seks år og Suki på ni.

For en annen ting de to damene har til felles, er kjærlighet for dyr.

Sammen med sin avdøde mann eide hun fem boksere, der tre var omplasserte. En etter en var disse parets «barn». Begge hundene til Anne er også omplasserte.

– De er berømte, de hundene der, så vakre og velstelte. Vekker oppsikt på gata, sier Berit om greyhounden og den litt mindre silkemynden.

De godlynte hundene er i det hele tatt særdeles gjeve gjester på huset. Ifølge Berit er Suki den store kjærligheten til Mary på 105 og et halvt år, som bor nedi gangen for henne.

– Hun sitter alltid nede etter middagen og venter på at venninnen min skal komme. Hundene, som er helt rolige og ikke hopper opp eller noe, går rett bort til Mary. Suki pleier å slikke henne på hånden. Nei, dette skulle vært et innslag på TV!

Fyller 90 år i februar

I februar neste år har Berit levd i ni tiår. Men hun er ikke en sånn «feiredame», som hun kaller det.

– Jeg har ikke vokst opp med det. Pappa var altfor glad i å drikke, så jeg har aldri fått en jule- eller bursdagspresang. På julaften måtte vi legge oss tidlig for pappa hadde bursdag da, og de på jobben skulle alltid skjenke ham.

Ifølge Berit hadde faren lett for å bli sint og ble ofte «kanon». Det var heller ikke penger til skolegang, så familiens yngste begynte å jobbe ikke lenge etter konfirmasjonen. Fra 07 om morgenen til 16 om ettermiddagen, mandag til lørdag, var hun på Jordans børstefabrikk og kom hjem til moren med lønningsposen.

Senere fikk hun jobb i parfymeri.

– Der kom det fine damer for å kjøpe dyre kremer, men selv så gikk jeg på Svaneapoteket for å kjøpe deres vitaminkrem på krukke.

Berit ler godt. Mot slutten av 60-tallet og utover 70-tallet solgte Berit smykker for en navnesøster gjennom selskapet B-fashion. Hun elsker å stelle hår, og ordnet morens så lenge hun levde. Hun liker å sette opp sitt eget, selv om hun nylig klippet det kort i nakken.

– Jeg har ingenting å klage på. Man må være takknemlig for hver dag.

– Når jeg legger meg, så tenker jeg «å jeg håper jeg får våkne i morgen tidlig, for jeg har så mye jeg skal ha gjort». Det jeg sier, er absolutt sant og ikke tull i det hele tatt.

Nå vil hun overgå moren Aase Hermine Bergersen i antall leveår.

Nå har hun den 16 år eldre venninnen Mary som sitt store, nye forbilde.

– Hun går med rullatoren. Når det er musikk og sånn nede, så synger og traller hun. Kan alle sanger. Og hun husker godt.

Berit har så uendelig mye å leve for, og er ikke i tvil:

– Det er sånn jeg vil bli når jeg er 105, skjønner du.