En reise i Munchs gamle strøk

– Tur! roper kapellan i Tone Lund Georgsen, inn i mikrofonen. 

Hun sitter helt foran i bussen som er på vei ut av hovedstaden.

– Weeeey! svarer passasjerene. 

Gradvis blir det urbane erstattet av skog og grønne enger. I dag går reisen til Åsgårdstrand – til Munchs sommerhus, som i dag er museum. 

På plass i setene er beboere og ansatte ved Frelsesarmeens bo- og omsorgstilbud Ensjøtunet Omsorg+ og Teisen Omsorg+. Begge sentrene driftes av Frelsesarmeen med finansiering fra Oslo kommune. 

Mari Kjersti er full av lovord både om turen i dag og om hvordan det er å bo på Teisen Omsorg+. Den tidligere spesialpedagogen på 80 har bodd her siden bygget ble åpnet for tre år siden. 

Hun er glad for at hun søkte på det tidspunktet. I dag er ventelistene lange. 

– Det jeg liker aller best, er døgntryggheten og omsorgen. Jeg kan ringe husvertene hele døgnet. Det gjør at jeg føler meg trygg, sier Mari Kjersti, som har hatt Diabetes type 1 i 62 år. 

Det går stort sett greit, men plutselig kan hun bli dårlig. 

– Det er også fint for familien min at jeg bor på Omsorg +. Datteren min har vært mye redd for meg. 

Nå kan hun slappe av. Hun er også full av lovord om alle fritidstilbudene. 

– De drysser dem over oss. Det stopper jo ikke. Hver tirsdag ettermiddag er det kulturtilbud, som musikk, dikt eller forelesninger, forteller hun. 

Middag kan kjøpes hver dag i kafeen, som også fungerer som et sosialt møtested. 

– Man merker at det sitter mye godt i veggene, altså, sier Mari Kjersti. 

Alle gleder seg. Værmeldingen virker lovende, og nå serveres det både boller og kaffe. 

– Det er bra å komme seg bort litt, kommenterer en. 

Når også sukkerbiter og fløte deles ut, er det tilløp til «Bedre og bedre dag for dag» på første rad. 

Kostbare grytelokk 

Mottoet på bussen, «Vi bare fikser det», blir testet i praksis på vei ned de smale gatene i Åsgårdstrand. 

– Oi, oi, oi! 

– Gatene her er nok ikke laget for en stor turbuss, sier en av passasjerene mens følget snirkler seg forbi hvite, sjarmerende trehus med røde tak. 

Tone, som er guide for dagen, griper mikrofonen for å gi de siste instrukser.

Til slutt må bussjåføren med godt humør, Johan Morten-Nome, innse at det er best å stoppe og gå resten. 

I dag skal Mari Kjersti være rullestolsjåfør for Gunn Østgård. Og Marlene Printz som er frivillig, har lovet å bistå om det trengs. 

– Åh! Så deilig det dufter av syrinene, sier Mari Kjersti, mens hun og Marlene hjelper Gunn på plass i rullestolen. 

– Sånn, sier Mari Kjersti, griper stolen og legger i vei i kjapt tempo. Snart er de framme ved det lille gule huset med skiltet «Munchs Pikene på broen, Edvard Munch (1905) hus». 

Litt lenger nede i bakken ligger atelieret, som er restaurert. I hagen midt mellom husene forteller guiden Margrethe Keyser at Munch kjøpte dette stedet som sommerhus da han var 34 år, for 900 kroner. 

– Han hadde 547 kroner selv og måtte låne resten. 

– Hvor malte han «Pikene på broen»? spør en av turdeltakerne. 

– Rett nedenfor her. Selve trebroen ble fjernet ikke så lenge etter at han malte den. Men treet man kan se i bakgrunnen på bildet, står fortsatt. 

Det fortelles at Munch hadde dette huset i nesten 50 år, og malte mange av beboerne i Åsgårdstrand. 

– Han var godt likt, selv om de fleste ikke forsto kunsten hans, som han ofte lot stå ute i vind og vær for at verkene skulle få det riktige uttrykket. Det fortelles at man i ettertid kunne finne rester etter både stearin og fugleskitt i bildene hans. 

– Det sies også at han kunne bruke bilder som lokk når han kokte poteter, forteller Margrethe mens tilhørerne humrer. 

Guiden forteller at Munch gikk fra å male naturtro bilder, til å male «indre landskap», stemninger og følelser. Og da var ikke detaljer så viktige lenger. 

Munchs hage – det lille i det store 

Etter at kommunen gjorde huset til Munch om til museum i 1944, var man opptatt av å bevare det autentiske ved husene. Det gjaldt ikke for hagen, som var en frukt- og grønnsakshage. I dag er den utvidet og består av en plen med høye lønnetrær. Stikkelsbærbusken er den eneste gjenlevende veksten fra Munchs tid. 

Guide Solfrid Sakariassen har sammen med andre engasjert seg for å tilbakeføre hagen slik den var. Ønsket er at den skal bli tilgjengelig for alle, og man kan for eksempel tenke seg at grønnsakshagen blir tatt vare på av skoleklasser. 

– Munch var veldig opptatt av hagen. Han så sammenhengen i naturen som mange av oss har glemt. Det er derfor jorda sliter litt nå. Munch var opptatt av at det lille henger sammen med det store, man kan nesten si et skaperverk der den minste, lille delen er avhengig av den neste. 

Baklengs inn i fuglekassa 

Turdeltakerne har fordelt seg på to grupper, og den ene skal nå få omvisning i Munchs hus. 

– Er det bedre om jeg triller deg baklengs inn, Gunn? Eller skal vi trille forlengs? spør Amanda som har overtatt styringen av rullestolen når den bratte og trange inngangen skal forseres. 

– Baklengs, konkluderer Gunn. 

– Dra meg baklengs inn i fuglekassa! roper Mari Kjersti til stor muntrasjon for de andre, med klar referanse til Solan Gundersen i  Flåklypa. 

Og etter at hele gruppen med besøkende er på plass, forteller guide Margrethe Keyser både om flere kuriositeter fra Munchs liv, men også om dramatikken. Man får høre om det stormfulle forholdet hans til kjæresten Ulla, som endte med at Munch fikk skutt av seg en finger. 

Tilhørerne får vite at han var vegetarianer, elsket dyr og lot mat stå igjen i det åpne skapet da han dro fra huset, slik at rottene skulle ha noe å spise når han var borte. 

– Vi kaller det ennå for rotteskapet, sier Margrethe, som også forteller at man etter Munchs død fant en kjempesvær maurtue på loftet. 

Munch mente maurene holdt ham med selskap. Han eide både hunder og hester og var kjent for å ta med seg hundene på kino. 

Da Munch døde i 1944, 80 år gammel, testamenterte han hele samlingen sin til Oslo kommune, fordi han fryktet at nazistene skulle ta dem. 

Kunstneren så på maleriene som barna sine, som etterkommere. Han ga bort 1200 malerier og 18 000 grafiske verk. Disse ble grunnlaget for Munchmuseet. 

Etter omvisningen er Mari Kjersti imponert. 

– Huset var overraskende lite, men veldig flott bevart! 

Tar med seg glede som varer 

Amanda Bekken-Hatlevik, som jobber som program- og frivillighetsansvarlig på Teisen Omsorg+, sitter og venter på at alle gruppene skal bli ferdige med omvisningen.  

– Hvorfor er en tur som dette viktig? 

– Bare det å få komme seg ut og se noe annet, er fint. Dessuten er turen gratis. Det er ikke alle som har muligheten til å komme seg ut på sånne utflukter selv. Det å få besøke historiske steder som dette, og oppleve det kulturmangfoldet som vi har, er utrolig bra, sier Amanda, som ser at utflukter som dette gjør beboerne godt. 

Folk gleder seg lang tid i forkant og prater om opplevelsen i ettertid. 

– Denne dagen vil mange huske og ha med seg videre. Det er en tur som gir gode ringvirkninger, også for dem som har demens og ikke har så god korttidshukommelse. De merker jo at det skjer noe gøy, noe som er fint for dem å være med på, og den gleden sitter igjen i  kroppen. 

– Hva er viktig for at den enkelte skal ha livskvalitet i hverdagen? 

– Det å ha noe å gå til, om det så er musikk, trimgruppe, en utflukt som dette, eller hva det nå skulle være. Det er noe av det viktigste med min jobb – å finne aktiviteter og tilbud som er så forskjellige at alle kan finne noe de liker. 

Mari Kjersti er selv med på bokklubb og senioryoga. 

– Jeg er nok ikke den som er den aller mest aktive brukeren av aktivitetene, fordi jeg ennå har så god helse at jeg kan delta på tilbud utenfor huset. Men jeg er så glad for alt jeg ikke er med på, flirer hun og utdyper: 

– Skulle helsen bli dårligere, er det fint å vite at det er et rikt aktivitetstilbud på huset. Det er quiz, spill, bingo og mye annet – et mangfold av muligheter! 

Mari Kjersti synes det er flott at den enkelte kan være seg selv. Man må ikke passe inn i en viss form eller like en spesiell aktivitet. 

– Du kan være sosial så det holder. Du kan låse døra. Du kan besøke naboen. Det er opp til den enkelte beboer å velge det selv. 

Pikene på broen 

Snart har alle fått omvisning både i atelieret, hagen og huset. Alle tar plass i bussen igjen, som skal kjøre til Grand Hotel, der en bedre middag venter. Snart sitter de sommerkledde gjestene ved staselig oppdekte bord og kan velge mellom flere retter. 

– Kyllingen var helt nydelig, sier Mari Kjersti etter måltidet. 

Nå er det snart tid for avreise, men man kan selvfølgelig ikke være på dette historiske stedet uten å prøve å gjenskape «Pikene på broen». 

Det studeres nøye hvilke farger de opprinnelige modellene hadde på seg. Munch malte flere varianter av pikene, noen ganger tre, andre ganger fire. 

Snart er pikene, som er iført de riktige fargene – grønt, rødt, blått og hvitt – klare til å posere (se bildet helt øverst i saken).

Resepsjonisten på hotellet leter febrilsk etter en hatt uten hell, men snart er pikene på plass ved moloen likevel. De smiler hjertelig. 

Jo, de er fem – én pike mer enn det Munch malte. De har også litt mer livserfaring med seg enn jentene som ble malt av Munch. Det gjør ingenting at man ikke fant en hatt – eller at selve broen faktisk også er borte. 

For det var på dette stedet de sto, jentene som ble malt av Edvard Munch for godt over hundre år siden på en akkurat like strålende forsommerdag som denne. 

Mer enn en utflukt 

Dette er en liten tur på noen timer – men likevel er det så mye mer. 

– Det er noe med å komme seg ut og bort fra det vante. Det er med på å øke livskvaliteten. Dette er mennesker som kanskje har reist verden rundt og vært kjempeaktive. Og så er det helsa som stopper dem litt. De har ikke lenger den samme tryggheten som før når det gjelder å reise på egen hånd, sier daglig leder for Teisen Omsorg+, Irene Mathisen.

Hun er tett på beboerne og ser hva slike turer – og de rundt 25 aktivitetene som fyller ukene – gjør med den enkelte. Målet er at alle skal finne noe som gir mening. 

Men tilbudet handler ikke bare om aktivitet – det handler minst like mye om møteplasser. Et av de mest populære tiltakene er generasjonssang, der barn fra Teisentoppen barnehage, som også driftes av Frelsesarmeen, kommer for å synge sammen med de eldre. 

– Det er så flott å se samspillet mellom eldre og barn. De eldre forteller historier fra sin barndom, og det er bare så nydelig. Da er det både tårer og klemmer, sier Irene, som forteller at den yngste deltakeren er fire år. Den eldste er hundre. 

De mange aktivitetstilbudene er åpne for alle, ikke bare de som bor på Omsorg+. 

– Vi prøver også å oppmuntre dem som vi kanskje tenker hadde hatt behov for å delta på noe, men vi er aller mest opptatt av å tilby en arena for en verdig alderdom der den enkelte kan bestemme selv over eget liv. 

Turen til Åsgårdstrand har gitt mange gode opplevelser. 

– Sammen skaper vi gode minner som vi kan leve lenge på. Ofte er det med noen på en slik tur som kanskje isolerer seg litt i hverdagen. Opplevelser som dette har en stor verdi for dem, sier Irene. 

Hun ser også at slike turer styrker felles- skapet. 

– Folk blir kjent med hverandre utenfor huset, det er veldig positivt. 

Omsorg pluss pluss pluss 

– Alle som ikke er her, kan rekke opp en hånd, spøker bussjåføren, klar til å ta fatt på hjemturen. 

Amanda overtar mikrofonen. 

– Selv om vi ikke fant en hatt til pikene på broen, så kan vi synge om en, sier hun og drar i gang Prøysens «Sønnavindsvals». 

Nå sitter allsangen løsere. De fleste stemmer i:  «I hatt med slør og silkestrå, og kjole med blonder på kragen». 

Mari Kjersti er godt fornøyd med dagen. 

– Det var strålende på alle måter. Godt arrangert. Og tenk, dette er et tiltak vi ikke betaler et øre for. Jeg er litt overveldet over hvor mye vi bare får. 

Hun sikter både til turer som dette og de små tiltakene i hverdagen – som at nattevakten hver morgen lager litt ekstra kaffe, slik at de beboerne som er tidlig oppe, kan komme bort i resepsjonen og få en kopp og en prat. 

– Det heter jo Omsorg+. Men det er ikke bare ett pluss. Det er så mange!