Gransket Peer Gynts frelsesopplevelse

– Pinsesalmen er avgjørende for å forstå hvordan Peer ender sitt liv. Jeg tror Ibsen mener det må noe mer til for å skape forsoning i tilværelsen, sier forfatter, musikkanmelder og kantor Torkil Baden. 

I biografien "Grieg, nasjonal og internasjonal" er flere kapitler viet Peer Gynt, kvinneforføreren og sjarlatanen, på evig flukt fra seg selv og alt som kan lukte av ansvar. 

– Alle har et forhold til Peer. Det dummeste er når det er en hedersbetegnelse å bli utnevnt til «årets Peer Gynt». For det er en slabbedask av dimensjoner, ler 82-åringen. 

Men det var nettopp Peer som var grunnen til at Baden skrev bok om Edvard Grieg. Fra før er det skrevet flere bøker om Norges fremste musiker. 

– Men jeg ville ha en bok som er mer folkelig, uten så mange faguttrykk. Musikken i stykket er en skattkiste. Og Ibsen ønsket å peke på et religiøst svar på tilværelsen.

Eksistensiell kamp

Organisten Baden spiller ofte noen strofer fra skattkisten når han turnerer. Denne dagen har han ikke noe piano tilgjengelig. Bordduken på kafeen i Drøbak får i stedet gjennomgå. 

Han trommer med fingrene og tar en trall for kafégjestene. 

– Taramatamtam, synger han fra "Norsk dans nr. 2", eller det mange kjenner som introen fra "Norge Rundt". 

Han sper på med anekdoter om bergenseren Grieg som allerede ni år gammel begynte å komponere. 

Det var verdensfiolinisten Ole Bull som åpnet den unge Griegs øyne for skjønnheten i norsk musikk: «Skap din egen stil! Du har det inni deg. Skriv musikk som vil bringe ditt land ære. Du må utvikle en norsk tonefølelse». 

Det gjorde at Grieg skapte sin særegne signatur. Ikke minst var han inspirert av originaliteten i norsk folkemusikk. 

Når Dovregubbens datter danset, ville han at det skulle det «klinge av kuruker, av norsknorskhet og segnokhet». Publikum falt pladask, og dramaet nådde langt utenfor landegrensene. 

I dag er det et av verdens mest spilte teaterstykker.

– Hva er det som gjør dramaet så udødelig? 

– Menneskeskjebnen treffer oss. Den eksistensielle kampen gjennom livet for å treffe de riktige valg, tror jeg taler til mange. Kvaliteten og originaliteten i musikken fascinerer meg bestandig: Solveigs sang i sin enkelhet, "Morgenstemning" er suggererende, "Dovregubbens hall" og "Anitras dans" er eviggrønne.

Møtes med nåde?

Den romantiske fem-akteren er fortsatt like aktuell.

«Stykket er etter vår mening dypt religiøst», mente regissør Per-Olav Sørensen som sto for regien på Gålå i 2022. Sørensen tolker "Peer Gynt" som et eksistensieltreligiøst drama med temaer som mor-sønn relasjon, identitet, skyld og utenforskap.

Ifølge litteraturhistorien er "Peer Gynt" både romantisk og antiromantisk. «Det mangfoldigste drama i norsk litteratur», farget av det nasjonale gjennombruddet i Norge, krydret med sagnstoff og eventyrmotiver. 

Og midt i alt strever menneskene med livets store spørsmål. 

La oss se nærmere på femte og siste akt av Henrik Ibsens dramatiske dikt: Peer har rømt rundt i verden. Nå innhenter livet ham, og han blir stilt til veggs av en slags dødsskikkelse, Knappestøperen, som forfølger ham. 

Peer er sliten, etter årevis på vandring, famler han seg hjemover til Norge. På pinsedags morgen hører han plutselig salmesang fra kirkefolket: 

Velsignede morgen,
da Gudsrikets tunger
traff jorden som flammende stål!
Fra jorden mot borgen
Nu arvingen sjunger
På Gudsrikets tungemål.

Sangen skremmer Peer, og han peiler seg mot et hus han kjenner. Og der kommer hun, kvinnen han sviktet og forlot.

Hun er «kirkekledd og med salmebok i kledet; en stav i hånden. Hun står rank og mild» (Ibsens sceneangivelser). 

Solveig kunne gitt Peer huden full. I stedet utbryter hun: «… Velsignet være at du kom en gang! Velsignet, velsignet vårt pinsemorgens-møde! 

Peer, full av dårlig samvittighet, spør Solveig om hun kan svare på hvor han har vært: «Hvor var jeg, som meg selv, som den hele, den sanne? Hvor var jeg med Guds stempel på min panne?» 

Og hun svarer: «I min tro, i mitt håp og i min kjærlighet.» 

Ordene får Peer til å bryte sammen. Han klynger seg fast til Solveig og skriker: «O, gjem meg, gjem meg der inne».

Han skjuler ansiktet i fanget hennes. Så følger «lang stillhet. Solen rinner». Og så begynner Solveig å synge. Knappestøperen truer fortsatt i bakgrunnen, men sangen fra Peers elskede overdøver: «Jeg skal vugge deg, jeg skal våke, – sov og drøm du, gutten min!»

En frelsende kraft

Avslutningen er vakker og åpen. Hva vil skje videre? Har Solveig virkelig reddet Peer? 

– Ja, mener Torkil Baden. For Peer går inn i en slags frelsesopplevelse når han kommer til Solveig. 

– Den hellige ånd kommer og frelser Peer. Samtidig har du kvinnemotivet; at Solveig som den uskyldige, tilgivende kvinne er den som frelser. 

«På pinsemorgen minner Solveig oss om påsken og natten i Getsemane der det er Jesus som våker», skriver han i sin bok. 

Ifølge Apostlenes gjerninger kapittel 2 skjer det noe helt nytt på pinsedagen, når Gud gir menneskene Den hellige ånd. Samtidig etableres den første menighet. 

– I denne altomfattende guddommelige kjærlighet i pinsen, havner Peer i denne åndelige hemmelighet, i den kraften Den hellige ånd utgyter, mener forfatteren. 

Hos Solveig kjemper Peer med å finne ut hvem han selv er og har vært gjennom livet. Og hvem er opphavet til denne farløse egoisten? «Hvem er hans fader?» spør Solveig og svarer selv: «Det er han som for moderens bønn forlader». 

– Det er tydelig at det er Vårherre som er Peers fader, mener Baden. 

– Ibsen var inspirert av Søren Kierkegaards teologi om klare krav som «enten, eller». Peer har på en overfladisk måte påkalt Vårherre gjennom hele handlingen. Nå blir det alvor.

– Når Ibsen beskriver hvordan Peer ligger i Solveigs fang, minner det meg om Pieta-skulpturen til Michelangelo i Peterskirken. Han ligger som Jesus i hennes fang.

 Baden tror også det er et bevisst valg av Ibsen når Solveig minner Peer på at han alltid har vært i hennes tro, håp og kjærlighet. 

– Det er en tydelig henvisning til 1. kor. 13, sier han og viser til det som er kalt kjærlighetskapittelet i Bibelen.

Ble en formidabel suksess

«Der har jeg gjort mitt beste», sa Grieg om avslutningsmusikken til Peer Gynt. Solveigs vuggesang er det siste publikum får høre. 

Selv var han ikke spesielt begeistret for oppdraget Ibsen hadde gitt ham. Det var ikke slikt han ønsket å komponere, og han fryktet resultatet: «Med den ulykksalige Peer Gynt-musikk har jeg måttet bannlyse mine kunstneriske idealer for å tekkes et dårlig orkester og fremme de populære scenevirkninger», skrev han. 

Han trengte ikke engste seg, forestillingen ble en formidabel suksess og ble framført 36 ganger på Christiania Theater i 1876. 

– Det er en fin kombinasjon her av resitasjon og musikk. Det eneste er at Grieg droppet pinsesalmen. Det kan jeg ikke tilgi ham, sier Torkil Baden. 

For Ibsen ønsket nemlig at pinsesalmen som kirkefolket synger, skulle gjentas idet teppet gikk ned. Det ville ikke Grieg. Solveigs beroligende ord fikk sette punktum. 

– Hvorfor? Det vet vi ikke. Det er mulig han syntes Solveigs vuggesang var en flott avslutning. 

Samarbeidet mellom de to kunstnerne foregikk per brev. 

– Ibsen var ikke særlig aktiv ved oppsetningene med regissørens arbeid, hvordan ting ble løst. Han blandet seg heller ikke inn i Griegs arbeid, han likte Griegs musikk. Så komponisten fikk siste ord. 

– Jeg mener Ibsens tekst er veldig tydelig. Han lar koret synge denne pinsesalmen både en og to ganger.

– Hva betyr pinsen for deg? 

– Som organist har pinsen alltid vært en stor fest med de klassiske salmene, for eksempel Apostlene satt i Jerusalem. Folk har ofte en diffus oppfatning av pinsen, men jeg ber i mitt eget liv om at Den hellige ånd skal være med meg og styrke meg.

Kritiske til dogmer

Både Ibsen og Grieg var påvirket av kristen tro og tradisjoner. Begge var likevel skeptiske til kirkelig autoritet. Særlig Grieg: «Også all denne geistlighet, som kverker enhver god spire i oss», skrev han til Bjørnson. 

Litt mer forsonende var han i julebrevet til en slektning som var prest: «Alt er skapt til det gode, og kjærligheten har aldri vist seg så hel som gjennom Ham, hvis fest vi nå skal feire … den kjærlighetens ånd som Kristus lot lyse frem av sitt liv». 

Henrik Ibsen var kritisk til kristen, dogmatisk tro. 

– Tvetydighet er et ord som ofte brukes om Ibsen. I stykket Brand prøver han ut ulike modeller for gudsavhengighet. Det ekstreme møtes mot menneskeligheten. Ibsen prøver seg frem, mener Baden.

I "Peer Gynt" dynker han teksten med bibelsitater og refererer til andaktsboken Huspostillen. 

– Ibsen vokste opp i en kirkelig kultur der dette er naturlige talemåter, forklarer Baden. 

Peer vrir og vrenger på bibelversene. Han sammenlikner seg med David som ung kriger, og han identifiserer seg med Jesus i Getsemane: «Han vet hvilken porsjon av nødens kalk jeg er mann for å drikke». (Matteus 26,39)

Når Peer utroper seg til profet, er han klar for nok et Jesus-sitat: «Jeg har lest på trykk – og satsen er sann: ingen blir profet i sitt eget land». (Lukas 4,24)

Ibsen sper på med religiøse motiver. Her er kors og kirkeklokker, salmesang og gudspåkallelse, bønn og himmelfart. Han tar for seg synd og frelse både i starten og i avslutningen, tematisk stoff som datidens publikum kunne relatere til.

Kunst som religion

Også Grieg var spirituelt opptatt. 

– Han hadde en sterk religiøs forankring. Han og kona Nina var unitarer, forteller Baden. 

Ekteparet sluttet seg til kirkesamfunnet unitarene i England i 1888. Unitarismen legger vekt på en fornuftsbasert tro. Treenighetslæren blir avvist, det hevdes at Gud er én og man tror ikke på Jesus som Guds sønn. Menneskets oppgave er å elske Gud og sin neste. 

– Grieg mente absolutt at det var en mening i tilværelsen fra Guds side, som ga ham inspirasjon og frimodighet. Han følte at det var en guddommelig vilje i skapningen. 

Grieg var dessuten påvirket av romantikkens syn på det åndelige, altså at natur og kunst kunne uttrykke det «guddommelige». «For meg er naturen det store tempel», sa Grieg. 

Han oppfattet kunsten og især musikken som noe nesten hellig: «Kunsten er i sannhet religion».

Grieg skrev også kirkemusikk, noen salmer og religiøst inspirerte verker. Hans aller siste verk var "Fire salmer". Senere har "Peer Gynt"-komponisten blitt kritisert for å ha lagt inn for mye musikk til én oppsetning. Regissører har derfor valgt å korte ned på musikken, eller de har valgt noe helt annet. 

Flere mener også at Grieg er altfor nasjonalromantisk, noe som krasjer med skildringen av realistiske mennesker der ondskapen også rår. Baden er ikke enig. 

– Ibsens tekst er romantisk med mye folklore. "Dovregubbens hall" og "Morgenstemning" vil leve videre, tenker jeg.

Tilført en ny dimensjon

Underveis i arbeidet ble Baden kjent med nytt tonemateriale.

– Solveigs vuggesang ble jeg rørt av å lytte til. Det er en nydelig stemning i den. 

– Men hvem er Solveig? Er hun naiv, eller en representant for kjærligheten? 

– Hun er et glansbilde, alltid med salmebok i kledet, sier Baden og slår over i en folketone, en real springar. 

– Dette står det ingen ting om hos Ibsen, men Grieg gir Solveig en utvidet dimensjon i menneskelighet, i livsglede. Hun er ikke bare salmeboken, men hun danser springar etter «kanskje vil der gå både vinter og vår»! Grieg er aktiv i å forme personene. Det er litt artig. 

Denne sommeren er Baden, som har en magistergrad i musikkvitenskap, klar for nye foredrag om "Peer Gynt". Med seg på laget har han ofte kona, Liv Lerbæk Baden, som leser og viser bilder. 

Selv sørger han av og til for de musikalske innslagene, men som oftest er det musikere fra øverste hylle som bidrar. Som pianisten Christian Idle Hadland som i juni spiller ved Valdres Sommersymfoni.

– Hva har du lært av å jobbe med dette stoffet?

– Griegs musikk er omfattende. Det har vært givende å se musikken i forhold til biografien hans. Han var et menneske som strevde, med forelskelser i de gale damene, problemer med kona Nina, med tvil på sin egen kvalitet. Han var veldig selvkritisk. Å få innsikt i det levende mennesket, var givende. 

Baden forteller at det har gitt ham enda mer respekt for bergenserens store livsverk.

– Grieg var aktiv, komponerte hele tiden. Ekteparet reiste mye utenlands, og hver gang han var på et hotell, fikk han seg et rom med piano og jobbet. 

Han var populær i sin samtid. 

– Grieg ble stort feiret rundt i Europa Han var en populær dirigent av egne verker og turnerte med "Peer Gynt"-musikken i Tyskland, Frankrike, England og Italia. Kona sang, han spilte. Sammen spilte de firhendig de norske dansene, forteller Baden. 

Kanskje søkte Edvard Grieg mot sin barndoms tro mot slutten av sitt liv? Ett år før han døde skrev han sitt siste verk, "Fire salmer", frit efter ældre norske Kirkemelodier. Heftet ble utgitt få dager etter hans død i september 1907. 

– Grieg valgte seg en bibelsk kjærlighetserklæring som en avslutning på sin komponistgjerning, mener Torkil Baden. 

I Brorsons "Hvad est du dog skjøn", fant Grieg sterke bilder fra Salomos høysang: «Min kjæreste er min, og jeg er hans». Det ga inspirasjon til å skape den aller siste klangen. 

Torkil Baden blar fram til slutten av sin egen bok. Der tar han oss med til et hotellrom i Kristiania hvor Edvard og Nina sitter en sen kveldstime. «Edvard viser henne de taktene, som skulle bli de aller siste han komponerte, den bibelske kjærlighetssangen: «Alt hva jeg har er ditt».

marit.dehli@frelsesarmeen.no

Kilder:
Torkil Baden: "Edvard Grieg, nasjonal og internasjonal" (Norsk Musikkforlag 2023)
Harald og Edvard Beyer: "Norsk litteraturhistorie"
Aschehoug & co Henrik Ibsen: "Peer Gynt, Et dramatisk dikt" (1867), Gyldendal norsk forlag