Astronauten i tankebane

«10, 9, 8, 7, 6, 5, 4 …» I en Crew Dragon kapsel sitter en norsk astronaut som kjenner på alle mulige følelser på én gang: frykt, nysgjerrighet, eufori. SpaceX Falcon 9-raketten ved Kennedy Space Center i Florida skal straks bringe kapsel og mannskap ut av atmosfæren. 

Massive krefter settes i gang. Verdensrommet venter. Stjerner, planeter, asteroider.

På bakken står Elon Musk, grunnleggeren av SpaceX-selskapet, og ber til Gud. «Lift off!». En øredøvende lyd, et enormt trykk,et farvel til atmosfæren. Minuttene går, og plutselig er ikke filmfotograf Jannicke Mikkelsen – den første astronauten med norsk flagg på drakten – lenger på planeten Tellus.

Hun og resten av teamet ser ut av vinduet, og blir dermed noen av ytterst få mennesker i verdenshistorien som får se jorden utenfra, et skaperverk de selv er en del av. En rund kule yrende av liv og fortellinger. Jannickes egen fortelling er mangefasettert – en fortelling hun deler i den nye boken "Astronauten".

Rullestol og hard trening

Krigsropet møter Jannicke Mikkelsen i helt andre og jordiske omgivelser, nærmere bestemt på Hotel Bristol i Oslo sentrum. Til vanlig bor hun i Longyearbyenmed mannen Rolf-Harald, hvor de nyter Svalbards landskap.

Hun setter seg ned med en kaffekopp, hilser på betjeningen og forteller om travle dager, om en kalender
som har lite slingringsmonn for uventede endringer. Det har gått flere måneder siden den norske astronauten ledet den kommersielle Fram2-romferden i polarbane rundt Jorden i april, i vektløs tilstand
og med mål om å utføre eksperimenter innen blant annet biologi og magnetfelt.

Fram2 var passende nok oppkalt etter den norske polarskuta Fram, og Jannicke ble del av den første bemannede romferden som fikk se og fotografere planetens polområder fra verdensrommet. 39-åringen har gått en lang vei for å komme dit hun er i dag.

Fra prematur fødsel i Edinburgh, og straks videre til oppvekst i Kongsberg med sin skotske mor og norske far, deretter til Konnerud i Drammen. Fra rideglede til rullestol og utenforskap.

Som tiåring smalt hun hodet i en gjerdestolpe under en tur med hesten Stjerna. Jannicke ble lam fra livet og ned, og et mobbeoffer i skolegården.

– Man blir ikke et fullt menneske uten å ha opplevd motgang, sier Jannicke.

– Det former deg, og uten motgang har man ikke noe insentiv for å forandre seg eller endre perspektiver.

Rideulykken gjorde at jeg gikk glipp av vanlige formative ungdomsår. Samtidig måtte jeg trene hardt og målrettet i fem år for å bli bra igjen.

Skøyteløper og filmfotograf

– Jeg er utrolig heldig som har reist meg fra rullestolen. Det var ikke gitt at det skulle skje, for jeg hadde mistet både kognitiv funksjon og motorisk funksjon. Jeg kunne bli sint på andre barn som klagde over noe så trivielt som «en stygg nese» eller lignende.

Jannicke gikk fra å sitte i rullestol, til å fatte interesse for skøyter. Først kunstløp, deretter skøyteløp. Hun hadde rask progresjon, og tok bronsemedalje på 3000 meter i allround-NM for kvinner i 2005. Den norske jenta ble så kontaktet av verdensmesteren Chad Hedrick, med tilbud om å bli en del av det amerikanske FAST-laget i Salt Lake City.

Etter en lovende start, ble skøytekarrieren hemmet av mange skader, og Jannicke la skøytene på hylla. I stedet plukket hun opp en gammel interesse.

I boken Astronauten, skriver hun at hun var temmelig sikker på at hun kunne oppnå drømmen om å jobbe med 3D dersom hun utdannet seg til filmfotograf. Under oppholdet i USA hadde hun fotografert ganske mye og til og med fått solgt bilder til en avis.

Filmet NASA og rockeband

Hun innrullerte ved Nordisk Institutt for Scene og Studio (NISS), fortsatte studiene i London, og ble som filmfotograf hyret inn til produksjoner for NASA, naturprogramleder David Attenborough og rockebandet Queen med gitarist Brian May.

– Jeg møtte ham tilfeldig i toalettkøen på et utested, og ante først ikke hvem han var. I tillegg til å være gitarist og fysikkprofessor, har han også en grad i 3D, og begynte å stille meg spørsmål om jobben min, forteller hun.

Det viste seg at begge hadde en felles interesse for victorianske 3D-bilder fra 1830-tallet, og for romfart.

– Han hadde også sett videoene jeg hadde laget for David Attenborough, og spurte om jeg ville være regissør for blant annet Queens konsertvideo VRtheChampions, noe jeg selvfølgelig sa ja til.

Livets mirakel

Filmfotografen gjorde oppdrag for både BBC, CNN og NRK, men livet som frilanser ble veldig tøft økonomisk. I tillegg havnet hun i en bilulykke i Spania, og fremtiden føltes veldig usikker. 

Det hun ikke visste på det tidspunktet, var hva som skulle bli konsekvensen av deltakelsen på One More Orbit-ferden i 2019.

Som videograf ble hun med på flyvningen som krysset Nordpolen og Sørpolen, og som var tidenes raskeste jordomflyvning. Ferden startet og sluttet ved Kennedy Space Center i Florida, USA. 

Dit skulle hun altså vende tilbake seks år senere for å bli skutt opp i verdensrommet, og dermed oppfylle en barndomsdrøm.

Den maltesiske forretningsmannen og fremtidige medastronauten, Chun Wang, hadde oppdaget henne via One More Orbit-prosjektet, og hyret den norske kvinnen inn som filmfotograf for Fram2-romferden. 

Hun hadde faktisk søkt NASA om å bli astronaut en del år tidligere, men var ikke kvalifisert. Men dette var en kommersiell utferd med SpaceX-selskapet.

– Vi fikk en ekspressutdannelse for å bli astronauter, og det var vanskelig for meg å faktisk akseptere at man skulle bli en ordentlig astronaut, forteller Jannicke.

– Det tok flere måneder, og jeg måtte ha hjelp av SpaceX og psykologer for å akseptere rollen. Du kan ikke fortsette treningen, hvis du ikke har tro på deg selv.

– Har turen til verdensrommet formet troen eller synet på Gud?

– Jeg er ikke en særlig flink kristen, og leser lite i Bibelen, men jeg har vokst opp med kristen tro. Og etter å ha vært ute i verdensrommet, så virker vår verden for perfekt og for magisk, til at den bare skulle ha oppstått ved tilfeldigheter.

– I boken skriver du at livet rett og slett er et mirakel. Kan du utdype det?

– Sjansen for å vinne i Lotto er ganske liten, men sjansen for å vinne Jorden er enda mindre. Det er ikke logisk. Jeg får det ikke til å stemme.

Missilen

Noe annet som fascinerte Jannicke – som elsker matematikk og fysikk – var oppdagelsen av å være ute i en fjerde dimensjon, for på Jorden lever man i en tredimensjonal verden.

– Som menneske på Jorden kan jeg kun tenke og navigere tredimensjonalt, men gjennom fysikkutregninger vet man at det finnes flere dimensjoner. I verdensrommet kunne jeg faktisk oppleve det.

I det mørke rommet gjorde astronauten en annen oppdagelse. Hun trodde hun så en meteoritt som glødet i møtet med atmosfæren. Det var dog ikke en meteoritt, men et missilangrep mot Ukraina. Jannicke skriver i boka:

«Den teknologien som fikk meg ut i verdensrommet, er den samme teknologien som blir brukt til krigføring. Det oppleves helt meningsløst.»

– Vi tar noe av det kuleste og ypperste innen teknologi som mennesker har oppfunnet, nemlig muligheten til å forlate jordkloden og utforske andre planeter, og bruker det til å drepe hverandre. Og det er så feigt, for de som skyter, ser ikkemenneskene, sier hun.

– Mannskapet og jeg var inne i en 700 tonns bærerakett, en interkontinental missil. Hva velger man å sette på toppen av raketten? Er det folk, eller bomber?

Å ta vare på det man har fått

– Hvordan tenker du at turen har forandret deg?

– Jeg hadde lite toleranse for overfladisk drama før. Nå har jeg nulltoleranse, smiler hun.

– Og tenk på alt vi klager over her hjemme, mens folk andre steder i verden blir drept daglig i krig.

Fra verdensrommet har Jannicke også sett og filmet at isen rundt Nordpolen er i oppløsning, og hun vil oppfordre samfunnet til å utvikle bærekraftig forbruk.

Hun vil ta vare på Jorden, og på livet. Hun vet fra egen erfaring at det ikke er gitt at man lever, eller at man kan fungere slik man ønsker. Derfor er hun opptatt av takknemlighet, og av å ikke sløse bort tiden man har fått.

– Vi har alle fått forskjellige kall og oppgaver å gjennomføre. Ikke sløs bort gavene du har fått.

Pssst ... dersom du likte saken du akkurat leste, så vil vi anbefale den under om far Henrik Syse og datteren Jenny Helene Syse som skrev bok sammen om alle måneferdene.