– Jeg føler meg som en viktig person

Jenta fra Kristiansand er ekstremt ekstrovert. Elsker folk og fest. Det var slik det begynte.

Anitas historie er, som alle andres, helt unik. Men den er langt ifra uvanlig. Denne siste uka i august kunne vi fortalt minst 500 slike, for det er spillerne det egentlig handler om i Homeless World Cup. Eller som grunnlegger og styreleder Mel Young sier:

– I dette verdensmesterskapet er de hjemløse alltid i sentrum. De hjemløse er de som står på scenen og blir heiet på. Deres stemmer er helt sentrale hvis vi skal skape systemer hvor vi ikke har hjemløshet mer.

Men vi velger oss Anita ikke bare fordi hun satt i panel sammen med Young på første dag av Oslo 2025 Cities Ending Homelessness Forum, men fordi hun var «over alt» under den internasjonale turneringen.

Intenst til stede for å løfte andre.

Allerede etter den første helgen av turneringen på Rådhusplassen var stemmen til Anita hes etter alle heiaropene.

Og god stemning er det beste hun vet.

Fest og moro

Ja, hele rusmisbruket startet som fest. Hos dette vinterbarnet var det alltid høy temperatur.

Hun visste ikke hva det betød å kjede seg. Fant på mye gøy, men også bråk, ifølge henne selv. Impulskontrollen var lav. Pappajente og enebarn.

– Jeg tror pappa ønsket seg en sønn, så jeg begynte med fotball før det fantes jentelag.

Anita var liten og rask. Men hun spilte kun for å vinne.

Det begynte først med hasj, rundt 17-årsalderen: – Ikke fast liksom. Det var en helg og sånn, sier hun.

Etter at Anita hadde tatt fagbrev som frisør flyttet hun bort fra hjembyen. Dermed var det heller ingen nære som så hva som var i ferd med å utvikle seg noen få år før årtusenskiftet.

– Fra jeg var 21 var det amfetamin og hasj. Ja, og litt ecstasy. Det var jo gøy først, sier den aktive jenta.

Partydop og speed. Litt ufarlige navn på stoffer som over tid ødelegger liv.

Anita klarte ikke å slutte. Snart trengte hun noe sentralstimulerende for å fungere på jobb.

– Det var jo en fest fra begynnelsen. I helgene. Og så ble jo helgene lenger, fra torsdag til søndag, sier hun.

Men hun jobbet hele tiden, først i servicebransjen deretter i utelivsbransjen. Og selvsagt ante ikke Anita at hun hadde sterk ADHD. Snart var det «vorspiel» hele uka, alt for å få opp dopaminnivået i hjernen.

– Jeg har drevet med selvmedisinering og jeg har lurt de fleste – til slutt bare meg selv. Så jeg kaller egentlig livshistorien min i dag for et paradoks. Fordi jeg har gjemt meg bak et smil. Og det at jeg har vært frisør og jobbet i servicebransjen, har lært meg enda bedre å bare late som. Jeg ble verdensmester i det.

Det var først da hun begynte med gatefotball at hun merket at hun var jo ikke glad. Det var stikk motsatt.

– Den lille jenta har alltid vært sint. Og det å løpe, få melkesyre og bare knuffe på noen andre og få ut det sinnet – det hjalp liksom.

Fant riktig medisin

Først for noen år siden ble hun utredet.

– Jeg får jo ADHD-medisin lovlig i dag, og det er jo det samme sentralstimulerende som det rusmiddelet jeg har brukt. Så dermed tenker jeg at jeg har håndtert diagnosen litt bedre.

Nå har Anita vært rusfri siden sommeren 2019.

– Jeg trodde at det var helt umulig. Så aldri for meg at jeg skulle klare et liv uten rus. Og i dag kan jeg si at det å slutte å ruse seg var den letteste jobben.

– Hva har vært den vanskeligste jobben?

– Det er alt det som kommer etterpå. De mønstrene du har lært deg å leve i. Du har tråkket over dine egne grenser, levd på tvers av dine egne verdier. Du har blitt en person du ikke vil være.

Men fordi gamle mønstre kan trigge, frarådes hun å gå tilbake til de to bransjene hun jobbet i før.

I stedet har hun i flere år jobbet som frivillig i gatefotballen i hjembyen, og nylig ble hun ansatt i en 20 prosent stilling i Frelsesarmeens rusomsorg. Hun trener kvinnelaget i Agder.

Gjennom Frelsesarmeens gatefotball tar hun nå kurset sosial coaching på akademiet.

Når hun kommer til kurssenteret på Jeløya utenfor Moss, så er det som å komme hjem. Og grunnet pandemien fikk Anita to år i landslagstroppen fordi VM i gatefotball i New York i 2022 ble avlyst.

Det ble heller vestkysten av USA året etter, i Sacramento.

Hun er så glad for den ekstra tiden hun fikk på Frelsesarmeens landslag i gatefotball. Her lærte hun for første gang om fair play.

– Det var det som hjalp meg mest. For det var da prosessen begynte. Jeg hadde et ego som jeg blir helt kvalm av å tenke på nå, for jeg skjønte ikke at jeg skulle spille noen andre gode.

Anita forteller at hun satte de andre spillerne i bås, ville ikke sentre til de hun tenkte ikke var gode nok. For da mistet de jo ballen! Men det er særlig én episode som stikker seg ut, fra den andre kvelden på samling. Det var ei som Anita i sitt indre hadde tenkt at omtrent ikke hadde noe på en bane å gjøre.

– Men da hun delte sin historie ...

Stemmen til Anita brister.

– Jeg klarer jo nesten ikke å snakke om det i dag. Da hun delte sin historie, så ble jeg så skamfull av meg selv, for hun hadde jo mye mer behov for å være der enn meg. Mye mer rett til å være der enn meg.

Anita fortsetter. Stemmen skjelver:

– Det endte opp med at jeg gikk ned på toalettet og spydde to ganger av meg selv. For hvordan jeg hadde tenkt. Hva jeg hadde sagt. Og da begynte prosessen: Hvem er du Anita? Hvem var du som liten? Og hva er det du har gjort?

Forteller hele verden

Det er ikke så lett å snakke om dette, særlig med tanke på at hun har to barn på 18 og åtte. I svangerskapene og tiden etter klarte hun å holde seg rusfri «på hvite knoger», som hun sier på sin sørlandsk.

Hun har hatt både barnevern og namsmannen bankende på døra. I perioder har familien tatt seg av ungene mens hun har vært i behandling eller «gått på skole for å bli en bedre mamma», som de har fått høre.

Men samtidig tenker Anita at det er så viktig at noen forteller åpent, tar av seg maska. For som hun sier det er noe i alle familier.

– Det er veldig mange som ikke vil snakke om dette. Jeg prøver å gå foran med et godt eksempel. Man må snakke om det. Alle har noen. De som sier de ikke har det, de lyver.

Og nettopp derfor sa hun ja til å være med i panelet som ble streamet til hele verden.

Eller det vil si det visste hun ikke før hun satt der i Mandelas rom på det staselige Nobels Fredssenter og så flere kamera.

«My story» var navnet på paneldiskusjonen med tidligere Homeless World Cup-spillere. På første rad satt Oslos ordfører Anne Lindboe og lyttet.

– Dette er den første gangen jeg føler meg som en viktig person, sier Anita foran alle.

Hun snur seg mot Young og sier:

– Jeg er så glad for at vi snakker om dette. Det du har gjort er «amazing». Og som han sier, bare gå ned på arenaen og se på menneskene som er samlet her. Vi har alle vår historie, men jeg kan ikke forklare det. It’s love on top of the world!

Under kan du se hele innspillingen av forumets første dag, der Anita rundt én time ut i sendingen forteller at gatefotballen har gitt henne livet tilbake:

– Da jeg begynte å spille fotball i Frelsesarmeen, så hjalp det meg å finne igjen den lille jenta. Hvem jeg er. Hvem jeg vil være. Jeg har en familie i Frelsesarmeen nå.

Frelsesarmeens rusomsorg driver ikke bare med gatefotball. Under #merennbare driver de også med sykling (Pedalkraft) og seiling (Frisk seilas):