Prest falt for løs snipp i Arméen

– Jeg leter veldig etter trosuttrykk. Gud er der hele tida. Jeg leter etter drypp fra ham, sier Kaare Stenseng.

Soknepresten i Frogner i Lier er også tilhørig-medlem i Frelsesarmeen i Drammen. Litt av en kombinasjon? Ikke for Kaare.

– Det er litt løs snipp her, det synes jeg er veldig fint. Det passer meg at det er litt liv. Endelig kan jeg være en del av noe lavkirkelig og være enig i teologien. Her får jeg også et kristent fellesskap der jeg ikke er på jobb.

Han ankommer Frelsesarmeen i raskt tempo, med dekorert bomber-jakke og vattert caps. Lettere forkjølet etter en lang gospelkonsert kvelden før.

Innerst i møtelokalet finner han trommestikkene og rigger til settet. For 53-åringen er dedikert trommis.

– Gud har gitt meg spillerom til å tro på den måten jeg ønsker å tro på. Der er han raus, sier han og ruller opp genserermet.

– Jeg trodde kanskje jeg ville få mer pepper for disse tatoveringene, men ikke her.

Begge armer er grundig dekorert med heavy metal-bandene han digget som ungdom. Og det er ikke smågutter innen metall som er foreviget: Judas Priest, Faith No More, Iron Maiden og Kiss.

Noen lefler med mørke krefter, men Kaare mener det hele er tullball.

– Metal er å være sinna, sier han og legger bassrøst på stemmen.

– Du får ut energi. Når jeg skal ut og løpe, setter jeg på Iron Maiden. Du får ut den energien du ikke har plass til andre steder.

I 40 år har han herjet løs i ulike punk- og rockeband, også med nyutdannede teologer i bandet Mørkemenn. Presten mener bestemt at sinne er en del av en sunn psyke, og finner belegg for det i Bibelen.

– Paulus og Barnabas kranglet og gikk fra hverandre. Og Jesus ble jo sint, sier han og tenker på Jesu oppgjør med selgerne som hadde gjort Templet til en markedsplass. Ferdig snakka.

Et varmt fellesskap

Kaare Stenseng er langt fra en A4-utgave av den norske prestestanden. Men det er som om du har kjent ham lenge. Litt laid-back, pratsom og genuint koselig.

Han snakker like gjerne om punk og graffiti, som liturgi og sorgsamtaler. Eller gospel. For det var der veien til Frelsesarmeen begynte.

Kaare steppet inn som vikar på trommer i Armeens eget gospelkor, og likte seg umiddelbart. Han ble snart med på et møte, og kjente at dette var et godt sted å være. Det var også noe med forkynnelsen som traff hjertet.

Her kunne han lande.

Men Kaare og kona, som også er utdannet prest, hadde begge fått jobb i den norske sjømannskirka i New York, så han regnet ikke med treffpunkter. Pandemien i 2020 satte imidlertid en stopper for utenlandstjenesten.

Familien ble i Norge, og Kaare ble fast trommis for de 56 sangerne på Frelsesarmeen.

Det var ingen selvfølge at han skulle bli teolog, langt mindre kristen. Gud var ikke noe tema i barndomshjemmet.

Men noe skjedde da Kaare som 14-åring sto i en ring i kirken i Asker. Han oppsøkt Ten-Sing fordi han var forelsket i ei jente der.

Han fikk ikke napp, men trivdes i miljøet.

Og en kveld i kirken fikk han en berøring med noe han aldri hadde kjent før.

– Jeg synes det er litt flaut når jeg skal fortelle om det, sier han brydd og understreker at han ikke er karismatisk anlagt.

– Det var Ånden som kom, og jeg ble frelst. Jeg følte det, altså.

Han stopper opp: – Dette er ikke et språk som vi bruker mye i Den norske kirke. Men for meg er det viktig å huske på det. Man kan alltid plukke det fra hverandre, men det var en ren opplevelse.

Være litt godtroende

I samtaler med mennesker på dødsleiet, har den døende fortalt ham om sterke erfaringer av gudsnærvær. Likevel vil de ikke at han skal fortelle det videre, fordi de synes det er pinlig. Kaare forstår det, han vet det er en dyrebar, personlig erfaring.

Innimellom reiser han på retreat for å oppleve nærværet. Han kan også merke det når han ser på kunst, eller under en vanlig søndagsgudstjeneste.

– Det er smartere folk enn meg som sliter med å tro, for det er så mye som skal stemme. De er skikkelig søkende, men får det ikke til. Det synes jeg trist. Jeg tror litt av nøkkelen ligger i å tillate seg selv å være naiv, være et godtroende fjols. Paulus snakker jo mye om at for andre folk så er vi idioter. Hva om vi våget å parkere logikken og fornuften, og lytte til det som er sagt, og godta at sånn er det? For meg er det kristne håpet at en dag skal han komme og gjenopprette alt, at alt skal bli bra, og han skal tørke bort hver tåre.

For Kaare vet litt om sorg.

Fikk trøst

Som 24-åring hadde han bestemt seg, han ville bli kunstner.

Han hadde en god strek og utfoldet seg med graffiti. På forskolen til Kunst- og håndverksskolen vurderte han også reklametegning på Westerdals.

Samtidig var det noe i ham som leflet med tanken på å bli feltprest og dra til Kosovo. Det var da den vonde beskjeden kom: Moren hans var alvorlig kreftsyk og kom til å dø.

– Da følte jeg Gud sa til meg: «Kaare, du skal bli prest, for du trenger å ha meg som jobb.»

Det kom litt overraskende.

– Jeg er ikke så veldig religiøs av legning. Men tro er dynamiske greier. Jeg tror Gud kalte meg til å bli prest. Og han trøstet meg med å gi meg en oppgave, så jeg skulle tenke på noe annet. Han har aldri sagt at han skal fjerne alle problemene våre, så troen ga en overbygning rundt det hele. Moren min syntes at det var kjempeflott at jeg skulle bli prest. Det var fett.

Bekreftelsen var god å ha med seg da hun gikk bort.

De neste sju årene fordypet han seg i teologien på Menighetsfakultetet. Da han var ferdig, ble det ikke noe av målet om å bli feltprest i Kosovo.

– Nei, jeg fikk meg dame. Da kunne jeg ikke dra, smiler han som møtte kona under studiene.

Men han ble både feltprest og menighetsprest rundt i landet. Siden han møtte Gud, har han fått med seg trygghet, en raushet fra oven.

– Jeg trengte ikke å vende ryggen til store deler av meg selv. Jeg føler rett og slett at Gud sier: «Ja, sånn er du, Kaare. Du har dine greier, og det er bra, det kan du bruke til mye fint».

Graffiti på korssting

For Kaare jobber fortsatt kreativt.

– Jeg tror Gud har skapt oss i sitt bilde, til å lage noe. Dette høres kanskje pretensiøst ut, men når jeg lager noe, er det en blanding av bønn og vitnesbyrd. Særlig hvis jeg våger å vise det fram.

Motivene hans varierer veldig. Et år holdt han kun på med graffiti-skisser av bokstavene FROGNER som han brukte på programheftene i kirken. Det japanske tegnet for «nåde» har fått ny drakt. 30 versjoner er klare på fargesprakende bakgrunner.

Siste kreasjon har han kalt «norsk-reformatoriske krusifikser.» Inspirasjonen er bestemors pynteputer fylt med korssting. Med dem som bakgrunn leker han seg med kors-formen.

– Kanskje ikke så originalt at en prest lager kunst med kors. Men korset er tilhørigheten. Vi har tatt noe vondt noe og gjort det til noe godt. På korset opplevde Jesus det ingen skal få erfare, han ble overlatt til seg selv av Gud. Det er en påminnelse om at Gud har vært lengst nede. Jeg er veldig påskekristen. Det viktigste er at han døde for oss og sto opp igjen.

Å komme hjem

Dette ønsker han også at de tre ungene hans skal få ta del i. Det var derfor en spesiell dag for faren da yngstedatteren valgte å konfirmere seg i Frelsesarmeen våren 2023.

Lommetørkleet måtte fram.

– Jeg blir rørt når jeg tenker på det. Det er ikke lett for ungdommer i dag å finne et kristent miljø. Det var stort for meg da jeg skjønte at hun hadde kommet «hjem». Å se at hun har funnet troen sin er stort.

– Det var du som anbefalte henne å gå til konfirmasjon i Frelsesarmeen. Hvorfor?

– Det var ikke aktuelt for henne å ha komme til meg og ta forberedelsene. Her lærer de å gi og får være en forskjell. Sosialarbeidet er jo selve pulsen. Det er et lite miljø, de får et sted å høre til. De møter likesinnede og blir spurt om å bidra. Konfirmantopplegget funket for henne, hun er her fremdeles.

Kaare jobber også diakonalt. I Frogner menighet driver de et stort arbeid for ukrainske flyktninger.

– I kampen mot egen maktesløshet kan man gjøre det lille man kan. Jobben min er å tilrettelegge for arbeidet og bygge opp en iver for det i menigheten.

Det går helt knirkefritt å være i to sammenhenger. Både far og datter er nå tilhørige i Frelsesarmeen. Presten fant ut at det var helt innenfor å ha dobbelt medlemskap.

– Hvordan reagerte kollegene dine på at du ble tilhørig?

– Jeg tror de skjønte det. «Du er jo litt lavkirkelig, du Kaare», sa de. Det finnes ikke kontroversielt. Dette er Frelsesarmeen, ikke noen sekt, men noe solid. Ikke noe fuss.

marit.dehli@frelsesarmeen.no

Pst... Dersom du er kommet helt hit i teksten, så likte du kanskje det du leste? I så fall vil vi gjerne anbefale saken under, om sjømannsprest Anne Netland, for videre lesning.

Navnet hennes betyr nåde, og hun har alltid hatt en inderlig vilje til å gå der Gud vil: