Prest med lopper i blodet

– Jeg har nok en veldig enkel tro og tenker at jeg har vært kristen siden jeg ble født, sier Anne.

Det er lett å huske dåpsdagen, for det er samme dag som bursdagen den 27. november. Pikebarnet på nesten fire kilo ble oppkalt etter mamma. Navnet betyr nåde.

– Et kvarter etter fødselen ble jeg nøddøpt og sendt i hui og hast til Stavanger.

Rhesus negativ versus rhesus positiv. Mor og barns blod hadde vært på kollisjonskurs i ni måneder, og skulle den yngste overleve måtte de tømme hver dråpe og fylle på med nytt.

Helikopterdekk på Haugesund sykehus var ennå et fantasifoster i 1968, så turen sørover måtte gå til lands og til vanns.

Mor Anne Marie Netland minnes svært godt dåpen ved sengen og sekundene etter:

– Det var ikke snakk om at jeg skulle være med til Stavanger. De bare tok henne og fór av gårde.

Snart svingte en drosje ut fra fødeavdelingen med retning Karmsund bru.

Medisin mot melkespreng

Bilen med baby og to pleiere baki kjørte over Karmsundet, den gamle skipsleia Norðrvegr – vegen mot nord, som igjen ble til Noreg og Norge. Den fortsatte bortover slettene på Nord-Karmøy med gamle gravhauger på begge sider.

– Det var halvkritisk. Jeg kunne jo ha blitt hjerneskadet eller dødd. Da jeg ble født var de ikke kommet så langt i forskningen, sier Anne om morens automatiske produksjon av antistoffer.

I krysset på Avaldsnes, første rikshovedstad etter at landet ble samlet under Harald Hårfagre, hadde mannen bak rattet tre valg: Blinket han opp den bratte bakken til høyre kom han til Visnes, hvor kobberen til frihetsgudinnen kom fra.

På ei mark bortenfor den gamle gruven sto bonden Kjell Netland maktesløs mens bilen med datteren gled forbi – hun som senere skulle komme til å overta odelen på gården i plassen for storebror.

Tok han ned til venstre, havnet han ved det gamle vikingsetet. Her sto Olavskirken, gjennom århundrer et velkjent stoppested for pilegrimer på vei til Nidaros.

Opp dette steingulvet skulle Anne gå drøyt 25 år senere, iført en brudekjole hun hadde stappet nederst i ryggsekken på vei hjem fra Bangladesh. Den var sydd i all hemmelighet – før hun fridde til sin utkårede fra nabobygda Torvastad.

Men ikke noe av dette hadde hendt dersom sjåføren hadde veket av kurs på riksveg 47 denne kjølige novemberdagen.

Drosjen fortsatte rett fram i krysset på Avaldsnes. Nesten én mil lenger sør måtte de rekke båten fra Kopervik, den som skulle få den lille bylten velberget over Boknafjorden.

På fødestua lå mor igjen alene. Hun fikk tabletter som skulle stoppe melkeproduksjonen.

Anne, som startet livet med en reise, har bare fortsatt med det. De siste 18 årene har hun vært ansatt i Sjømannskirken, i den ambulerende tjenesten som nå feirer 30 år.

– Jeg var veldig gira på å komme meg ut i verden, jobbe internasjonalt. Koste hva det koste ville, sier Anne.

Jobben som reisende prest i Latin-Amerika, opplever hun som veldig fri. Det er opp til henne hvor ofte hun vil reise, om hun vil ta flere, kortere besøk eller ha færre, men lengre opphold. Anne pleier å ta tre turer om våren og tre om høsten.

Omtrent idet hun setter seg i et flysete så døser hun av.

– Jeg sover godt. Det er en stor gave. Mange gjør ikke det på et nytt sted, og det hadde jo ikke fungert i min jobb. Jeg grubler lite og tenker at jeg har et ganske lyst sinn.

I mai var hun 20 dager på besøk hos nordmenn i Argentina, Chile og Peru i anledning nasjonaldagen. I juli legger hun ut på en seks dager lang pilegrimstur fra Stavanger til Røldal.

Den andre reisen i livet hennes gikk også fra Stavanger, men den gang tilbake til Karmøy.

Spådommen om et svakt barn

Etter et kort opphold på sykehuset dro Anne Marie alene hjem til mannen Kjell og sønnen Knut på 2,5 år.

De unge foreldrene hadde ikke telefon i huset, så mor gikk ned til forretningen i Visnes for å ringe Rogalands største sykehus. «Joda, den lille pasienten responderte godt på behandlingen», fikk hun til svar.

– De hadde skiftet alt blodet på henne og det så ut for å gå greit. Men vi måtte være klar over at de trodde hun ville bli et svakt og tandert barn, sier Anne Marie.

Ti dager etter fødselen dro de for å hente henne i Stavanger, og familien Netland ble komplett.

Siden dåpen hadde vært av det vel hastige slaget, og med bare en av to foreldrene i rommet, ble Anne i tillegg velsignet i Avaldsnes kirke. Hun fikk nye faddere, folk fra familien denne gangen.

Datoen var 1. januar 1969, samme år som Den norske kirke kom til å ordinere sin sjette kvinnelige prest i pionéren Rosemarie Köhn. Men at enkelte mente presteskapet kun var for menn, var aldri noe tomboyen Anne fikk med seg i oppveksten. Selv ikke der midt i bibelbeltet.

– Det var aldri noen diskusjoner. Jeg har jo vokst opp med at Gro Steensnæs Håvåg var prest i Haugesund da jeg var liten. Så jeg hadde aldri hørt om at noen var imot kvinnelige prester omtrent før jeg begynte på Misjonshøgskolen. «Åja, finnes det liksom?». Men da var det allerede en prosess på gang, ler hun.

Hjemme på gården gjorde minstejenta snart sykehusets spådommer til skamme. Anne løp omkring med sitt viltre, flammende hår, fregner og store smil – skremmende lik den dyrekjære sydhavsprinsessen Pippilotta Viktualia Rullegardina Krusmynte Efraimsdatter Langstrømpe.

Hun var også ekstremt eventyrlysten, akkurat som Pippi.

– Bekymring og redsel har jeg ikke vært så mye plaget av, sier Anne, som heller ikke har problemer med store, eksistensielle spørsmål.

Hun siterer et par strofer fra dåpssalmen til Petter Dass, «Kristus kom med vann og blod»:

Hvorfor skulle jeg og du
Inn i Guds lønndom grave?

– Men det er klart jeg har jo stor respekt for folk som går veldig intellektuelt til verks, som spør og graver og som ikke klarer å tro på grunn av det. Så jeg vil ikke bagatellisere det, men for min egen del så har jeg nok hatt det litt lettvint på akkurat det området. Jeg tenker bare at sånn er det, sier sjømannspresten.

Ukomplisert. Beint fram. Det du ser, er det du får. Latteren hennes bobler alltid et sted under overflaten, eller brister rundt neste sving.

Anne Marie spøkte ofte med at datterens nye blod mest sannsynlig hadde lopper i seg.

– Vi lurte jo etter hvert på hvem sitt blod hun hadde fått, for hun var nokså vilter da hun var liten, sier mor.

– Hadde du kunnet se for deg at Anne ble prest en dag?

– Nei, det hadde jeg ikke. Men jeg merket meg at da hun var tolv år, så syklet hun til kirken hver eneste søndag. Anne gikk til og med til nattverd, forteller mor.

Kjærlighet i alt

– Jeg har en sterk vilje og er nok ikke så lett å styre. Når det er noe jeg vil, så går jeg for det. Men samtidig så har det alltid ligget en inderlig vilje hos meg til å gå der Gud vil. Følge ham, sier Anne.

Det hadde seg nemlig slik at lillesøster bare ble med da storebroren skulle konfirmere seg og måtte delta på åtte gudstjenester.

– Jeg kan ikke huske at mor eller far gikk med oss. Men jeg syntes det var kjekt å gå i kirken og tenkte at her hører jeg til. Her har forfedrene og -mødrene mine gått i generasjoner og dette har jeg også lyst til å være en del av.

Hun forteller ivrig at Avaldsnes kirken ikke bare er en kirke, men et historisk bygg der folk i århundrer har kommet med sine sorger og sine gleder. Anne var også svært glad i salmer, og likte når presten Odd Steinkopf messet.

– Mulig jeg ikke representerte gjennomsnittet av norsk ungdom når det gjaldt musikksmak, sier hun tørt.

Særlig syntes hun at litaniet var så fint.

– Kyrie eleison i forbønn og vekselsang med liturg og menighet som svarer, er nydelig. Musikk betyr mye. Og det å bli sett. Mange av de voksne som gikk i kirken, var så flinke til å se oss unge. De spurte hvordan det gikk og pratet med oss, og det har en jo behov for i alle faser av livet.

Hun sang i tensingkoret Testimonia og satt i styret i ungdomsklubben, hvor de arrangerte rockeaften på bedehuset Karmel.

– Det var jo spetakkel og bråk rundt dette med trommer – om det gikk an. Men presten vår var veldig støttende. Han opptrådte med gitaren sin og viste oss så tydelig at «bare stå på, selv om det er motstand».

Men mest av alt husker Anne at hun ofte tenkte det ble delt så mye smart der oppe fra talerstolen. Steinkopf siterte Aurelius Augustin, filosofen og biskopen som levde på 400-tallet.

– Han var jo en av de tidlige kirkefedrene og sa at vi skal ha «Fasthet i det sentrale, frihet i det perifere, kjærlighet i alt.» Det er jo så klokt sagt. Det handler jo ikke om den kristne troen, om du bruker elektrisk gitar eller ikke.

Noter fra Norge

Og akkurat denne lærdommen skulle gjøre at Anne og ektemannen Bjarte Vikingstad – ingeniør og kordirigent – et tiår senere snudde den lutherske kirken i Brasil på hodet. I et land fylt av katolikker var jobben til de to «rockemisjonærene» fra Norge å gjøre denne tyske innvandrerkirken mer åpen.

Det gikk fra hvit til svart, fra gammel til ung.

– Det var skikkelig gøy! På en måte var det tensingrevolusjonen 20 år etter. Vi hadde vel 40 ungdommer som vi reiste på turné med, rundt omkring i Brasil.

– Det ga en stolthet til de som var med i denne menigheten. De var mørke i huden og følte seg vel ikke så lutherske som de av tysk herkomst, men de hadde noe nytt å tilby kirken.

Den 29. desember 1994 ble Anne ordinert til misjonsprest i Avaldsnes kirke. Bjarte ble samtidig innsatt som misjonær. Noen dager senere fløy de til Brasilia, hovedstaden som ble anlagt i jungelen på slutten av 1950-tallet. Selve byen er formet som et fly.

Framme i cockpiten ligger regjeringspalasset, kongressen og høyesterett. Deretter følger alle departementene nedover på seteradene.

Ute på vingene er det boligblokker og rekkehus befolket av middelklassen. Dette er selve byen, med barnehager, skoler, butikker og restauranter. Bak på toalettet er buss- og togstasjonen.

– Rundt har du satellittbyer. Der bor de fattige, hushjelpene og de som har bygget byen.

Anne forteller at alt av infrastruktur lå klar med kloakk. Det hele var regulert og planlagt, med kvartaler slik at det var systematisk og lett å finne fram. Satellittbyen de slo seg ned i var helt ny, der bebyggelsen for det meste besto av skur, laget av treplanker og bølgeblikk.

– På en måte var det litt sånn apartheidsystem. Men det gikk jo ikke akkurat på rase sånn sett, men det var de fattige som kom. Myndighetene ga dem tomter der, sånn at de holdt seg borte fra der de rike og fine bodde. Ja, og så tildelte de jo tomter til kirker og organisasjoner, sånn at vi kunne drive sosialt arbeid.

Hester loffet rundt i bydelens gater. Det var heller ikke asfaltert, og Anne forteller at området opplevdes som veldig landlig. Det unge paret overtok et byggeprosjekt i tre trinn, der det opprinnelig var tenkt en kirke med tannlege, legesenter og skoleforsterkning. Selve fundamentet var på plass.

– Det var et stort prosjekt, men så kom det ikke mer penger. Vår oppgave ble da å redde stumpene. Vi fullførte byggetrinn nummer en, sånn at vi hadde et lite kirkerom. Og det som egentlig skulle være sakristi, laget vi om til en liten leilighet hvor vi bodde. Vi gjorde det beste ut av det som var der.

Måtte bort for å få fri

Midt oppi alt ble de to eldste barna født, med to års mellomrom.

– Jeg tror jeg hadde tre måneders morspermisjon med Anund, og fire med Marta. De sov jo i sakristiet. Folk kom og gikk. Det sydet av liv i kirken. Hvis vi skulle ha fri, da måtte vi reise vekk fysisk.

Det ble det Anne kaller for «livsstilsjobbing», omgitt av ferskt liv på alle kanter.

– Menigheten besto av unger og ungdommer. Menighetsrådet var omtrent konfirmantene. Det var ikke mange voksne.

Men det var nok ikke tilfeldig at det ble seks år i Brasil, sånn i første omgang. Senere skulle det bli to år til. For kursen mot sørvest ble trolig staket ut tidlig, lenge før studieopphold i Tanzania eller tensingprosjekter i Japan, Kina, Hong Kong, Singapore og Bangladesh.

Skrev brev til misjonær

Anne hadde to speiderledere i KFUK/KFUM-speideren på Avaldsnes som hun så veldig opp til. På hvert patruljemøte hadde de andakt, og Anne husker så tydelig da den ene sa at «hvis Gud kalte henne til å bli misjonær, så skulle hun bli det».

– Jeg var helt sjokket. Er det det som er å være kristen? At en kan få en befaling om å reise på misjon?

Anne vet ikke om hun hadde tenkt så mye på dette med å «gå ut i all verden» før den gangen.

– Men det gjorde veldig inntrykk og jeg husker at jeg ba «kjære Jesus la meg få slippe dét i alle fall». Men så ble det liksom bare sånn. Et lite frø ble sådd.

Familien Steinkopf hadde vært flere år på Madagaskar. Og Berit Espeset, en lærer fra Torvastad, var misjonær i Brasil. Anne husker at hun i ti-tolv-årsalderen sendte brev til henne.

– Jeg syntes dette var veldig spennende – spurte hva Berit gjorde der og hva et kall var for noe. Hvordan kan du vite det? Ja, jeg tenkte masse på dette.

Anne skrev at hun hadde lyst til å reise til Brasil. I retur fikk hun et langt brev.

– Berit tok meg veldig på alvor. Det var viktig det.

Anne forteller at hun leste i et blad om ei jente på sin egen alder, som hadde fått et kall til å reise til urbefolkningen i Sør-Amerika.

– Hun hadde hørt en stemme og jeg tenkte så kult det måtte være. Men den opplevelsen av at jeg var 100 prosent sikker på at det er her Gud kaller meg, fikk jeg aldri. Men jeg våget meg av gårde likevel.

Men hvordan ble Anne prest? Moren jobbet på skolekontoret og de fleste damer Anne kjente, var enten sykepleiere eller lærere. Som ung tenkte hun derfor at dette var veien ut i verden, men alt skulle endre seg høsten etter at hun var kristenruss.

Skoleåret 1987/1988 jobbet Anne som ettåring i KFUK/KFUM i Stryn. Der hadde de en ordning hvor hun samtidig kunne ta grunnfaget «Kristendom og menighetsarbeid» i Volda.

– Jeg tenkte at det er jo et spennende fag. Kanskje jeg bare skal studere teologi?

Misjonshøgskolen var eid av Det norske misjonsselskap (NMS), og hadde dermed et litt internasjonalt preg. Det ble naturlig å gå der. Grunnfaget sparte henne også for ett års teologistudier i Stavanger.

Det ga også mersmak å ha sommerjobb som prest. Anne var fri for bekymringer.

– Hvis en skulle reise ut fra NMS som misjonær, så var det fremdeles sånn at kvinner og kvinnelige prester ikke ble ansatt. Og jeg husker at det var veldig mye snakk om det i den tiden.

Men fra 1990 ble det ansatt kvinnelige prester i NMS, på bakgrunn av landsstyrets vedtak i desember året før.

– Det lå vel egentlig litt i kortene, men det var ikke noen stor sak for meg egentlig. Men samtidig, så hadde jo NMS samarbeid rundt omkring i verden. Jeg måtte uansett reise til et land der det var kirker som brukte kvinnelige prester.

Og der var utvalget nokså smalt. På listen sto Brasil, Kamerun, Japan og Hong Kong, ifølge Anne.

– Jeg tenkte også mye på dette med språk. Japansk i forhold til portugisisk ... da var det jo veldig enkelt. Og så var det dette med Berit, som jeg hadde kontakt med.

Utrolig nok studerte disse to også teologi sammen i noen år. Etter Brasil hadde den voksne læreren bestemt seg for å bruke resten av arbeidslivet i prestetjenesten, hun måtte bare omskolere seg først.

Lengten etter Brasil

Familien på fire flyttet hjem til Norge i det nye årtusenet. På veien stoppet de innom New York for å se den ekte frihetsgudinnen. De kjøpte digitalkamera, noe knapt en sjel hadde sett på Haugalandet.

Bjarte hadde fått seg jobb som ingeniør. Anne som prest i Avaldsnes. Begge var engasjert i ungdomsarbeidet i menigheten.

På nyåret hadde de samlet en gjeng hjemme hos seg. De hadde knipset litt bilder med det nye kameraet, og nå skulle ungdommene få se seg selv rett på skjerm.

Men det aller første bildet som kom opp var en positiv graviditetstest. Åtte måneder senere ble Elise født.

– Det var fantastisk. Jeg hadde ett års morspermisjon og vi var en gjeng med venninner som fikk små samtidig.

Anne begynte også å dra på retreat, selv om hun motvillig ble med den første gangen prestene i prostiet skulle reise. Retreat er en kirkelig tradisjon der refleksjon og ro står i sentrum.

– Jeg tenkte at det var obligatorisk, men lurte jo på hvordan jeg skulle klare meg i all stillheten. «Pippi med lopper i blodet», glem det. Og så oppdaget jeg at jeg bare elsker det. Det var så nydelig. Jeg bestemte meg for at jeg skulle gjøre dette én gang i året. Minst.

Det har hun stort sett holdt. Anne har vært flere turer i Sverige på retreat med sjelesørger og forfatter Magnus Malm. Hun har arrangert turer til Assisi i Italia flere ganger sammen med tidligere prestekollega Eldbjørg Andreassen.

Men selv om Anne og Bjarte kom hjem til sine egne i de to nabobygdene hvor de hadde vokst opp, så hadde de hele tiden denne Brasil-identiteten. De lengtet ut igjen. Begge ble skikkelig gira da det våren 2007 ble utlyst en stilling som sjømannsprest med base i Rio.

De så på hverandre i noen sekunder før Anne var i full gang med å skrive søknad.

– Jeg husker vi måtte på intervju i Bergen. Der tror jeg Bjarte og jeg satt i tre timer. De snakket om bruttolønn og nettolønn – jeg forsto ingenting.

Sannheten er vel snarere at Anne ikke brydde seg stort.

– Jo, det hørtes vel greit ut? tenkte jeg. Men jeg hadde jo tatt den jobben om jeg måtte betale for det!

Den yngste var nesten seks år, de andre ti og tolv. Og familien på fem hadde akkurat kjøpt seg nytt hus på byggefeltet i Visnes.

– Samme uke som vi overtok huset, så fikk vi jobb i Sjømannskirken. Vi reiste til Rio den sommeren.

Siden de kunne språket, og hadde bodd der i en periode allerede, så ble de litt overlatt til seg selv.

– Vi hadde en slags overlevering der vi noen lapper eller avrevne servietter med noen telefonnummer på, sier Anne.

Deretter kunne eventyret begynne. Her ble de kjent med prinsesse Ragnhild og ektemannen Erling Lorentzen.

– De var jo kjempeviktige støttespillere for Sjømannskirken i Rio. Vi traff dem omtrent med en gang vi kom ned, og de var jo nesten litt sånn reserve besteforeldre for ungene våre.

Det eldre ekteparet var svært vanlige av seg. Hun likte å lese Se og hør.

– Der var det på ingen måte noen nykker, sier Anne.

Men trebarnsmoren var også ambulerende sjømannsprest for hele Sør-Amerika. Det ble mye reising, så familien Netland/Vikingstad flyttet hjem til det nykjøpte huset i Visnes etter to år i Rio. Det var enklere med ungene, så ble det heller til at mor i huset reiste ut på jobb.

Anne har hatt med seg sin mor på langtur, selvsagt «prestakånå» Bjarte, flere venninner og ikke minst «tante Lise» – en ihuga royalist.

Det hadde vært bestemt en tid at Anne skulle være prest i begravelsen til Kong Haralds storesøster. Da prinsesse Ragnhild døde, var Anne allerede på vei over Atlanteren sammen med Lise. Sjømannspresten glemmer det aldri:

– Det var jo stappfullt i en av de største katedralene i Rio. Og den eneste med stor hatt med svær brem det var tante Lise. Lorentzen-døtrene var jo så alminnelige.

Sjømannspresten ler godt.

En 1000 watts lyspære

Anne har alltid beholdt noen prosent av stillingen i Sjømannskirken. Da hun fikk huset fullt av tenåringer, takket hun ja til å være prest i Torvastad i 80 prosent. Det gjorde at hun kunne reise i de siste 20.

– Det er en kjekk jobb, det må jeg si. Nå har jeg vært ansatt i 18 år – i større eller mindre prosentandel. Jeg har jo fått spørsmål flere ganger om jeg ville ta over i Rio igjen, men hvis du skal være der fast, så skal du drive en stasjon, ha ansvar for et hus og ansatte. Nei, jeg trives som en «farande fant».

Hun synes det er et kick å reise videre til neste sted. Selv har Anne alltid trodd, men blir fascinert av dramatiske omvendelseshistorier.

Rusavhengige som finner Kristus gjennom Frelsesarmeens utstrakte arbeid eller Kirkens bymisjon.

– Jeg tenker vel at Gud taler til oss på en måte som vi tåler, og som vi trenger. Meg må han jo holde igjen! Jeg er jo så ivrig, trenger ikke noen skrift på veggen, jeg, for å gå. Jeg springer av meg selv. Mens kanskje for andre, der det er helt fjernt, så må han kanskje knipse litt hardere med fingrene, for å få dem til å våkne?

Hun tenker at dette fører til at hun er mer på i sin relasjon med den allmektige, fordi hun spør «hva vil du at jeg skal gjøre?» eller «hvor skal jeg nå?».

– Det gjør jo at jeg hele tiden klamrer meg til Gud på en annen måte, enn om jeg hadde fått et ferdig svar om at du bare gjør sånn og sånn.

Hun tenker at det er litt som det står i Salmene: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti.»

– Jeg har jo av og til bedt om – og ønsket meg – en sånn 1000 watts lyspære som bare lyser frem: «Dette skal du gjøre!». Men det har jo aldri skjedd, men når han er en lykt for min fot, så er det jo steg for steg. Så jeg har vel kanskje mer slått meg til ro, og tenker at Gud har ikke den planen for mitt liv, og hvis jeg går utenom det, så blir det feil.

Anne tror heller at Gud kan bruke henne til mye, og at det handler litt om det daglige.

– Det er mange valg som må tas. Av og til trår jeg feil, og da tror jeg på nåden. Det går an å komme seg innpå igjen og ta gode valg. Og så har jeg helt sikkert gjort ting som er helt hull i hodet, liksom, men jeg tror ikke at Gud gir meg opp for det.

Hun innrømmer at innimellom har hun tatt litt vel store sjanser når hun har vært alene på reise. Haiket. Glemt igjen lommebok med bankkort. Lagt ut på tur over Røldalsfjellet med elsykkelen. Den gikk tom for batteri, og nisten var en pose med hveteboller.

– Det har nå gått bra til nå. Av og til tenker jeg «er jeg dum, eller?». Nei, jeg har en sånn grunnleggende tro på at dette går fint. Jeg har jo sikkert godt av å få meg en på trynet av og til for å korrigere meg litte grann.

Anne vet samtidig med hodet at det kan være farlig, og hun vil jo aldri sette andre folk i fare.

– Men jeg har jo gjort en del ting som jeg ikke akkurat ville snakket høyt om at jeg har gjort, fordi det er jo galskap. Samtidig så må du bare løse situasjonen der og da.

Blodhund på jakt etter nordmenn

Folk flytter på seg. Ofte føler Anne seg som en blodhund i jobben som sjømannsprest. Grunnet strenge GDPR-regler må hun stadig snuse seg fram til nordmenn i Latin-Amerika. Bygge nettverk på nytt og på nytt. Men hun blir aldri lei.

Ved semesterstart skal hun til Cuba, Costa Rica og Argentina for å besøke studenter.

Norge har ambassader i Argentina, Brasil, Chile, Colombia, Cuba og Mexico. Fra dem kommer det gjerne forespørsel om hun som sjømannsprest kan besøke fanger. Anne husker særlig en østfolding hun for mange år siden møtte bak fengselsporter i Brasil.

– Jeg besøkte ham og hørte jo på språket at han ikke var noen søndagsskolegutt, men han likte å lese.

Som regel hadde Anne med seg en del norske blader og litteratur når hun besøkte noen i fengsel, men denne gangen hadde hun ikke det. Ute i bilen hadde hun liggende en andaktsbok av teolog Knut Grønvik, så hun spurte om han ville at hun skulle legge den igjen i vakta. Joda, det var fine greier det.

– Da jeg kom tilbake året etter, så hadde han bare lest denne boken i filler. Og ikke nok med at han hadde lest den, men han hadde oversatt disse små stykkene til portugisisk og så samlet han folk der inne som ville høre på. Han ble jo en slags fengselsprest!

Anne leste plutselig om ham i Krigsropet for noen år siden. Mannen var blitt overført til et norsk fengsel og hadde deltatt på retreat, bygget på den ignatianske veiledningstradisjonen fra 1500-tallet. Dette er et arbeid også Frelsesarmeen er involvert i.

– Jeg har jo ikke møtt ham etterpå, og visste ikke hvordan det hadde gått. Men der sa han at han hadde truffet meg og møtt Jesus i fengselet i Brasil. Det var sterkt å lese om.

Anne har i flere år vært opptatt av spanjolen Ignatius Loyola, stifteren av jesuittordenen. Han levde samtidig som reformasjonens far, Martin Luther.

– Luther hadde et nokså negativt menneskesyn. Vi som syndere er innkrøket i oss selv, og vi trengte tilgivelse. I oss selv kan vi ikke gjøre noen ting, det er kun gjennom Gud. Rent teologisk kan du jo forsvare det, men Ignatius hadde et helt annet syn på mennesket, som at vi kan gjøre mye godt.

Den katolske munken foreslo å holde en «eksamen» hver eneste dag, der vi om kvelden går igjennom dagen steg for steg og takker.

– Takk for den gode kaffen, takk for det mennesket jeg traff der og at Gud berører oss gjennom de gode ting, og at vi gjennom det som vi opplever, spør: «Når kjente jeg mest at jeg ble berørt?».

Mange følelser oppstår i løpet av en dag, man blir sint, man blir glad. Gir det energi? Tapper det energi?

– Hvis jeg ble skikkelig irritert, hvorfor ble jeg det? Og så på en måte ta disse følelsene med inn i bønn. Det er kanskje den måten som jeg tenker at Gud taler til meg på ved at jeg ser dagen i retroperspektiv og tar det litt sånn skritt for skritt. I stedet for å se på synden, så vinkler jeg heller på det positive og på takknemligheten.

Takken. Anne er svært glad for at båten til Stavanger var i rute den 27. november 1968 og at en vilt fremmed donerte noen milliliter med blod. Det gjorde susen.

– Men en kan jo lure. Det var nok litt lopper i det blodet jeg fikk, skrattler Anne.

gro.matland.nevstad@frelsesarmeen.no

P.S. I: Anne Netland er på coveret av Krigsropets sommernummer. Inne i bladet finnes en redigert versjon av denne lange saken du nettopp har lest om henne her på nett.

P.S. II: I anledning den ambulerende tjenestens 30-årsjubileum, er Anne også på fronten av Sjømannskirkens sommerutgave av magasinet Hjem. Der ble journalisten med henne på tur i Latin-Amerika.