Tok styringen i eget liv

Klokken har passert ni denne morgenen. Ute er morgenlyset i ferd med å fortrenge mørket. Stadig flere kommer inn dørene til Frelsesarmeens hovedkvarter på Ensjø i Oslo, klare til å ta fatt på dagens arbeid.

I kafeen i første etasje sitter Rutha og venter. Hun er en av sjåførene i Frelsesarmeens rusomsorgs transportfirma «De ti bud». Dette er et arbeidstilbud for mennesker som har hatt utfordringer.

– Jeg har vært på jobb siden klokken åtte, jeg, smiler hun.

Før hun og de andre sjåførene tar bygatene fatt, samles de til et timelangt møte. Der fordeles dagens oppgaver.

– Da har vi god tid, og det er fint å være sammen med de andre. Ellers er jeg mye alene i bilen, men jeg trives godt med det også. Vi har forskjellige oppdrag. Jeg liker det veldig godt, sier Rutha.

Hun reiser seg, retter på capsen og går mot parkeringsplassen der den store varebilen står.

– «Hvordan skal dette gå?», tenkte jeg første gang jeg skulle kjøre denne. Men det er jo som å kjøre en liten elbil, faktisk.

Noe å stå opp til

Rutha begynte som sjåfør i september i fjor – først som vikar, deretter i fast 50 prosent stilling. Det er alltid nok å gjøre. I tillegg til faste oppgaver for Frelsesarmeen, kommer det en del henvendelser til budfirmaet.

I dag er det først og fremst strikkesokker som skal transporteres. «Sokker som varmer» – et samarbeidsprosjekt mellom ukebladet Familien og Frelsesarmeen – har engasjert strikkeglade over hele landet. Sokker i alle mulige mønstre, farger og størrelser strømmer inn til postkontorer i hovedstaden. De må hentes, sorteres og fraktes til et lager på Fretex før de kan deles ut til mottakere – barn eller voksne som Frelsesarmeen kommer i kontakt med gjennom arbeidet.

Rundt én dag i uka henter Rutha pakker med sokker og kjører dem til Jobben i Sandvika, et tilrettelagt arbeidstilbud for mennesker med utfordringer knyttet til rus eller annet. Her sorteres strikketøyet og bidrar også til en varmere hverdag for brukerne av Jobben. Det er dit hun skal i dag. Men først skal hun innom Frelsesarmeens Gatehospital, der de også har vaskeri. Hun skal hente rene mopper og ta med de velbrukte tilbake.

– Hva gir denne jobben deg?

– Noe å gå til hver dag. Det handler om å få en slags normalitet i dagen – en hverdag som jeg tidligere bare har sett at andre har. Det er viktig å ha noe å stå opp til. Når jeg har denne jobben, får jeg være med i samfunnet. Jeg trenger ikke lenger bare se på at alle andre går på jobb.

Gatefotball – veien ut av mørket

Det var Frelsesarmeens gatefotball som førte henne inn i et godt fellesskap, noe som bygget opp selvtilliten og ble et springbrett for å våge å prøve seg i jobb.

Selv om det første forsøket i arbeidslivet ble en for brå overgang, våget hun å takke ja da hun fikk forespørsel om å prøve seg som budbilsjåfør. Og da ble det full klaff.

Men før dette skjedde, var livet vanskelig. Hun opplevde at hjelpetilbudene ikke passet til de utfordringene hun hadde. På et tidspunkt var hun «ferdig utredet», uten å ha noe å gå til. Hun endte opp med en uføretrygd hun egentlig ikke ville ha.

– Jeg hadde jo ingenting. Ikke utdannelse, ikke jobb, ikke noe fellesskap jeg kunne være en del av. Det var liksom ikke forventet at jeg skulle få til noe. Jeg satt igjen med følelsen av at det ikke er bruk for meg.

Det er mange grunner til at livet ble vanskelig. Hun hadde allerede begynt å få utfordringer i livet da broren hennes døde av en sykdom.

– Da eskalerte alt som hadde begynt å skli ut.

Da Rutha også mistet tilbudet sitt i hjelpeapparatet, ga hun opp. Livet gikk i helsvart.

I dag er hun aller mest takknemlig for at hun eksisterer og for at kroppen fungerer. Heldigvis overlevde hun mørket. Og ved en tilfeldighet så hun et Facebook-innlegg om gatefotballtrening for kvinner på Voldsløkka i Oslo.

Hun likte å spille fotball og hadde hørt om Frelsesarmeens gatefotballag, men det satt langt inne å ta det første skrittet inn i miljøet.

Denne dagen, etter flere år der hun hadde følt at hun mer eksisterte enn levde, tok hun likevel mot til seg og sendte en melding til gatefotballtreneren. Svaret kom raskt: Hun var velkommen til å møte opp.

– Jeg var kjempestresset fordi jeg trodde jeg skulle møte et etablert lag, men de første gangene var det bare meg og treneren som stod og sentret til hverandre. Da senket jeg skuldrene. Og gradvis ble vi flere, sier Rutha.

Nå trener hun fast sammen med ni andre damer i gymsalen på Frelsesarmeens hovedkvarter.

Kom på landslaget i gatefotball

Grunnet pandemien ble Homeless World Cup i New York 2023 avlyst. Det ga Rutha to opptreningsperioder, og det er hun glad for.

– Jeg vokste veldig i løpet av den tiden fordi jeg var omgitt av folk som forventet noe av meg. De stilte krav og trodde samtidig på at jeg kunne få til det de krevde av meg. Noen trodde på meg.

Hun klarer ikke å la være å smile når hun snakker om deltakelsen i Gatefotball-VM i 2023, denne gangen Sacramento, California.

– Det er stort. Å stå og representere Norge – med flagget på drakta og synge nasjonalsangen. Hvem hadde trodd det? Både på tross av, men også på grunn av historien min, fikk jeg stå der. Det var stort å kjenne på fellesskapet, for vi hadde klart dette sammen. Samtidig visste jeg at jeg hadde lagt inn en innsats for å komme dit. Det var ikke bare noe jeg hadde fått slengt etter meg.

Og i august var Rutha tilbake i reservetroppen da VM i Gatefotball ble arrangert i Oslo. Hun møtte flere politikere, deriblant Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum nede på Rådhusplassen.

On the road again

Blinklyset tikker. Rutha styrer stødig gjennom travle sentrumsgater. Hun parkerer ved Frelsesarmeens Gatehospital, går ut og trykker på callingen utenfor.

– Hello? svares det.

– Hello Alex? Can you bring the mops that are going to Sandvika?

– Two minutes. No problem.

Rutha setter seg i bilen og venter. «De ti bud» holdt inntil nylig til på bilvaskeriet Såpa, som Frelsesarmeen drev. Med seg videre i livet har Rutha tatt med seg ordene til Frelsesarmeens grunnlegger William Booth, som var mottoet der: «Arbeid gir en lønn og et liv».

– De ordene treffer meg veldig. Jeg trodde nok det var kjedelig med samme tralten hver dag, men det er det ikke, sier Rutha før hun blir avbrutt av en kar som kommer med en stor pose rene mopper.

Sjåføren takker og setter seg i bilen igjen. «Naviger til Coop, Pilestredet Park», sier hun til GPS-skjermen.

Det dukker stadig opp oppdrag til Rutha og kollegene i De ti bud. I tillegg har sjåførene faste oppdrag som å gå på skattejakt på byens gjenvinningsstasjoner for å lete etter fine ting til Fretex-butikkene. I tillegg åpner de Fretex-boksene. Det er blant de arbeidsoppgavene Rutha liker best.

– Man må være forberedt på hva som helst, også en del søppel, dessverre. Men det er også mye fint. Noe er helt nytt og har kostet mye. Det overrasker meg at folk ikke trenger dette selv, men da er det jo fint at andre får bruke det.

Kontrasten fra overfloden av fine ting folk ikke trenger lenger blir påtakelig når hun kjører strikkesokker til Jobben i Sandvika. For der handler det om å få det mest nødvendige på plass: et varmt sted å gå til, å få spise et godt måltid – og ikke minst noe meningsfullt å gjøre, som å sortere lasten Rutha kommer med i dag.

– Ja, det er virkelig sokker som varmer, dette her, smiler hun.

Hun trykker på parkeringsappen og forlater bilen. I hånden har hun en hentelapp.

– Jeg tror det bare er én pakke, sier hun på vei inn i Coop-butikken i Pilestredet Park.

Framme ved disken spør butikkansatte Sonia Al-Jaf om hun skal hente alle eskene.

– Har du mange?

– Ja!

– Nydelig. Jeg henter en handlevogn, sier Rutha, som snart kan lempe hele vogna full av esker merket med «Sokker som varmer».

– Alt dette har kommet bare i løpet av en uke. Det er veldig gøy, sier budbilsjåføren.

Sonia forteller at det ofte kommer sokker hit.

– Vi har en egen hylle til disse pakkene. Og når noen kommer med en hentelapp, har det ofte kommet mange pakker i mellomtiden, så da får man med seg alle sammen, smiler hun.

Rutha kjører handlevognen ut og lemper eskene i bilen.

– Tenker du noen gang på de som sitter og strikker alt dette?

– Ja, det gjør jeg. Særlig i forrige uke. Da hentet jeg flere handlevogner fulle med sokker. Da tenkte jeg på alle de menneskene over hele landet som lager disse fine plaggene. Det er veldig gøy å se at det er så mange som ønsker å bidra.

Sokker som varmer – på mange måter

Hun nærmer seg Sandvika, men kjøremønsteret i et kryss har nylig blitt omgjort.

– Å, her har jeg surret mange ganger, sier hun, men etter en liten ekstra runde er hun på rett vei.

– Når man jobber 50 prosent, er det helt perfekt å ha arbeidstid fra åtte til tolv fire dager i uka, slik jeg gjør. For da får man inn en god rutine med å komme seg opp tidlig – nesten hver dag.

Hun er framme ved Frelsesarmeen i Sandvika. Moppene blir levert, og Rutha gjør seg klar til å lempe poser med sokker inn gjennom det ene vinduet, slik hun pleier.

Deretter klatrer hun kjapt inn vinduet selv.

Inne på Varmestua tar arbeidsveileder Åsmund Bøhn varmt imot flere sokker. Han går og leter etter Lars, som er en av de faste sortererne. Imens forklarer han at strikketøyet deles inn i tre kategorier: barnesokker, voksensokker og diverse strikketøy.

– Nå nærmer vi oss jul, så da pleier vi å få enda mer.

Han forteller at dette tilbudet betyr enormt mye for mange.

– Å, der er du! Nå har du fått mer å gjøre, sier han til Lars.

62-åringen smiler og setter seg ned ved en stor tralle med sokker for å sortere. Hvis han er i tvil om et par skal i voksenkurven eller i barnesokk-kurven, lander han ofte på det første.

– Det finnes jo små voksne også, poengterer han.

Lars er en av flere som har sokkesortering som sin faste jobb.

– Å komme ut blant folk betyr alt. Før satt jeg jo bare hjemme i sofaen. Når jeg kommer hit, føler jeg meg som menneske igjen. Så denne jobben er viktig.

– Hva tenker du når du dag etter dag ser at folk har laget disse sokkene for å hjelpe folk som trenger det?

– Jeg tenker at det er fantastiske mennesker. Dette er jo sokker som virkelig varmer, og det tror jeg engasjerer mange. Folk får kjenne på at de kan bidra, og så er det så gode produkter de sender inn, sier Lars mens han holder opp et par røde tovede ulltøfler.

– Se på disse! Se hvor fine de er! Kjenn på den kvaliteten!

– Tenk på hvor mye de hadde kostet, kommenteres det fra sidelinjen.

– Ja, det er en stor verdi oppi den tralla der, mener en annen.

– Så god kvalitet som dette får man jo ikke kjøpt i butikk en gang, konkluderer Lars.

Viktig erfaringskompetanse

Ved vinduet venter Rutha med enda flere sokker. I dag har hun møtt flere hun kjenner fra gatefotballmiljøet, som nå gjør en innsats for å hjelpe andre.

– Det er viktig å bruke erfaringskompetanse, for da har man en annen tilnærming til arbeidet. Jeg tror man skjønner folk som strever bedre når man har opplevd det samme selv.

– Kan noen gå til vinduet og ta imot? spør Åsmund, og straks er det en kar som iler til for å hente pakkene Rutha holder fram.

Etter en stund med sortering, skravling og kaffe, er det tid for avreise. Nå er det så mange ferdig sorterte sokker at en stor tralle må til for å få dem ut i bilen.

Lars og Giuseppe dytter tralla ut døra og opp mot bilen. Og snart er lasten på plass.

Nå gjenstår det bare å få sokkene levert til lageret. Og når bestillingene tikker inn, er hun blant dem som frakter lasten videre.

– I fjor var jeg i Drammen og leverte mange sekker med sokker, forteller hun, og åpner bildøra.

– Takk for hjelpa, sier Rutha til medhjelperne sine.

Hun vinker til Åsmund som står i vinduet.

En dame som står utenfor hever også hånda til hilsen og roper til Rutha, som får med seg disse ordene på veien:

– Så flott jobb du gjør! Tar du vare på andre, tar du vare på deg selv også!

randi.bjelland@frelsesarmeen.no