Torpedoens snuoperasjon

Bergen 1970-tallet: To gutter sitter musestille inne bak en låst dør. De har sluttet å rope om at de må gå på do. Det har gått mange timer siden de ble kastet inn på soverommet, fulle av sår og blåmerker. 

De lærer fort og tar med seg en bøtte inn neste gang mannen får raserianfall, for de vet ikke når de vil bli sluppet ut. Kanskje har alle det sånn?

Jan Tore tror dette er normalen. Han blir vant til slag. Også på skoleveien. Tre guttegjenger går ofte løs på ham. De sparker og slår, erter ham for de gamle klærne han går i, og kaster sekken hans i bekken. 

Slik går det i årevis. Inntil han en dag kjøper to par boksehansker.

Ble herdet

– Jeg drømte aldri om å bli en voldsmann, sier Jan Tore Larsen (58) og legger kraftige armer på respatexbordet. 

19 år som torpedo og pengeinnkrever for privatpersoner og MC-klubber fikk alvorlige følger. I 22 år gikk han inn og ut av fengslene, alltid dømt for vold og narkotikabruk. Men nå er han en fri mann, og vil bruke energien på andre mennesker. 

I kafeen til Evangeliesenteret i Arendal drar de gode veksler på bergenserens muskelkraft. Denne formiddagen har han lempet tunge kasser med gulrøtter fra Matsentralen, for å sikre påfyll til folk med slunken lommebok. 

Daglig kommer det folk hit og spør etter mat. Men nå er det stille. Jan Tore er klar for å fortelle om et liv som var i ferd med å gå utfor stupet, men som tok en radikal vending. 

– Når du vokser opp i et hjem med mye vold, lærer du å ta igjen, og så ender du opp med å bli voldsmann selv. I ettertid ser jeg at barnevernet skulle grepet inn. Det var mye vold og mye rus. Da er det slik at enten knekker du, eller du blir herdet, reiser deg opp og tar igjen, oppsummerer han. 

Moren var bare 17 da hun fikk Jan Tore, og giftet seg året etter med en brutal mann. En onkel ville varsle om forholdene i huset, men fikk ikke lov. Jan Tore undrer seg over at ikke skolen reagerte. Kanskje det var fordi han var god i matematikk og gym? 

– Min mor var en god mor, selv om hun drakk mye. Heldigvis ble det slutt med stefaren min, men det ble flere menn inn og ut av huset. 

På sett og vis klarte han seg, ingen så hva han kjempet med på innsiden. 

– Jeg følte meg verdiløs, stygg og annerledes, forteller han.

58-åringen ser fortsatt sterk ut. Kroppen er tettbygd og dekorert med tatoveringer. I pannen har han et langt arr etter et angrep med balltre. Det kortklipte håret skjuler et dypt hakk i skallen og et krater av arrvev. 

– Jeg levde et farlig liv og havnet i et miljø som ikke ville meg noe godt. Flere ganger hadde jeg våpen rettet mot meg, og jeg ble angrepet med kniv.

Levde et dobbeltliv

Det begynte som en forsvarsmekanisme i tiårsalderen. Hjemme i kjelleren trente han boksing med noen kamerater, mest for å ta mobbegjengene.

– Å bli bokset i ansiktet gjorde meg ingen ting, jeg var jo vant til å møte en knyttneve. 

En etter en tok han gjenglederne og satte seg i respekt. Det ga ham et par års pause, inntil han ble overfalt i storefri på yrkesskolen og brakk nesen. Da var det slutt, nå var det hans tur til revansje. 

Jan Tore sluttet på skolen, fikk seg jobb og satset på vektløfting, thaiboksing og kampsport. Han hadde begynt å eksperimentere med narkotika, samtidig som han trente hardt. 

Svart belte i karate og taekwondo var sikret da han fikk et jobbtilbud litt utenom det vanlige: «Kan vi få leie deg inn for å hente ut penger hos folk vi har litt problemer med?» 

Det ble inngangsporten til et røft motorsykkelklubbmiljø der han ble brukt som pengeinnkrever. Her gjaldt kun klubbens egne lover. 

Med MC-vesten på kjente han seg ovenpå uansett hvor han gikk. 

– Jeg kom i en tilstand der jeg var likegyldig og ikke redd for noe. Når jeg dukket opp, visste folk at de måtte forholde seg rolig, forteller han. 

På denne tiden var han gift og hadde fått flere barn. 

– Jeg levde et dobbeltliv. Kona mi skulle ikke vite noe. Jeg jobbet hele tiden, både i ordinær jobb og som torpedo, og pengene strømmet inn. 

Amfetamin og ecstasy ga ham enda mer energi, men leflingen med det kriminelle miljøet førte til slutt til at ekteskapet sprakk. 

– Det er mye jeg skulle ha gjort annerledes, sier han og sukker tungt. 

En periode tok han kokain hver eneste dag. 

– Jeg gjorde det for å bli en hard person. Hadde jeg ikke havnet i fengsel, hadde jeg mest sannsynlig dødd. 

Han teller opp dommene sine, den sjuende var på ni og et halvt år. 

– Tre ganger prøvde politiet å få meg dømt til forvaring fordi jeg var så brutal mot de jeg krevde penger av.

Vendepunktet

I 2016 satt Jan Tore igjen bak murene. Han hadde tre rettssaker foran seg. Da tok han en beslutning. 

– Jeg ville ikke at min mor skulle dø mens jeg satt inne. Hver dag ba jeg til Gud om at han måtte holde sin beskyttende hånd over henne, forteller han. 

Barnetroen hadde alltid vært med ham, ofte foldet han hendene og ba. 

– Jeg bestemte meg for at jeg skulle bli ferdig med fengsel. Jeg var for gammel til dette livet, jeg måtte bare snu helt om. Jeg ville også ha kontakt med barna mine. 

Dermed satte han seg på skolebenken. I Halden fengsel ble han den første innsatte som tok en treårig utdanning på kun to år. Han fikk generell studiekompetanse, gikk ut med fem i alle fag og tok deretter grunnfag i filosofi. 

I fengselet ble han også kjent med en frelsesoffiser, major Marit Skartveit, som jobbet i Frelsesarmeens fengselsarbeid og ledet et retreattilbud i fengselet. En dag kom hun med et uventet forslag: «Jeg vil gjerne at du blir med på en fengselsretreat». 

Tre uker i stillhet der man jobbet med eget liv, virket fristende, men Jan Tore ville først bli ferdig med rettssakene. 

– Jeg var blitt så hard og kald, så jeg ville ta tilbake følelsene mine. Selvfølgelig var jeg glad i min mor og mine barn, men empatien var borte. 

Han forsto at det måtte grundig innsats til.

– Når du skal forandre et liv, er det som å skulle snu en stor båt ute på havet. Vrir du på rattet, tar det lang tid før du ser at noe skjer. Sånn er det også når du skal endre deg. Du kan ikke bare gjøre litt, du må gå «all in». 

En høstdag i 2018 var han klar, og ble fulgt til klosteravdelingen i fengselet. Det ble et godt pusterom, uten bråk fra medfanger, en hage utenfor med foss og fiskedam. 

Ved et stort trekors kunne de seks deltakerne legge ned steiner som et symbol på det de ville legge fra seg. Kameratskapet mellom dem ble sterkt. 

De lyttet til andakter, samtalte med presten eller offiseren, spiste sammen i stillhet og jobbet med temaene: kjærlighet, synd, tilgivelse og håp for framtiden.

En oppvåkning

– Retreaten ga meg en liten oppvåkning. Jeg fikk kontakt med følelsene mine igjen, smiler Jan Tore. 

Han ble glad i de andre deltakerne, fikk respekt for hva de hadde vært gjennom. Og han fikk nærhet til sin egen historie. Fra før hadde han tatt tak i destruktive mønstre og gjennomført rusprogram, kurs i sinnemestring og fullført tre voldsprogram.

– Det beste og mest effektive av alle programmene er uansett retreat, for da jobber du med deg selv, fastslår han. 

Han må ha en liten pause. Det er mye som veller opp på innsiden. Etter et minutts stillhet tar han sats: 

– Etter retreaten følte jeg at det var skjedd en endring, og jeg ville fortsette på den gode kursen jeg hadde startet på. Så jeg tok med meg det jeg hadde lært om kjærlighet, synd, tilgivelse og hva jeg kan gjøre for å gjøre dette til en bedre verden. Som å se min neste. 

Tilbake på cellen så han en tv-reportasje om nord- og sørkoreanske familiemedlemmer som endelig fikk møte hverandre etter 50 års adskillelse. 

– Det var veldig sterkt. Tårene mine begynte å trille, sier han, og stemmen brister. 

– Den harde Jan Tore var blitt mykere. 

I 2022 var han endelig fri. Det første han gjorde, var å hjelpe en venn fra fengselet som nå var i krise. Etterpå var det kameratens tur til å hjelpe ham. Jan Tore fikk både jobb og leilighet i Arendal. 

Men oppstarten i ny by var ikke lett. 

– Jeg gikk ut og tok noen øl, men traff bare kriminelle. Da ba jeg til Gud om at jeg måtte treffe ordentlige folk.

Steinhjertet ble byttet ut

De neste månedene sto han på og jobbet. Rett før jul fikk han en tung beskjed. Firmaet slet, og Jan Tore mistet stillingen. Det endte med at han satt hjemme og drakk, mest for å trøste seg selv. Ensomheten var tøff. 

– Da fant jeg ut at jeg ville gå til Frelsesarmeen og fortelle hvordan situasjonen var. Det ble til at han troppet opp der hver uke, hentet mat, fikk snakke med noen og ble bedt for. Han ble vant til å hente mat hos ulike organisasjoner. 

En vårdag for to år siden dro han til Grimstad for å hente nok en matpose, men fikk beskjed om at tilbudet skulle legges ned. Hva skulle han da gjøre? Han ble fortvilet, men en kvinne fra Evangeliesenteret inviterte ham til å komme dit. 

Der ble han tatt godt imot, fikk forbønn, men situasjonen ble ikke bedre. Snarere verre. Økonomien skrantet. 

– Uken etter tok jeg bussen til Grimstad igjen. Jeg var helt på bunnen. Men jeg ba Fadervår én gang, så én gang til. Det ble kanskje 40–50 ganger i løpet av turen. 

Inne på Evangeliesenteret kom han i prat med lederen. Igjen måtte han innrømme at det gikk dårlig. «Har du lyst til å ta imot Jesus?» spurte lederen. 

– Jeg kunne ikke si nei når jeg hadde bedt Fadervår så mange ganger. Etterpå merket jeg ikke noe særlig, men det ble starten på noe nytt. 

Litt etter litt endret han vanene. Han leste i Bibelen, hørte på lovsang og gikk på kristne møter, noe han aldri hadde gjort før. 

Folk i menigheten stilte opp for ham. De ga ham arbeidsoppgaver, penger og mat slik at han hadde det han trengte. Noen måneder senere hadde han tegnet kontrakt som frivillig, og med det skrevet under på et avholdsløfte. 

– Både min mor og mormor har bedt for meg, så jeg er et bønnebarn. Uten at jeg har vært klar over det, har jeg vært beskyttet. Gud har vært der og passet på meg hele veien. Ser jeg tilbake, har jeg overlevd ting som ikke skulle være mulig å overleve. 

Den største forandringen har skjedd på innsiden. 

– Etter at jeg tok imot Jesus, ble steinhjertet mitt byttet ut med et kjøtthjerte. Når jeg hører på musikk og lytter til tekstene, triller tårene. Empatien har kommet. Gud vil oss bare godt. Det gjør godt å hvile i. 

Liknelsen om Den barmhjertige samaritan har festet seg i ham. Han identifiserer seg med han som ser den forslåtte mannen i veikanten, plukker ham opp og viser nestekjærlighet.

Nye tankemønstre

Jan Tore kjenner at Gud har tilgitt ham, og han jobber selv med å tilgi folk som har krenket ham. Det tøffeste har vært å tilgi seg selv for alt han har påført andre. Han har likevel kommet til en slags forsoning.

– Når Jesus har tilgitt deg, kan du da sette deg over ham? Når han som er kongenes konge har tilgitt deg, må du kunne tilgi deg selv også. 

Vold er ikke lenger noe alternativ. Å sette grenser er viktig. 

– Jeg kjenner at jeg blir sint, men samtidig kjenner jeg at sinnet ikke skal slippe til. 

Han skiller mellom den gamle og den nye utgaven av ham selv. Mønstrene til den gamle Jan Tore skal ikke få bestemme. 

Nå kobles den nye Jan Tore på og sier til ham: «Nei, du kan ikke gjøre det! Du må tenke konsekvenser!» 

– Jeg parerer tankene kjapt og ber Jesus om å tilgi meg. Jeg har sagt til ham at han er herre i mitt liv, og jeg vil at Jesus skal styrke meg og guide meg til å gjøre de rette tingene. 

– Føler du at det er en daglig kamp?

– Ja, men så fort jeg tenker en negativ tanke, kommer det gode inn. Jeg er veldig opptatt av nestekjærlighet: Du skal elske din neste som deg selv. Hvis jeg ser en som virker annerledes, minner jeg meg på at jeg ikke vet hva det mennesket har vært igjennom. Jesus gikk til de svakeste, til de syke, til dem ingen ville ha kontakt med. Så jeg prøver å være litt som Jesus. Men som jeg sa til Marit Skartveit: «Det er helt umulig å gjøre som Jesus, å ofre sitt eget liv for en annen».

Han har fremdeles kontakt med frelsesoffiseren som fikk ham med på retreaten. «Jeg er veldig stolt over Jan Tore», sier major Marit Skartveit.

Når Jan Tore får vite det, fylles øynene med tårer. 

– Jeg begynner nesten å grine. Jeg er ikke vant til å ta imot for mye positivt, så når det kommer fra henne, blir jeg veldig glad. Marit har betydd mye for meg og for mange andre. Hun er en veldig viktig person i mitt liv. Jeg tror vi kommer til å ha kontakt resten av livet.

Aldri alene

– Hva er det som holder deg oppe i dag?

– Det er alle de gode folkene jeg har rundt meg, det fine samholdet vi har her i menigheten. Det er ærlige, lojale mennesker. Sammen med dem står han på for mennesker som strever med rus og psykiske plager.

I det gamle trehuset oppe i Arendals bratte gater møter han daglig mennesker med store behov. 

– Jeg tar meg tid til å sitte ned og prate og lytte. Jeg har lyst til å hjelpe så mange som mulig til å finne Jesus. Det høres kanskje litt rart ut, sier han og fisker opp sølvkorset han bærer rundt halsen. 

– Men Jesus har gitt meg livet. En vei jeg skal følge. Han har gitt meg trygghet. Jeg vet at uansett hvor jeg går, så går han med meg. Jeg er aldri alene. 

Jan Tore ber gjerne for andre, han har en lang liste. 

– Mange kommer hit og kjenner at alt håp er ute, men alt håp er ikke ute! Vi må stole på at han er der. Vi har dette verktøyet her, sier han og folder hendene. 

Jan Tore er ikke lenger den forskremte gutten som satt innelåst på barnerommet. Han er heller ikke den hardbarkede fyren som gang på gang ble buret inne. I dag er han fri. 

– Jeg kan ikke skru tiden tilbake. Jeg kan ikke gjøre noe med min fortid, men jeg kan gjøre noe med min fremtid. Det skal jeg gjøre resten av mitt liv, jeg skal hjelpe andre. Så jeg snur meg aldri tilbake til det gamle livet. Jeg håper folk vil huske meg for de gode tingene og ikke de dårlige. 

Fortsatt er han i en prosess, det tar tid å snu skuta. 

– Jeg blir nok aldri ferdig med den prosessen. Men jeg må bare fortsette med det jeg har begynt på. Kanskje har jeg snudd noe ondt til noe godt?

marit.dehli@frelsesarmeen.no