– Vi må være utålmodige på vegne av barna

– Det skjer mye skade hvis man er helt på utsiden og ikke får være med. For da begynner man å tenke at «kanskje det er noe galt med meg», sier assisterende sosialsjef i Frelsesarmeen.

Utenforskap kan gå hardt ut over selvbildet, forklarer hun, som startet karrieren som barne- og ungdomsarbeider. Herikstad er utdannet sosionom og har senere tatt en master i sosialt arbeid. 

Fritidserklæringen bygger på FNs konvensjon om barnets rettigheter. Den tar spesielt tak i artikkel 31, som handler om at «alle barn har rett til lek, fritid og hvile, og til å delta i kunst- og kulturliv». 

– Da vi undertegnet erklæringen så tenkte jeg da jeg sto der at dette kommer vi til å klare. Det er ikke så vanskelig egentlig – for 90 prosent av barna. Den virkelige utfordringen, og den harde nøtta, er de siste ti prosentene, sier Herikstad.

Men dette arbeidet startet lenge før daværende statsminister Erna Solberg signerte avtalen. 

Flere jobbet parallelt

Herikstad forteller at det i årene før hadde kommet flere forskningsrapporter og en del fagbøker innenfor det hun kaller barnefattigdomsfronten. 

Hun deltok på flere arrangementer, der hun fortalte hva de så fra Frelsesarmeens side.

– Våren 2013 var jeg på et arrangement på Litteraturhuset hvor alle organisasjonene som jobbet med dette hadde ulike innlegg og kjørte debatter. Da ble konklusjonen at vi jobbet jo veldig parallelt med det samme. 

Frelsesarmeens var tett på mange av barna i målgruppen, mens andre arbeidet mer rettighetsbasert eller målrettet med aktiviteter. 

Ideen kom om å samle frivillighetsnorge for å jobbe sammen om et felles mål. Samme høst ble NDFU, som står for Nasjonal dugnad mot fattigdom og utenforskap for barn og ungdom, stiftet av:

• Frelsesarmeen
• Redd Barna
• Røde Kors
• KFUK-KFUM
• Kirkens Bymisjon
• Voksne for barn
• Norges Idrettsforbund

– Vi møttes jevnlig, ble kjent med hverandre, og landet på at vi skulle jobbe med at alle barn uansett sosioøkonomisk situasjon skulle få delta i fritidsaktiviteter sammen med andre.

Dette var noe som allerede var forankret i barnekonvensjonen og som i 2014 også ble inkorporert i grunnloven.

NDFU laget AlleMed som er et verktøy for å inkludere barn og unge, og var i sluttfasen av dette da de fikk en henvendelse fra regjeringen. Samtidig som Fritidserklæringen ble signert, var det også klart for lansering av dette verktøyet. 

Siden den gang har en rekke andre organisasjoner sluttet seg til dugnaden. Her kan du lese mer om AlleMed.

– Det som har vært suksessen med Fritidserklæringen er at det har vært oppfølgingsmekanismer, som gjør at vi ikke bare har signert en erklæring, hengt den på veggen og vært fornøyde.

Herikstad forteller om møter flere ganger i året med departementet, der Bufdir er den som koordinerer det hele.

– Alle som har forpliktet seg må rapportere på hva vi gjør, og sammen har vi også noen fokusområder som vi jobber spesielt med.

Fanger opp barna få ser

Et stort stykke arbeid er gjort, det er ikke det. Men det er fortsatt en del barn som ikke fanges opp, særlig de fra familier som lever på sosialhjelp.

– Vi som er tett på, vet jo at det kanskje er de barna som lever med det laveste sikkerhetsnettet i samfunnet, som dropper ut.

Herikstad forteller om prosjektet Inn i aktivitet. Det ble opprettet som en konsekvens av Fritidserklæringen. Det er finansiert av midler fra Bufdir, og Frelsesarmeen har dette tilbudet i Trondheim, Drammen, Halden og Oslo. 

Der jobber egne koordinatorer med familiene de møter på Frelsesarmeens matutdelinger, eller de treffer barna på leksehjelp eller gjennom språkkafé. 

– Vi fanger opp de familiene hvor vi ser at barna ikke er med på noe og så jobber vi konkret for å få de med. Jeg pleier å si at det er de barna som står lengst unna fritidsarenaen – de som idretten og andre ikke ser, fordi de aldri har vært med.

Men Inn i aktivitet er ikke et «Frelsesarme-prosjekt», for det er viktig at barna får delta på akkurat det de selv vil – om det er fotball, speider, kor eller korps, understreker Herikstad.

– Men det er viktig at Frelsesarmeen er på dette, for vi når den målgruppen. Vi møter de familiene som veldig få ser i forhold til det de står i. Det er vi som må plukke dem inn i det prosjektet.

Herikstad forteller om en mor i Drammen, som fikk kontakt med Frelsesarmeen. Med to små barn ble det ingen penger til aktiviteter, under kan du se filmen der hun sier:

– Du ser at barna dine trenger ting, men kan ikke gjøre noe.

Denne moren fikk fotballutstyr til sønnen. Det stod navnet hans på trøya. Han var så glad at han tok den med på skolen og sov i den om natten. En liten ting, med store ringvirkninger. 

– De barna som ble født da Fritidserklæringen kom, har nå fylt ti år. Men hva med de barna som var ti år da fritidserklæringen kom? Finnes det noen solskinnshistorier?

– Det er jo solskinnshistorie hver gang vi får noen inn med den gleden og den entusiasmen det skaper.

Hun legger til:

– Noen av de som var ti år den gangen kan jo nesten spille på landslaget i VM i dag, ikke sant?

– Tror du det?

– Ja, nesten. Og det er ikke poenget å bli best i verden, men at barn skal få være barn og utvikle seg.

Betydningen av familie

I ni år jobbet Herikstad på ungdomshjemmet Solgløtt i hjembyen Drammen. De siste 20 årene har hun vært ansatt ved Frelsesarmeens hovedkvarter. Her har hun bl.a. hatt ansvaret for slumstasjonene og sett barnefamilier på nært hold.

– Vi vet at mange familier er i en vanskelig situasjon i hele barnas oppvekst og kanskje også i generasjoner.

Hun henviser til Frelsesarmeens fattigdomsbarometer, som gjennom de siste årenes dyrtid måler hvordan det står til i norske hjem. Og her er det særlig en gruppe som er presset:

– Det er fortsatt barnefamiliene som skårer høyest på hvem som sliter, hvem som må prioritere, hvem som må kutte i ferieplaner og så videre. Det er viktig å se til barna i de familiene og se til hele familien.

I både yrkes- og studieliv har hun vært opptatt av den oppvoksende generasjon.

– Jeg ser jo at alt jeg har valgt selv av pensum, bacheloroppgave, masteroppgave handler om barn og barns rettigheter og betydningen av familie.

Hun tenker at det handler om en helhet, om å få en tryggest mulig start i livet.

– Jeg har fått lov til å være med som en fagperson i det norske samfunnet i en periode hvor barns rettigheter har blitt styrket i lovverket. Det jeg synes det har vært veldig interessant.

Hun har vært med på forskningsprosjekter med Fafo og SIFO. 

– Hvis man lever i vedvarende fattigdom, så er det en økt risiko for at man kan få levekårsutfordringer som voksen. Det er ingen selvfølge, det er mange som klarer seg fordi vi har skoler, det nettverket og den velferdsstaten vi har, men det er en økt risiko. Og vi må gjøre alt vi kan for å redusere den mest mulig. Vi vet hva som er kompenserende elementer, som kan redusere den risikoen, og det er blant annet fritid.

Herikstad forteller at det er veldig mange barn som vaker rundt fritidsaktiviteter og at vi som samfunn kan få med enda flere ved å se disse.

– Men for å få med de siste ti prosentene... da må vi intensivere innsatsen og vi må brette opp ermene. Fordi de kommer ikke av seg selv, det ser vi i Inn i aktivitet at det er hardt arbeid for å få det til. Alle barn skal få delta, men de vi møter er nok i de ti prosentene, og det er derfor det er ekstra viktig for Frelsesarmeen å være med på Fritidserklæringen.

Hun mener at de med Fritidserklæringen har gjort mye riktig og tatt mange steg. Kommunene kjenner rollen sin og frivilligheten kjenner rollen sin på en helt annen måte nå enn i forrige tiår.

– Nå kjenner vi hverandre, vi har funnet hverandre og da ligger løsningene litt lettere tilgjengelig. 

Og når det gjelder Fritidserklæringen er hun sikker i sin sak. 

– Hvis vi skal lykkes fullt ut kreves det at vi skrur til enda mer. Det vil kreve mer av oss. De siste ti årene har vært viktige. Men den vanskeligste delen gjenstår: Å nå alle de barna som står lengst unna.

Herikstad er optimist, men likevel:

– Vi voksne må ikke ha for god tid, vi må være litt utålmodige på vegne av barna.