Omfavnelsen
TV-profilen og bilentusiasten Jan Erik Larssen har en ekstra motor – og Jesus med seg på veien. I en alder av 50 har han forstått mer av begge deler.
– Jeg har alltid elsket å være sammen med folk som er mye eldre enn meg selv, forteller Jan Erik, som ble 50 år i september.
– Da jeg begynte i NRK for mange år siden, ble mine beste venner Chris Foss, som var sjefen min, og Stein Eide fra P2. Begge var i min foreldregenerasjon, men vi dro på hytteturer sammen og kalte oss for «sigarkameratene» i NRK, smiler den populære programlederen.
– Tenk på alt man kan lære fra de som har levd livet!
Jan Erik Larssen, mannen de fleste forbinder med TV-program som Go'elg, Autofil og Broom, varme radioandakter og sprudlende humør, har selv fått mange historier å fortelle. Alle menneskers liv er fylt av gode og onde dager, og langs veien får vi mang en uventet historie.
Med Jesus som bestevenn
Vi befinner oss i Lier, den idylliske jordbruksbygda mellom Drammen og Asker. Her har Jan Erik og kona Anne Cathrine bodd de siste tjue årene, oppdratt barna, drevet eget firma og bygget hus. Ikke minst har de bygget et helt særegent hjemmekontor; et fascinerende rom fylt med bøker, blanke bildeler, modellfly, memorabilia og gamle bilseter som gjestestoler.
– Setene er samme typen som statsministeren bruker, forteller verten, og byr Krigsropet på boller, wienerbrød og kaffe.
Larssen, som de siste årene har vært nærmest vel så kjent for andakter som for bilentusiasme, minnes hvordan han for førtifem år siden, som femåring, inviterte Jesus inn i hjertet.
– Da jeg gikk på søndagsskole i baptistkirken i Drammen, hadde vi en flink lærer som het Jan Jørgen Skarre. En dag sa han: «Det beste rådet jeg kan gi dere, gutter, er å åpne opp hjertene deres og ta imot Jesus som bestevenn, for da har du en som alltid er der sammen med deg, og for deg, uansett hva livet bringer.»
Søndagsskole-eleven, som ofte var på flyttefot i forbindelse med farens pastorjobb, tok til seg rådet, og åpnet opp hjertedøra på vidt gap for Jesus.
– Så smalt jeg dørene igjen, med Jesus innenfor.
– Har han vært med deg hele veien?
– Ja, og han kom inn på et viktig tidspunkt i livet mitt. Vi skulle komme til å flytte fem ganger innen jeg var tolv år, så jeg var alltid den nye i klassen, uten å kjenne noen. Men Jesus var der, uansett.
– Hvem tenker du Jesus er?
– Bestevenn, svarer Jan Erik kontant.
– En som alltid er klar for å fylle på med kjærlighet, nåde, energi og omsorg. Mennesker har grenser for hva de tolererer og aksepterer, men Jesus blir igjen når alle andre er borte.
Dødsangst, leseglede og bamseklem
De fleste forbinder Jan Erik Larssen med stor glede, brede smil og enorm entusiasme, men i 2009 opplevde den folkekjære programlederen et alvorlig panikkangstanfall. I flere år hadde kalenderen vært fullstappet, arbeidspresset var voldsomt, søvn var underskuddsvare, og selvforakt fulgte i kjølvannet. Smellen var uunngåelig, og dødsangsten kom krypende innpå.
– Hvordan var Jesus for deg da?
– Gjennom den opplevelsen, skjedde det en stor forandring i vårt forhold. Frem til da hadde jeg tenkt at han sikkert frydet seg over meg, jeg som var en så god representant for kristendommen, smiler Jan Erik, med glimt i øyet.
– Jeg ville vise folk at kristne kunne være glade og morsomme, og følte at jeg hadde gjort meg fortjent til å ha Jesus som bestevenn.
Men like fullt lå den kristne TV-profilen fullstendig utslått på gulvet. Han ville ikke leve, og ville ikke dø. Han ropte på Jesus.
– Jeg hadde vel en idé om at han skulle komme nærmest fysisk inn i rommet, gi meg en bamseklem og trøste meg. Det skjedde ikke, og jeg begynte å lure på om Jesus var fjern, fordi jeg ikke lenger hadde noe å tilby ham. Var jeg ikke god nok lenger?
Jan Erik Larssen ser alvorlig på oss. Han er ikke det eneste mennesket som har stilt slike spørsmål, men svaret kom, selv om det ikke var på den måten han hadde sett for seg.
– En helt konkret ting som skjedde, var at jeg, som aldri hadde klart å lese annet enn bilmagasiner og nettartikler om egne særinteresser, fikk evnen til å lese dype og fulle bøker.
Programlederen begynte å studere Jesus ved å lese Bibelen, biografier, parallelltekster, bibelkommentarer og mye annet. Gjennom litteraturen fikk han et fornyet forhold til sin bestevenn.
– Jeg ble skikkelig kjent med ham, og forstod at Jesus ikke er noen «quick fix». Som kristen møter man de samme utfordringene som alle andre, men samtidig forstår man at Jesus er med gjennom alt det vonde, og at han selv har kjent på urett, fornedrelse og skam, understreker Larssen.
– Det var sterkt å bli kjent med ham på en mer moden måte. Barnetro er flott, men det er viktig å vokse åndelig sammen med Jesus. Å gå noen skritt videre.
Svaret fra Jesus kom ikke gjennom litteraturen alene. På et hotellrom i Åre i Sverige, kom omfavnelsen som Jan Erik hadde lengtet etter.
– Vi skulle ut på opptak, og jeg trodde jeg var frisk, men under middagen kom panikkangsten. Full av skuffelse gikk jeg fra bordet med retning mot senga, og ville bare gråte.
Da Larssen nærmet seg rommet, møtte han blikket til en av de mange afrikanske, unge mennene som jobbet som renholdere ved hotellet.
– Han kom bort til meg, og spurte: «Unnskyld, men kan jeg spørre om du er kristen?» Han hadde lagt merke til en spesiell atmosfære i rommet vårt da han rengjorde der tidligere. Jeg forsøkte å være hyggelig, men fortalte at jeg slet med psyken, og måtte hvile. Da spurte han om å bli med inn og be for meg.
Den unge afrikaneren fikk bli med inn for å be. Han lukket Jan Erik inn i en stor bamseklem, og ba som om han kjente livet hans.
– Han ante ikke hvem jeg var, men ba for kona mi, dattera mi, sønnen min og for alle utfordringene som lå foran. Han hadde fått det klart for seg av Jesus, at han skulle be for meg, og være et talerør under bønnen, forteller en rørt Jan Erik.
– Jeg sier det til folk, at jeg har møtt en engel, og han heter Valentine.
En møteplattform
Solen har senket seg over Lieråsen, historier deles, og femtiåringen, som i nesten to tiår har vært Norges mest kjente bilentusiast, forteller om sitt nye nettprosjekt; Livet på veien. Programmet lages på oppdrag for Volvo Trucks Norge, som ville ha med Jan Erik som programleder. Via podkast, web-TV og nettside settes det fokus på viktigheten av jobben som tusenvis av sjåfører og transportører gjør hver eneste dag på norske veier.
– Livet på veien er en møteplattform for alle transportarbeidere i Norge, hvor vi hører historier og erfaringer fra sjåførene selv, forklarer programlederen.
– Vi ønsker å bygge stolthet og spre informasjon om transportbransjen, som er en av landets største, og som trenger enda flere sysselsatte.
Se episode av Livet på veien her:
Jan Erik forteller at han virkelig har fått sansen for lastebilsjåfører, og er selv i full gang med å ta lastebillappen. Noe eget kjøretøy har Larssen imidlertid ikke planer om, men lytter villig til eventyrene som deles i møtene med en ofte oversett yrkesgruppe.
– Her kan en 21-åring få kjøre en last til en verdi av 220 millioner kroner ned til Syd-Frankrike, og på 1970-tallet måtte sjåfører som reiste til gamle Persia med Bandar Abbas-ekspressen, uten GPS, beskytte lasten mot banditter i ørkenen og seg selv mot 40 minusgrader.
Jan Erik har selv kjørt lastebil oppover Sognefjellet under opptreningen, med nydelig vær og ni meter høye brøytekanter av snø i juni måned.
– Disse menneskene klatrer hver dag opp i en høyteknologisk lastebil, og har masse tid til å tenke. De er ikke lenket til en skjerm, men møter i stedet seg selv hver dag, og er reflekterte, selvstendige og rolige.
I Livet på veiens podkast, deler sjåførene åpent om de nære og viktige tingene, i tillegg til de farefulle og hverdagslige opplevelsene. I en slik samtale, valgte Jan Erik å dele noe om seg selv, som få ennå vet noe om.
Den eneste grunnen til at jeg forteller dette, er i håp om at det kan bety noe for noen.– Jan Erik Larssen
En uventet diagnose
For et år siden tok Jan Erik Larssen en ADHD-test, først og fremst for å avkrefte en mistanke som kona Anne Cathrine hadde fått, etter å ha jobbet med barn med tilsvarende diagnose. Svaret på undersøkelsen slo programlederen i bakken. Testsvarene var langt over normalen for ADHD. Dette er første gang Jan Erik forteller på trykk om en overraskende nyhet som har vært sår å takle.
– Noe av spenningsmomentet i det, ligger i at Anne Cathrine, som har kjent meg siden jeg var femten år gammel, opplever det som en stor lettelse, og en fantastisk bra ting, at jeg har fått ADHD-diagnose, for det forklarer så mye, forteller en åpenhjertig Jan Erik.
– Mens jeg selv opplever det som vanskelig, utfordrende, og problematisk å forholde seg til.
– Hvorfor er det vanskelig?
– Det høres sikkert banalt ut, men min første tanke var at da er jeg egentlig ikke den personen jeg trodde jeg var. At all energien, gleden og drivkraften er et resultat av en slags «feil» i meg. Det fratok meg noe av det største i min identitet. Jeg opplever plutselig at mye bare blir puttet inn i en diagnose.
Jan Erik forteller hvordan både kona og kamerater har forsikret ham om at han er den samme som han alltid har vært, uavhengig av noen diagnose, og at TV-profilen heller bør være takknemlig for mulighetene den ekstra energien har gitt.
– Anne Cathrine konkretiserer det på en bra måte, ved å forklare at jeg har en ekstra motor som har hjulpet meg til å oppnå all suksessen jeg har hatt.
– Klarer du å tenke at diagnosen kanskje er en gave?
– Nei, ikke enda. Det klarer jeg ikke. Det er for tidlig, og det var for uventet og sjokkartet å få den beskjeden. Kanskje det blir lettere etter hvert.
– Kjenner du på en frykt for å bli satt i bås?
– Ja. Kompiser av meg som har jobbet med rus og psykiatri, forteller at fryktelig mange av brukerne og pasientene har ADHD. Jeg tror kanskje syv av ti fra min generasjon som ble rusmisbrukere, hadde diagnosen.
Larssen husker hvordan han i oppveksten ble stemplet som en «umulig» unge, med klippekort hos rektor og et voldsomt sinne. Han har mistet kamerater med ADHD i rus, og forklarer hvordan den enorme utforskertrangen, kombinert med spenningssøken, kan føre til fall. Selv om programlederen aldri selv har brukt rus, kjenner han trangen til å tøye grenser.
– Jeg vil gjerne helt ut på kanten av bratte fjellskrenter, nettopp fordi det er spennende, til konas store frustrasjon.
– Kan denne nyheten bli en skjult velsignelse? Kan din åpenhet hjelpe andre med ADHD?
– Ja, det tror jeg. Alle trenger noen de kan assosiere seg med. Gjerne noen med et kjent fjes, og jo flere som er åpne, jo lettere er det å bære.
– Hva forventer du av respons når folk leser denne artikkelen?
– Den eneste grunnen til at jeg forteller dette, er i håp om at det kan bety noe for noen. Jeg vil fortelle at selv om ADHD i verste fall kan gjøre at man går fort utforbakke hvis man velger en dårlig vei, så går det også tilsvarende fort den andre veien, hvis man velger en positiv bane.
I møte med fremtiden
Jan Erik Larssen har så langt opplevd mange kontraster livet. Suksess og sykdom. Glede og tårer. Han har produsert prisvinnende TV-programmer, sunget i Oslo Gospel Choir, dirigert barnekor i tjue år på fritiden, holdt radioandakter med jevne mellomrom, og farter til vanlig rundt for å lede store events for næringslivet.
– Nå som du har rundet femti år, hva tror du skjer de neste femti?
– Da jeg var liten, trodde jeg at jeg aldri kom til å bli mer enn 39 år, og det var ikke verst, for det var jo kjempelenge til. Når jeg nå har blitt femti, burde det være mulig å bli hundre, smiler Jan Erik.
– Men det er en sorg at jeg – i og med at jeg har ADHD – aldri kan «finne roen» når mine eldre dager kommer, og bare la humla suse, slik jeg ofte har drømt om.
Pensjonisttilværelsen er likevel noe som lokker. Jan Erik erindrer koselige formiddagstreff i kirka under oppveksten, og gleder seg veldig til å bli bestefar.
– Jeg skal utkonkurrere iPaden hos de fremtidige barnebarna! Sånn ellers har jeg ingen store ambisjoner.
Den lekne familiefaren smiler, og tenker seg litt om. Joda, han har enda en tydelig ambisjon. Medmenneskeligheten.
– Jeg samler på mennesker, og er oppriktig interessert i hva de tenker og føler, utdyper Jan Erik.
– Så mitt mål er å være medmenneske hver dag for andre, og spre glede. Vi er avhengige av hverandre, og må ta vare på hverandre.
Jan Erik forteller at han hver morgen legger alt han skal gjøre, frem i bønn til Jesus. Om det så er å lede store arrangementer, holde foredrag, kjøre racerbiler eller treffe mennesker.
– Har du gjort det med dette intervjuet også?
– Ja, ler Jan Erik med sin karakteriske, klukkende latter.
– Med alt sammen.
Abonner på Krigsropet
Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.
Bli abonnentRELATERTE SAKER
-
Serverte norsk søndagsmiddag på asylmottak
Norske kokkers landsforening (NKL) fyller 70 år og ga med det en omvendt jubileumsgave til Frelsesarmeens asylmottak i Moss. Hos beboere fra krigsherjede områder åpnet gryta med lammefrikassé også opp for takknemlighet.
-
Kronprinsbesøk på Frelsesarmeens kafé i Tønsberg
H.K.H. Kronprins Haakon var invitert til Skaperverket kulturkafé i Tønsberg mandag morgen. Her fikk han møte 40 unge næringslivsrepresentanter på en hyggelig frokost i regi av Tønsberg og Færder Næringsforening.
-
Frelsesarmeen på Færøyene feirer 100 aktive år
Den 23. oktober slår menighetene på Våg og i Tórshavn på stortromma. I en hel uke skal det feires at Frelsesarmeen «åpnet ild» for ett hundre år siden. I kjent stil skal hornmusikken lyde i gatene.