Tapre barn

– Kampen mot urett og maktmisbruk er gjennomsyret i meg, både som psykolog og som artist. Men som artist kunne jeg endelig snakke litt fritt, fra et dypere sted i meg. Jeg har stor tro på det gjenkjennbare i en låt, i poesien og musikken, sier Lovise Angen Krogstad, med artistnavnet Lovise AK.

Les mer om Krigsropet her

Det var slik kunstprosjektet Hjemmefrontens Barn ble til. Tittelen er inspirert av nyere forskning som viser at erfaringer fra krig og fra en voldelig oppvekst, kan gi lignende psykiske følger. Prosjektet består av det nyutgitte albumet Tapre Barn, samt konserter og undervisning som formidler historier og erfaringer fra å vokse opp med ulike former for vold.

De hemmelige historiene

De siste ti årene har Lovise jobbet som artist, ved siden av et aktivt yrke som psykolog – som hun har trappet gradvis ned til fordel for musikken.

– Jeg har aldri vært «sitte stille på kontoret»-typen, sier Lovise.

Psykologen begynte med musikkteater, der hun skrev om tro og tvil.

– Jeg er fra et kristent hjem, og har alltid vært opptatt av de eksistensielle spørsmål. Jeg har stor respekt for Kirkens Bymisjons arbeid, og Frelsesarmeen har jeg også et nært hjerte til.

Ved siden av å drive egen privat praksis, har hun jobbet i Oslo fengsel og i Kirkens Bymisjon på Oslo S. Hun har også vært flere år i India, der hun jobbet med forebygging av barnearbeid. I privatpraksisen sin har ikke Lovise jobbet direkte med barn, men med tenåringer og voksne fra 16-årsalderen og oppover, som har vokst opp med, og båret på, en usynlig voldshistorie.

– Jeg har hørt mange voksne fortelle at de opplevde fæle ting som barn, ting som aldri kom frem i lyset. I Oslo fengsel spurte jeg en del av de mannlige innsatte hvordan oppveksten deres hadde vært, om de hadde blitt utsatt for vold og overgrep i oppveksten – jeg var ganske direkte. Det var mange som svarte at de hadde opplevd disse tingene, og sa at de aldri hadde fått det spørsmålet før, sier hun.

En dag for psykisk helse

10. oktober markeres Verdensdagen for psykisk helse i mer enn 150 land. Dette er den største kampanjen for psykisk helse i Norge, og blir markert av skoler, kommuner, bedrifter og lokale organisasjoner over hele landet. I 2020 var det mer enn 2200 markeringer fra Svalbard til Lindesnes. Målet er å øke kunnskap, fremme gode levevaner og gjøre det like lett å snakke om vår psykiske helse som vår fysiske helse.

– Kanskje er det ikke så rart å ha det vondt, eller at man sliter. De aller fleste har ved et tidspunkt i livet tenkt: «Orker jeg mer?» Så hvorfor snakker vi ikke om det? Vi må skape mer åpenhet og få bort skammen. Derfor vil jeg knytte prosjektet mitt opp mot denne dagen, sier Lovise.

Hun og Kirkens SOS arrangerer en konsert i Vår Frue kirke i Trondheim på Verdensdagen. Årets tema er «Livet under og etter en pandemi», som har satt nettopp barn og unge på dagsorden. Psykologen har ved flere tilfeller erfart at det bak mange raske diagnostiseringer, ligger dype sår med behov for ordentlig samtale.

– Mange leger er i pressede situasjoner, og ofte kommer dette presset fra foreldre. «Datteren min er deprimert», eller «sønnen min får ikke sove», får de høre. Legene gjør nok sitt beste, men mange er for raske til å legge medisiner på et problem, mener Lovise.

Hun forteller om en 25-åring som kom til henne og sa at hun hadde fått en manisk depressiv diagnose. Pasienten hadde fått diagnosen sammen med en resept på medisiner, men hun hadde ikke begynt å bruke dem enda.

– Jeg begynte å stille henne en del spørsmål, og så kom det frem at hun hadde vokst opp i en familie der faren var svært voldelig. Hun hadde fått mye psykisk juling og blitt trakassert gjennom hele oppveksten. Hun opplevde at det var hennes feil, for det er det hun var blitt fortalt.

Lovise spurte kvinnen om hun hadde snakket om dette da hun fikk diagnosen, men det hadde hun ikke.

– Det er mye skam knyttet til skjult vold i en oppvekst. Det er ikke noe du snakker om med mindre du blir spurt. Hun begynte å gå hos meg, og jeg oppfordret henne til å skrive, hun var en utrolig smart jente. Etter hvert som hun begynte å sortere, fant hun ut at det ikke var henne det var noe galt med.

Under radaren

Albumet Tapre Barn består av ti låter basert på voldshistorier – fra rocka protestlåter til såre ballader. Lovise peker ut en tekst som hun synes er spesielt sår:

Under radaren forsvant en liten jente
Mistet pulsen mistet beaten
under radaren ble hun borte fra seg selv
Hun brakk seg i det i stille i storefri
hun brakk seg i skyggen av dyd og flid
Hun rømte i eksil i timene
når læreren spurte om en og en er to
var hun ikke sikker på no
Hun var aldri sikker på no

(…) For det eneste som gjør pappa glad
er hemmeligheten
Hver rose i tapeten
hver rift i vinduskarmen
Som om det var i går
som om det skjer igjen
Så ble alt sammen borte
Også du, lille venn

Fra teksten «Under radaren», på plata «Tapre Barn»

– Denne låten handler om ei jente som faktisk er glad i overgriperen sin. Han er en omsorgsperson, i dette tilfellet var det far, men det kunne vært en lærer, eller en bror. Alt foregår i det stille, i mørket, forklarer Lovise.

– Mer og mer begynner hun å fortrenge. Det er det vi ofte kaller dissosiering, hun lukker døra emosjonelt og mentalt til det hun opplever hjemme, det skjer liksom ikke, sier Lovise.

Jenta går på skolen og prøver å følge med, men når en stor del av henne er avlukket, så mister hun konsentrasjonen. Hun utsletter seg selv, men folk legger ikke merke til det.

– I møtet med slike historier, er det viktig at de blir møtt uten fordømmelse. Mange har erfart ting som de ikke har villet dele, fordi det har vært flaut eller skamfullt. Erfaringen man har kan man ikke noe for, barn har aldri skyld i vanskelige ting! sier hun.

Fokus på ressurser

– Behandling handler ikke om hva som feiler en person, men hva som har skjedd med dem, sier Lovise.

Som psykolog har hun også blitt opptatt av at det ikke bare er vonde ting som blir fortrengt når et barn opplever vold og overgrep.

– Det er så mye gull som ligger på bunnen der! Jenta i Under Radaren, måtte sperre av mye av seg selv, men hun kunne vært en poet, eller en fantastisk håndballspiller. Alle har unike ressurser i seg, det de trenger er hjelp til å finne de sidene av seg selv.

Lovise forteller at det er mange pedagoger og lærere som har blitt opptatt av å få personer utsatt for vold, inn i for eksempel idrett, i et musikkmiljø, eller å oppmuntre dem til å skrive.

– Når man er medisinert, demper det ofte hvem man er. Det er så viktig å uttrykke seg! Det er derfor jeg tror på å få mer kunst og musikk inn i psykiatrien. Det går an å ha et ressursfokus selv om man snakker om vanskelige ting, sier hun, og vil samtidig presisere at ingenting er enten eller, og medisiner er også helt nødvendige i en del tilfeller.

– Det er ikke vakkert, alt det her. Låtene, og historiene i albumet Tapre Barn, er tøffe, men jeg som kunstner står for det, det er kjempeviktig å få det ut. Vi er liksom så åpne nå, det er nakenhet på enhver kanal, men jeg har erfart at folk rygger litt når jeg snakker om hva relasjonell skjult vold mot barn og unge faktisk innebærer. Den typen nakenhet er ubehagelig.

– Låtene er protester på vegne av disse opplevelsene, men det er også håp. Låten Falsk Alarm sier: «Ikke gå deg vill – vi skal få det til».

Verdensdagen for psykisk helse bidrar til at folk blir mer opptatte av temaet, kanskje også spesielt på grunn av det siste året med pandemi, der mange har hatt det vanskelig.

– Ingen er bare det du ser. Ikke at man skal være mistenksom og gå rundt og tenke at det er dritt over alt, men rett og slett ha en lavere terskel for å bry seg! Spør: «Hvordan har du det?», eller: «Har du venner du er sammen med etter skolen?» Stor eller liten – det å bry seg kan gjøre en livsviktig forskjell i noens liv.

Lovise er nå godt i gang med sitt andre prosjektalbum, som handler om hva som skjer videre. Om håp, og om møter som skaper tro på at det også er lys i enden av de mørkeste tunneler.

– For eksempel begynner jenta i Under radaren å puste, og se at det ikke er hennes feil.