Gatefotballen ble redningen for Helge

– Hadde det ikke vært for fotballen, hadde jeg ikke levd i dag. Det har bestandig vært den store gleden for meg, sier Harstad-væringen Helge.

I dag er han ansatt på Frelsesarmeens tilbud Stedet Harstad og trener også et av gatefotballagene der. Allerede som fireåring ville han bli keeper. Og da han først var bitt av fotballbasillen, var det ingen vei tilbake.

Denne sporten ble den store interessen i livet, selv da rusen snek seg inn i livet som en skygge og mørkla stadig flere deler av det som var en fin tilværelse.   

Friminuttet

I ungdommen spilte Helge både for Medkila Idrettslag og Harstad idrettslag. Da rusen kom inn i livet, byttet han til bedriftsfotball. Der spilte han for ulike lag.

– Selv om jeg var ruset, dro jeg på trening. Til og med på de mørkeste dagene. Det var friminuttet mitt, sier Helge som er usikker på om medspillerne merket hvor ille det faktisk stod til.

Han har bare godt å si om oppveksten sin, både når det gjelder familie og miljø. Men de mange årene med rus, gjorde at han mistet alle sunne relasjoner. Til slutt ble også familien nødt til å lukke døra for ham.

– Hvorfor ble livet slik?

– Jeg var uheldig og ble kjent med en feil personsom introduserte meg for rus. Jeg forelsket meg i rusen med en gang.

I starten var det bare noe han holdt på med av og til. Men det tok ikke lang tid før det første han tenkte på hver morgen var: Hvordan skal jeg klare å skaffe meg rusmidler i dag? 

Han droppet ut av skolen. Alle gode venner ble byttet ut med mennesker som ruset seg. Selv om fotballtreningene var et lyspunkt, ble tilværelsen stadig mørkere.

To ganger forsøkte han å ende livet. Den første gangen var i 2006. Da var han helt utslitt av å ikke ha egen bolig. I lang tid hadde han sovet på en sofa der han fikk komme inn. På et tidspunkt var det ingen han kunne være hos lenger.

– Jeg stod der på bar bakke. Helt alene. Jeg så ikke noen annen utvei enn å bare gjøre slutt på alt.

Mangelen på ettervern

I fortvilelse tok han med seg et tau bak huset faren bodde i. Det var bare greina han bandt det i, som reddet ham. Den knakk under vekta av ham.

Selv om faren hadde vært nødt til å si at han kom til å ringe politiet om han viste seg ved huset, dundret Helge på døra hans denne morgenen. Da faren til slutt åpnet, banet Helge seg inn og knakk sammen på stuegolvet.

– Da skjønte jeg for første gang at jeg måtte be om profesjonell hjelp. 

Han fikk plass på et behandlingssenter i Tromsø. Men opplegget der gikk ut på å bryte folk ytterligere ned, for så å bygge dem opp igjen. Det passet ikke for en allerede nedbrutt sjel. 

Han ble fratatt den eneste gleden han hadde i livet, nemlig fotballen. Helge måtte se på mens de andre spilte, for selv skulle han kjenne på hvordan det var å miste enda mer.

– Når jeg kom fra et nylig selvmordsforsøk, hvor mye lenger ned kunne jeg komme? Jeg klarte det ikke. Jeg var der nesten to uker før jeg skrev meg ut.

Da fortsatte Helge det livet han hadde levd, der rusen spilte hovedrollen. Innimellom var han innlagt på ulike rusbehandlingssteder, men han fant ikke det riktige opplegget som gjorde at han klarte å holde seg rusfri.

– Det handlet også om mangelen på ettervern. For det fantes jo ikke.

I løpet av disse årene hadde Helge også et fengselsopphold, og det ble faktisk et lyspunkt. Som en del av soningen fikk han etter hvert bidra som frivillig på Alfheim stadion i Tromsø.

– De siste fem månedene var jeg mer ute enn inne. Og så fikk jeg holde på med fotball hver dag.

I 2017 gikk livet i helsvart igjen. Etter et samlivsbrudd ble Helge sittende alene på et lite rom på et pensjonat.

I desperasjon inntok han en hel eske med sovemedisin før han ringte politiet. Han fortalte dem at han hadde skytevåpen, noe som ikke stemte:

«Enten kommer dere og skyter meg, eller så kommer jeg og skyter dere», var beskjeden han ga. Kort tid etter ble døra hans slått inn av seks politifolk.

Veien ut av mørket

Helge ble satt på glattcelle, før han slapp ut igjen. Da ringte han selv til en psykolog.

– Jeg sa rett ut at jeg trenger hjelp nå. Ikke i morgen, eller til uka. Da gikk det en halvtime før jeg fikk beskjed om at jeg fikk en akutt innleggelse på Nordlandsklinikken i Narvik, forteller han.

Dette oppholdet klarte Helge å benytte seg av på en annen måte enn tidligere behandling.

– Da var jeg kommet så langt. Jeg var så lei av det livet jeg hadde levd. Jeg hadde aldri før vært så bestemt på å komme meg ut av rusen.

Etter halvannen måned mente Helge at han var klar for livet utenfor og skrev seg ut. Han trodde han skulle få dekket et rom på et pensjonat, men fikk ikke det likevel. 

Derfor sov han ute en uke midt på vinteren før han ringte klinikken og spurte om han kunne få komme tilbake. 

Behandlingen var fullført i april i 2018, og da hadde Helge sitt første møte med ruskonsulent som tok ham med på Stedet, Frelsesarmeens lavterskeltilbud.

Der møtte Helge daglig leder Marianne Nordeng Larsen – som nå er sjefen hans.

– Hun spurte om jeg likte fotball, humrer Helge.

Guttedrøm ble virkelighet

Han følte seg umiddelbart hjemme på Stedet. Det passet også perfekt at Helge var keeper, for det manglet de på gatefotballaget.

– Jeg var med på trening der, og så fikk jeg beskjedom at det var NM på Kongsvinger om to uker. «Og du skal være med», sa de. 

Det ble en fantastisk opplevelse for Helge. Han ble kjent med mange av de som nå er hans gode venner i gatefotballen i Norge. 

Og bare noen uker etter NM, fikk Helge vite at han var tatt ut til landslaget som skulle delta i VM i gatefotball i Mexico åtte måneder senere. Alle spillere på Homeless World Cup får bare være med på landslaget én gang, så dette var en unik mulighet.

– Jeg får gåsehud bare jeg tenker på det. Det har jo bestandig vært en guttedrøm for en så fotballgal fyr som meg å få lov til å spille med flagget på brystet, sier Helge.

Det lyser av Helge når han beskriver hvor stort det var å gå ut på fotballbanen før det aller første avsparket i Mexico. Nasjonalsangene ble spilt, og på motsatt banehalvdel sto Brasil. Han var ikke så opptatt av kampresultatene.

– Det er jo innholdet som betyr mest, og det å møte så mange fantastiske folk som har vært i samme sko som meg. Alle viser en stor glede for å få være med.

Når man er på et slikt arrangement, glemmer man alle problemer – i alle fall de dagene VM varer. Igjen opplevdes det som et friminutt for Helge.

– For meg var det skikkelig terapi for sjelen. En pause fra en ellers tung og turbulent hverdag.

Fikk full tillit

Stedet Harstad har vært helt avgjørende for Helge. Han mener tilliten han ble vist av leder Marianne, bare en måned etter han selv ble introdusert for tilbudet, var enormt viktig. 

Marianne var eneste ansatte der, og da hun skulle på en måneds sommerferie, skulle egentlig arbeidsplassen stenges.

– Jeg merket hvor avgjørende Stedet var for at jeg klarte å holde meg rusfri, så jeg spurte Marianne rett ut om jeg kunne få lov til å holde åpent den måneden hun var borte. 

– Hun kjente meg jo ikke godt, men likevel viste hun meg den tilliten. Vi skrev frivillighetskontrakt, og jeg holdt Stedet åpent. Det gikk fint.

Helge var frivillig frem til 1. februar 2022. Da ble han ansatt i 100 prosent stilling som miljøarbeider. I tillegg er han trener i gatefotballen.

– Jeg kunne ikke bedt om en bedre jobb enn å få hjelpe folk til å få et bedre liv – uten rus, sier Helge.

For noen betyr det mye at miljøarbeideren vet hva han snakker om. Han har vært i deres sko.

– Det var jo ingen som trodde at jeg skulle klare å bli rusfri. Mange har kommet til meg og sagt: «Hvis du har klart det, så skal jeg også klare det».

Da Helge kom til Stedet første gang i 2018, hadde han akkurat fått en kommunal leilighet, som han fortsatt har, men han hadde ingen eiendeler. Han hadde heller ikke kontakt med familien.

Det har han nå. I tillegg har han fått sertifikatet tilbake, han har bil, og alt han trenger.

– Det hadde jeg ikke hatt om det ikke var for Stedet. Det ble rett og slett min billett til å få et bedre liv.

Mer enn bare fotball

– Jeg tror det er veldig vanskelig for disse menneskene å forstå hvor vondt det er å slippe inn et mål, sier keeperlegenden Erik Thorstvedt henvendt til keeper på reservelaget i gatefotball, Helge Dahlberg.    

– Nei, det er bare vi som skjønner det, svarte Helge da begge var deltakere i panelet under foredraget Mer enn bare fotball under VM i gatefotball i Oslo i fjor der over 500 lag fra nesten 50 nasjoner deltok.   

Det var stort for Helge å møte Thorstvedt, som var hans inspirasjon til å selv starte med fotball.  

Under åpningen av Homeless World Cup (HWC) fikk Helge også møte utenriksminister Espen Barth-Eide og ordfører Anne Lindbo.   

– Det er veldig kult at de faktisk kom hit og var med på dette, og at de er så engasjerte. Da blir det også lettere for dem å se betydning og viktigheten av gatefotball.  

Han mener friminuttet som hvert enkelt spiller får ved å delta i VM i gatefotball er verdt mye. Deltakerne må skrive under på en kontrakt der de lover å være rusfrie de åtte månedene de trener fram mot verdensmesterskapet.    

– Alle får gode opplevelsene. For noen vil det være begynnelsen på en vei som rusfri. I lengden sparer samfunnet mye mer penger enn det som blir brukt på dette arrangementet. Når man ser på hvor mye det koster per døgn for en person å være i behandling, kontra hvor mye det koster for en person å være med på gatefotball, så er det veldig stor forskjell på det.    

På Mer enn bare fotball fortalte Helge om hva som var viktig for ham da han deltok i VM. Han framhevet samtalene lagene hadde hver kveld der de snakket om gode og dårlige øyeblikk. Han fortalte også om tiden etter VM, der det ble et stort tomrom. 

Han mener gjensynstreffet som alltid arrangeres noen måneder etter VM, er enormt viktig.     

– Da har man fortsatt noe å se fram imot i den første tiden etter mesterskapet, sier Helge.    

Han oppfordrer alle som har lyst til å bli spillere på Frelsesarmeens gatefotballag – med trening året rundt. De handler om idrettsglede, men også om sterke vennskap, mestring og livsending. Helge er selv et levende bevis på at tittelen på dette arrangementet er sann.    

– For det handler om så mye mer enn fotball!   

randi.bjelland@frelsesarmeen.no